Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Klager på behandlingen Benny Morris fikk av NRK Urix

NRK Urix hadde professor Benny Morris i studio torsdag 25. september 2014. (Skjermdump fra NRK)
NRK Urix hadde professor Benny Morris i studio torsdag 25. september 2014. (Skjermdump fra NRK)
MIFFs styreleder Morten Fjell Rasmussen sender klage til Kringkastingsrådet på behandlingen som NRK Urix ga professor Benny Morris 25. september. - Morris ble presentert ukorrekt, skriver Rasmussen.

Les hele klagen slik den blir sendt til Kringkastingsrådet 6. oktober 2014.

Bestill boken 1948 av Benny Morris ved å klikke her

 

Klage til Kringkastingsrådet

URIX 25. september 2014. Intervju med Benny Morris.

Professor Benny Morris, regnet som verdens fremste ekspert på historien om opprettelsen av Israel i 1948, var torsdag 25. september gjest i NRK-programmet URIX. Morris ble venstresidens yndling i 1988 etter å ha omskrevet historien om Israels tilblivelse. Denne gang var han i Norge i forbindelse med at hovedverket hans om 1948 nå er utgitt på norsk på Dreyers forlag: 1948. Den første arabisk-israelske krigen. Men historikeren fikk dessverre ikke det beste inntrykket av NRK denne torsdagskvelden. Undertegnede, som koordinerte Benny Morris’ norgesbesøk og er bokens oversetter, var til stede under intervjuet.

MIFF har to klagepunkter:

1. NRK brøt helt uvarslet med sitt forhåndspremiss for intervjuet.
Benny Morris ble satt til å debattere aktivisten Yonatan Shapira, som på ingen måte er Morris’ faglige likeverdige. Programleder ba Shapira om å kommentere Morris’ presentasjon av historien, og seerne kunne lett forledes til å tro at Shapira var Morris’ jevnbyrdige. I en e-post til undertegnede tidligere samme dag skrev reportasjeleder Tore Moland: ”Jeg forestiller meg egentlig ikke noen debatt eller meningsutveksling dem to i mellom – bare to ulike stemmer fra den israelske offentligheten.” Verken Morris eller undertegnede ble orientert av NRK om at de hadde endret planer på dette området.

 

2. Morris’ forskning ble presentert unøyaktig og ukorrekt på norsk, uten at han ble orientert om hva som ble sagt, og deretter ble han bedt om å kommentere uttalelsene.

Gjennom hele programmet søkte NRK å bygge opp under en myte som er nokså utbredt i Norge, nemlig at Benny Morris har avdekket terror og etnisk rensing og i ettertid har forsvart det som skjedde. Undertegnede hadde håpet at NRK ville behandle verdens fremste historiker innen sitt felt seriøst, ettersom programleder i forkant av intervjuet ringte undertegnede for å kvalitetssikre fakta: Gry Blekastad Almås ønsket å vite om Morris vedkjenner seg det han blir sitert på, eller om det er eksempler på at Morris mener seg feil gjengitt. Jeg viste da til at han aldri har forsvart massakrer, og at han mener begrepet ”etnisk rensing” passer dårlig på hendelsene i 1948. Likevel valgte redaksjonen å la massakrer, etnisk rensing og klare antydninger om at Morris forsvarer slike gå som en rød tråd gjennom programmet.

Dramaturgien startet i innledningen, da Almås uttalte: ”Israel kunne ikke ha gjort noe annerledes, hevder israelsk historiker, til tross for at han selv har dokumentert etnisk rensing av palestinere.” Senere i programmet ble omtale av en massakre på palestinere etterfulgt av følgende kommentar: ”Palestinerne ble utsatt for etnisk rensning, skriver Morris, de forlot ikke landet sitt frivillig. Men den israelske hæren gjorde bare det den måtte gjøre for at jødene skulle overleve her, mener han”. Deretter spurte programleder: ”Hva mener du med at jødene bare gjorde det de måtte gjøre?”. Morris spurte hva hun siktet til, og hun svarte: ”Det du omtaler i boken din, som nå er på norsk, som etnisk rensing”. Morris svarte at han ikke liker begrepet ”etnisk rensing” (om hendelsene i 1948), men fikk til svar at ”det står i boken din”.

Etter intervjuet tok jeg opp påstanden om ”etnisk rensing” med henne, og fikk til svar at Morris har brukt dette begrepet i bokens avslutningskapittel. I det nevnte avsnittet, som er det eneste stedet i boken hvor ”etnisk rensing” er omtalt, står det:

”I løpet av 1948-krigen, som på jødisk side allment ble betraktet som en overlevelseskrig, ble forflytting av arabere aldri gjort til en generell og erklært del av sionistisk politikk, selv om det fantes eksempler på fordrivning, og det i avgjørende måneder var en atmosfære av det som senere ble kalt etnisk rensing.”

NRK har således strukket uttalelsen langt utover det den gir grunnlag for, og lagt et innhold inn i den som ikke var der fra forfatterens side. Når NRK påstår det fant sted etnisk rensing i 1948, skapes det et bilde av at det som skjedde i 1948 kan sammenlignes med hendelsene i ex-Jugoslavia på 1990-tallet. Dramaturgien i URIX-programmet viser at en slik assosiasjon er villet fra NRKs side. Men om vi leser hva Morris skrev i VG 18. august 2009, får vi et helt annet inntrykk av hva som skjedde da Israel ble opprettet:

”La meg forsøke å sette ting på plass. Ja, det var massakrer – og de ble begått av begge parter. Sionistene utførte faktisk flere massakrer enn araberne, fordi jødiske tropper i løpet av krigen i 1948 invaderte rundt 400 arabiske byer og landsbyer, mens de palestinske araberne ikke lyktes i å erobre en eneste jødisk bosetning, og de arabiske armeene tok bare rundt et dusin av dem. Alt i alt drepte sioniststyrkene 800-900 arabiske sivile og krigsfanger med viten og vilje (i Deir Yassin i april 1948, i Lydda i juli, osv.) Arabiske styrker drepte rundt 200 jødiske sivile og krigsfanger (i Haifa – krigens første massakre – i desember 1947, i Etzionblokken i mai 1948, osv.) Massakrene bør sees i to sammenhenger – komparativt og historisk. I alle kriger begås det grusomheter, som alltid er forkastelige – og det samlede antallet massakrerte i 1948 var ekstremt lavt. Se på Srebrenica i Bosnia under krigene i Jugoslavia på 90-tallet, der serbere myrdet 8000–9000 fanger på én dag. Se på den spanske og den sudanske borgerkrigen. Og i 1948 oppsto massakrene i en krig araberne startet for å forhindre opprettelsen av en jødisk stat, og muligens for å utslette Palestinas jøder.

Det finnes ikke noe bevis for at sionistenes militære eller politiske ledelse beordret eller støttet massakrene i 1948. Derimot finnes det en hel del bevis for det motsatte. Massakrene ble fordømt av lederskapet (selv om det er riktig at de skyldige sjelden ble straffet). De oppsto sporadisk, ikke systematisk, på et lite antall steder (to dusin) og var hovedsakelig motivert av hevn, ikke sadisme etc.


Propaganda
I noen landsbyer der massakrer fant sted ble innbyggerne fordrevet, i andre ble de værende. Det var generelt ingen sammenheng mellom massakre og fordrivning, selv om meldinger om grusomheter utvilsomt var en faktor i mange palestineres valg om å forlate sine hjem. Den viktigste årsaken til palestinernes flukt var krigen som var i anmarsj. De flyktende var redde for å bli rammet etter hvert som stadig nye områder av Palestina ble trukket inn i kampene. Mange forlot områder som var øremerket for den jødiske staten, fordi de ikke ville leve under jødisk styre eller var redd for å bli stemplet som forrædere hvis de ble værende. Noen steder ble folk fordrevet av jødene (Lydda og Ramle), andre steder var det lokale arabiske ledere som rådet til eller beordret evakuering. Krigens kaos og de økonomiske forsakelsene spilte også en rolle. Mot slutten av 30-tallet og begynnelsen av 40-tallet hadde noen nøkkelpersoner i sionistbevegelsen lekt med tanken om å forflytte arabere. Bakteppet var arabiske trusler om forvisning av jødene bosatt i Palestina – Yishuv – og holocaust som var i ferd med å utspille seg i Europa. Men ideen ble aldri bevegelsens policy. Og ingen slik plan eller politikk ble implementert i 1947–1948. Israel Galili, sionistbevegelsens nest øverste politiske leder og sjef for Haganah-militsen, forbød faktisk forvisninger og instruerte alle enheter om å respektere liv og eiendom til araberne i den kommende staten. Det var så sent som 24. mars 1948 – fire måneder inn i borgerkrigen. Ting endret seg neste måned, da suksessen til palestinsk milits truet Yishuvs eksistens og den panarabiske invasjonen truet. Da bredte det seg en stemning for forflytning. Men de fleste innbyggerne i byene og landsbyene rømte da krigen kom til nabolaget. Utvisning ble aldri gjeldende politikk – derfor har Israel i dag en minoritet på 1,3 millioner arabere (20 prosent av landets befolkning).”

Besøket i NRK står i kontrast til mottagelsen Morris fikk på Universitetet i Oslo tidligere på dagen. Der fremhevet Hilde Henriksen Waage at hun aldri har funnet feil i det Morris har skrevet og oppfordret alle til å kjøpe boken, mens Nils Butenschøn uttalte at Morris er ”eksperten på detaljene”.

”Kringkastingsrådet oppfordrer NRK til i større grad å formidle bakgrunnsinformasjon om Midtøsten mellom konfliktene”, heter det i rådets uttalelse fra august. 25. september hadde NRK sjansen til å følge opp dette. Dessverre valgte de i stedet å bygge opp under myter som demoniserer Israel i en reportasje som skulle handle om avsløringen av myter.

Morten Fjell Rasmussen
styreleder Med Israel for fred


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart