Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Medienes underlige dekning av Paris-terroren

Forsiden på Charlie Hebdo onsdag 14. januar 2015 - første utgave etter terrorangrepet. (Foto: Frédérique Laporte, flickr)
Forsiden på Charlie Hebdo onsdag 14. januar 2015 - første utgave etter terrorangrepet. (Foto: Frédérique Laporte, flickr)
Dersom en ekstremistisk jødisk gruppe drepte en blogger for å publisere antisemittiske karikaturtegninger, ville media da begynne å snakke om at "de virkelige ofrene er jøder"? Hva om noen etter en Ku Klux Klan-lynsjing skulle begynt å snakke om de 99 prosent hvite i sørstatene som ikke lynsjer?

Seth J. Frantzman er debattredaktør i Jerusalem Post. 11. januar påpekte han fire urovekkende sider ved mediedekningen etter Paris-terroren. Her er en lett forkortet gjengivelse. I Israel er nok ikke Frantzman alene om å undre seg over disse tingene.

 

Hva mediene holder tilbake

1. BBC spurte i flere debatter om det er tid for å begrense ytringsfriheten. BBC nektet også å vise terroristbrødrenes henrettelse av den muslimske politimannen Ahmed Merabet. «Av en eller annen grunn er det anstøtelig å vise virkelige bilder av hva terrorister gjør, akkurat som BBC mener det er anstøtelig å vise bilder av Hebdo-karikaturene.» Terroristens sanne ansikt blir ikke vist, og det som skal ha «provosert» dem nok til å drepe blir også holdt skjult.

 

De få ekstremistene er farlige, nonsens å snakke om det gode flertallet

2. På spørsmål om terroristenes bakgrunn, miljø og motivasjon, får man ofte svaret at det er snakk om «små grupper ekstremister». Men, innvender Frantzman, «små grupper ekstremister» og folk som er villig til å dø for sin overbevisning har vært hoveddrivkreftene i verdenshistorien. Nazistene og kommunistene, som begge startet som små grupper i Tyskland og Russland, er bare to eksempler.

Hvor mange medlemmer av Ku Klux Klan (KKK) deltok i lynsjinger? Kanskje noen få hundre i løpet av hundre år? Det faktiske antallet som deltok i drap var relativt lite. Men de hadde en enorm effekt. En lynsjing sender et budskap til millioner av mennesker. Veldig få ble lynsjet, men det betyr ikke at man burde overse KKK eller helle snakke om behovet for å «konsentrere seg om alle de gode menneskene i de amerikanske sørstatene». KKK ble ikke nedkjempet ved å ignorere dem, men ble nedkjempet ved en kulturell kamp over flere generasjoner mot den sumpen hvor de vokste.

Det samme gjelder for homofobi. Veldig få mennesker har deltatt i homofob hatkriminalitet. Likevel har skaden slik kriminalitet påfører det homofile samfunnet vært betydelig, og bare da samfunnet begynte å konfrontere slike vold ble homoparader og lignende normalt og akseptert.

Problemet er når flertallsbefolkningen tillater en liten minoritet å eksistere. Relativt få øst-tyskere tjenestegjorde i Stasi, men mange flere var angivere og enda flere levde likegyldig med situasjonen.

Når islamistiske terrorister slår til, er mediene svært forsiktige med å gjøre en seriøs kritisk journalistikk mot disse. De konsentrerer seg om det store flertallet av muslimer som er fredelige. «Det er som, etter en lynsjing i sørstatene i USA, om noen skulle begynne å snakke om «de 99 prosent gode hvite menneskene som ikke lynsjer». Det er nonsens, skriver Frantzman.

Du kan ikke alltid redusere terrorister til bare «en liten urepresentativ gruppe» eller «ikke virkelige muslimer». Nazistene eller KKK var jo ikke «virkelige kristne» heller – men hva betyr det? Å påpeke at deres handlinger ikke er «representative» endrer ingenting, det oppmuntrer heller aksept for det faktum at de i det hele tatt eksisterer, og reduserer viljen til å diskutere deres handlinger og motivasjoner.

 

Hvem er de virkelige ofrene?

