6. desember kommer Olav Elgvin igjen med anti-israelske utgytelser i Dagen. Jeg oppfatter det som en del av kirkens generelle propagandakrig som forbereder grunnen for at jødene skal miste sitt land. Jeg får bare plass til å kommentere litt av hans innlegg. [Det følgende innlegget er sendt som replikk til avisen Dagen.]
Det Elgvin skriver om tostatsløsning, er helt galt. Han skriver som om Fatah med lederen Abbas er for en tostatsløsning. Men de er ikke for en løsning hvor den ene av de to statene skal ha et varig jødisk flertall. De er for en tostatsløsning hvor den ene staten er arabisk. Den andre staten vil i beste fall ha jødisk flertall i kort tid, i høyden noen få år, etter at fredsavtalen er inngått. Så skal også den være arabisk for all framtid.
Kravet om at Israel skal bli arabisk, viser seg i kravet om en «rett til å vende tilbake» for palestinske flyktninger fra 1948 og alle deres etterkommere. Dersom en person bosatt for eksempel i Norge, har en oldefar eller annen stamperson som flyktet fra Israel da Israel ble opprettet i 1948, har denne personen rett til å flytte inn i Israel nå. Palestinerne skal få igjen de eiendelene slekten hadde i det som nå er Israel. Israel er et mye bedre land å bo i enn nabolandene, så arabere vil flytte dit i millioner. PA har dessuten bestemt at disse «flyktningene» ikke skal kunne bli statsborgere i den palestinske staten, heller ikke de som har bodd på Vestbredden hele livet.
Og hva med jødene i Israel? Israel-haterne sier ikke ett ord om dem. De sier heller ikke ett ord om at så godt som alle jøder er jaget fra alle arabiske land. I et rettferdig erstatningsoppgjør for tapt eiendom, har jødene enorme summer til gode netto. Men det reises ingen krav på jøders vegne.
Det har forresten åpenbart liten interesse hvordan det går med kristne og andre minoriteter i muslimske land også. Det er en bortimot tordnende taushet om tragediene de kristne i og fra de arabiske land gjennomgår nå, tragedier som langt overstiger noe palestinerne har vært utsatt for.
Den palestinske «tostatsløsningen» – to arabiske stater og ingenting for jødene – er så godt som alle israelske jøder imot, inkludert statsminister Netanyahu. Men et stort flertall av jødene i Israel, inkludert Netanyahu og Lieberman, støtter en tostatsløsning hvor det er en stat med arabisk flertall og en stat med varig jødisk flertall. Det palestinske flyktningproblemet løses slik alle andre gamle flyktningproblemer er løst: Flyktningene bosettes der de flyktet til eller i et tredjeland. Grensene trekkes slik at noen av de største jødiske bosetninger på Vestbredden inngår i Israel, mens palestinerne får deler av Israel i bytte.
Så lenge palestinerne krever en tostatsløsning uten en stat med jødisk flertall noe sted, er fredsforhandlingene en vits. Og så lenge presset legges ensidig på Israel i den forbindelsen, er man garantert at det ikke blir fred.
Elgvin kaller seg selv Israel-venn, men legger grunnen for at Israel blir borte. En nesten samlet jødisk befolkning i Israel betakker seg for slike venner.
