I januar holdt Friedman et foredrag for BICOM i London. MIFF har gjengitt hoveddelen av foredraget i artikkelen Hva ligger bak medienes urettferdige dekning av Israel?
I foredraget drøftet også Friedman den israelske okkupasjonen av Vestbredden. Han innledet med å fortelle en personlig erfaring fra en av de israelske kontrollpostene ved Betlehem. Friedman forteller at han forlot kontrollposten med en følelse av å ikke være helt menneske, og han forstod, ikke for første gang, hvordan en slik følelse kan provosere noen til vold.
Omlag 2,5 millioner palestinere på Vestbredden bor under israelsk militær kontroll, og har gjort det siden 1967. «Dette bør være en bekymring for israelere, fordi demokratiet, militærstyrkene og samfunnet ruster på grunn av ulikhetene på Vestbredden,» skriver Friedman.
Frykter maktvakuum
Men Friedman skriver mer om okkupasjonen. Han påpeker at okkupasjonen ikke er konflikten, konflikten begynte før okkupasjonen i 1967. «Okkupasjonen er et symptom på konflikten, en konflikt som vil være der selv om symptomet på noen måte skulle bli borte.» En slutt på okkupasjonen vil fri palestinerne fra Israels styre og fri israelerne fra å styre et folk som ikke ønsker å bli styrt.
Men noe mer vil skje. Det maktvakuum som en israelsk tilbaketrekning vil etterlate, vil bli fylt – ikke med demokratiets og modernitetens krefter – men av de mektige, hensynsløse, ekstremistene. Det er dette vi har sett i Midtøsten de siste årene. Det er dette som skjedde i Irak, Syria, Libya, Jemen og Egypt, og før det i Gaza og Sør-Libanon. «Mitt hjem i Jerusalem er innenfor en enkel dagstur kjøring fra Aleppo og Bagdad. Å skape en ny lekeplass for disse styrkene vil føre de svartmaskerte soldatene til radikal islam innenfor noen meters avstand av israelske hjem med granater, raketter og tunnelutstyr.»
I 2014 krevde den israelske okkupasjonen av Vestbredden – og om man også regner med Jerusalem – 60 liv. Hva vil skje dersom radikale islamister får operere fritt på Vestbredden. «Mange tusen vil dø,» konstaterer Friedman.
«Ser man bort fra den åpenbare trusselen mot palestinske kristne, kvinner, homofile og liberale – som vil være de første til å lide – truer dette med å gjøre det meste av Israel ulevelig. Det vil gjøre slutt på det eneste trygge, progressive stedet i Midtøsten, det eneste trygge tilfluktsstedet for minoriteter i Midtøsten og det eneste jødiske landet i verden. Ingen internasjonale investeringer eller garantier, ingen vestligstøttede regjeringer eller vestligtrente militærstyrker vil være i stand til å hindre at dette skjer, som vi nettopp har sett i Irak. Verden vil hilse dette resultatet med uttrykk av sympati.»
Friedman er åpen om at dette er en ny erkjennelse hos ham selv. «For bare noen år siden ville jeg, som mange på venstresiden [i Israel], ha blåst bort dette som et apokalyptisk scenario. Men det er ikke det. Det er det mest sannsynlige scenario.»
Israels alternativer er ikke så enkle som å velge mellom okkupasjon og fred. Palestinernes alternativer er ikke så enkle som israelsk okkupasjon eller et uavhengig demokrati. Disse valgene er en fiksjon, mener Friedman.
– Ingen av sidene står overfor klare alternativer eller klare resultater, skriver han.
Mange israelere har gjort den samme erkjennelsen som Friedman de senere årene. I 2006 vant Ehud Olmert Knesset-valget med en plan om omfattende tilbaketrekninger på Vestbredden. Nå er det ingen av de israelske partiene som kjører dette fram i valgkampen.