3. Allerede mens terroristene i Paris fortsatt herjet, kunne mediene fortelle at de virkelige seierherrene var «ytre høyre og rasistene», og «de virkelige ofrene er muslimene».

Ja, det var både muslimske ofre (politimannen Ahmed Merabet og Mustapha Ourrad som jobbet i Charlie Hebdo) og muslimske helter (en mann fra Mali som skjulte jøder i fryserommet i kosher-butikken). Men da mediene snakket om «virkelige ofre» handlet det om at nå vil «franske muslimer betale en pris».

– Problemet med denne narrativen, er at den ignorerer de virkelige ofrene, skriver Frantzman. Var de «virkelige ofrene» til terrorgruppen IRA irer og katolikker, siden deres «omdømme» ble skadet eller «IRA-angrep økte stigmatiseringen av irer»? Var de «virkelige ofrene» for KKK de hvite i sørstatene, som ble utsatt for fordommer (southernaphobia)? Var de «virkelige ofene» for nazistene vanlige tyskere som led under germanophobia?

Frantzman slår fast det selvfølgelige: De «virkelige» ofrene for islamistisk terror er de virkelige ofrene for islamsk terror.

Historien som hevder «de virkelige ofrene er muslimer», ville være mer enkel å svelge dersom det i de muslimske samfunnene var en kraftig og hatefull forakt for de islamistiske gruppene. Ironien er at de virkelige ofrene for mye islamistisk-inspirert terror er nettopp muslimer – i Sudan, Nigeria, Pakistan, Syria og andre land.

Hvem er mest stigmatiserte i Frankrike, undrer Frantzman, muslimer eller jødene som bare ønsket å handle i en kosher-butikk og ble drept av [terroristen] Coulibaly?

 

Alliansen mellom islamister og venstreradikale

4. Etter Muhammed-karikatur striden i 2006, arrangerte Iran en konkurranse i å tegne Holocaust-karikaturer. På den radikale venstresiden har noen nå reagert med oppfordringer til å publisere antisemittiske karikaturer, tilsynelatende for å skape en «balanse».

Islamister og venstreradikale er begge opphengt i jøder. I økende grad blir jøder mål for islamistene krigføring. Frantzman nevner terrorangrepet i Mumbai som eksempel. I et land med mer enn én milliard mennesker, hvor det bare bor noen få tusen jøder, følte de islamistiske, pakistanske terroristene det var viktig å angripe et jødisk mål.

«Det viser bare verdensbildet til islamistene. De er opphengt i behovet av å drepe jøder.»

Hvorfor er jødene et mål? Det er det spørsmålet mediene ikke vil diskutere, påpeker Frantzman.

Og hva nå etter angrepet på Charlie Hebdo? På den ene siden har du en verden med 500 millioner europeere, og 1,4 milliarder muslimer. Når en karikaturtegner i Europa håner Muhammed, da er reaksjonen å mistenkeliggjøre jødene, fornekte Holocaust og angripe det jødiske folk.

Dersom en slik reaksjon hadde rettet seg mot noen annen gruppe, ville det vært en stor mediadebatt om hvorfor dette skjer. Dersom noen som «reaksjon» på drapene i Charlie Hebdo hadde publisert anti-homo karikaturer, ville alle lurt på hvorfor. «Vi ville tro de var gale,» skriver Frantzman.

Men verden har blitt så vant med drap på jøder. Alt for mange på den radikale venstresiden og de islamistiske ekstremistene arbeider sammen mot den jødiske minoriteten. Mediene tar ikke opp dette, det er blitt «normalt» for jøder å være mål.

Når iranske eller andre lands media angriper jøder med antisemittiske karikaturer, er det ingen ekstremistiske jøder som går og skyter dem i redaksjonslokalene. Dersom en ekstremistisk jødisk fundamentalistisk gruppe drepte en blogger for å publisere antisemittiske karikaturtegninger, ville media da begynne å snakke om at «de virkelige ofrene er jøder»? Ville narrativen da ha vært at «det er bare noen få ekstremistiske jøder»? Nei, svarer Frantzman kontant til slutt.


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart