- Ragnar Larsen er tidligere sjefredaktør i Haugesunds Avis. Mandag 16. november 2015 holdt han dette foredraget i Haugesund Rotary-klubb. Det gjengis her med tillatelse fra foredragsholderen.
I disse dager er det 77 år siden Tyskland opplevde Krystallnatten. Det er litt eiendommelig at et så vakkert og egentlig romantisk ord som Krystallnatten skal kunne brukes om et så avskyelig døgn i tysk og europeisk historie, men det har sin forklaring.
Det heter gjerne at Krystallnatten var starten på jødeforfølgelsene i Nazi-Tyskland, men det er ikke helt sant. Overgrepene mot den jødiske minoritet startet tidligere, faktisk før Adolf Hitlers maktovertakelse 20. januar 1933.
La oss derfor trekke opp et historisk bakteppe for det som skjedde 9. november og natten til 10. november 1938. La oss starte med Versailles-traktaten fra 1919. Der tvinges Tyskland til ikke bare å påta seg skylden for 1. verdenskrig, men blir også tvunget til å avstå tysk jord til andre: Alsace-Lorraine går tilbake til Frankrike, deler av Schleswig-Holstein blir dansk territorium. Hvis en reiser til Sønder-Jylland, så befinner en seg på gammel tysk jord. Grensen gikk før 1919 like sør for Ribe og Kolding, mens den nå går mellom Tønder og Flensburg. Når dere er i Tønder, så kjør litt vestover til den sjarmerende landsbyen Møgeltønder, hvor prins Joachim med familie bor på Schackenborg Slott. Fra Møgeltønder utvandret tidlig på 1800-tallet en ung mann ved navn Jensen. Han slo seg ned i Trondheim, hvor hans etterkommere meget senere etablerte noe som noen av dere kanskje har på frokostskjevå, nemlig spekepølse fra Grilstad. Jeg siktet som ungdom mot å bli statsautorisert revisor og reviderte Grilstad Fabrikker. Så derfor står Møgeltønder i en særstilling blant jyllandske landsbyer. Og sannelig fikk jeg dratt min fødeby inn i Versailles-traktaten!
Unnskyld meg dette sidespranget. Tyskerne måtte blø mer: Deler av Schlesien og Vest-Preussen ble avgitt til Polen. Grensen mot Belgia blir justert i belgiernes favør. Og på toppen av det hele pålegges Tyskland å betale 132 milliarder gullmark i skadeerstatning til de landene tyskerne kriget mot.
Alt i alt: Fredstraktaten i 1919 ble en ydmykelse av Tyskland. Noen mente kanskje at det ble i meste laget. Feltmarskalk Ferdinand Fochs, som på Frankrikes vegne hadde tatt imot tyskernes kapitulasjon i november 1918, var blant dem. Han skal da traktaten ble underskrevet på slottet i Versailles ha sagt at «Dette er ingen fred – dette er 20 års våpenhvile!». Han fikk dessverre rett. Etter 2. verdenskrig valgte seierherrene på vestlig side en annen strategi: De hjalp tyskerne med gjenreisningen og trakk landet inn i et omfattende samarbeid med seierherrene i stedet for straff og utstøting.
Den fredsavtalen mange tyskere fant ydmykende, ledet etter hvert til at mange nasjonalister organiserte seg i grupper. Blant dem var mange unge og ikke minst mange offiserer, som hadde mistet jobben ettersom Versailles-traktaten satte et nokså lavt tak for hvor stor den tyske hæren kunne være.
Flere av disse gruppene var fascistiske og antisemittistiske. En av dem ble ledet av en noen og tretti år gammel østerriker ved navn Adolf Hitler.
Antisemittismen var i Tyskland ikke av ny dato – slik den heller ikke var i Norge og Sentral-Europa. Når du har tapt en krig, er det viktig å finne syndebukker. De fascistiske gruppene fant én: Jødene. Og dessuten frimurerne. I fascistiske hoders spinngale fabuleringer var det en forening av jøder og frimurere som ikke bare hadde skylden for Tysklands nederlag, men de tok mål av seg til å etablere verdensherredømme. Det var ikke rart at da Wehrmacht inntok Haugesund 10. april 1940, så var noe av det første de gjorde var å innta Frimurerlogens lokaler i Festiviteten og omgjøre lokalene til befalsmesse.
1920-årenes elendighet i Tyskland med økonomisk nedgang, galopperende inflasjon og sosial nød, kjenner vi. I 1930 kom Wall Street-krakkets ettervirkninger også til Tyskland. Verdenskrisen gjorde vondt verre for tyskere flest.
Den økonomiske krisen ledet også til en politisk krise. Tyskerne hadde i 1920 utstyrt seg med verdens mest demokratiske forfatning, men Weimar-republikken var så demokratisk at den ikke besto prøven. Forfatningen fungerte ikke.
Etter at Riksdagen var oppløst, ble det skrevet ut nyvalg i 1932, hvor nazi-partiet – Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei – under Adolf Hitlers ledelse ble landets største med en tilslutning på 37 prosent, vesentlig rekruttert fra borgerlige partier som skrumpet veldig inn. Sosialdemokratene og kommunistene var til sammen om lag like store som Hitlers parti.
Generalfeltmarskalk Paul von Hindenburg var i 1925, 78 år gammel, som rikspresident blitt tysk statsoverhode. Han var samlingsfiguren for de borgerlige partiene. Hindenburg ble gjenvalgt fremfor Hitler i 1932 i en alder av 85 år. (Det var ikke siste gang tyskerne utstyrte seg med ledere i godt voksen alder. Bundeskanzler Konrad Adenauer var 89 år da han gikk av som regjeringssjef i 1963).
Hindenburg nektet å godta Hitler som rikskansler, altså som regjeringssjef, men i 1933, den 10. januar, utnevnte den aldrende statssjef likevel Hitler til rikskansler med støtte i Riksdagen, hvor den borgerlige grupperingen håpet at de ville kunne holde Hitler i tømmene ved gjøre ham til regjeringssjef. Der skulle de komme til å forregne seg noe gruelig.
En måneds tid etter Hitlers overtakelse som rikskansler, ble det holdt nyvalg til Riksdagen, hvor nazi-partiet fikk 44 prosent av stemmene. Dette skjedde en ukes tid etter riksdagsbrannen. Det har vært antatt at riksdagsbrannen var en nazistisk provokasjon, selv om regimet fant frem til en ung nederlender med svekkede sjelsevner som angivelig brannstifter.
Selv om valget i mars ga Hitler fremgang, manglet han flertall i Riksdagen. For å gjøre seg uavhengig av et nasjonalt folkeparti, startet Hitler arbeidet med en fullmaktslov, som fikk flertall i Riksdagen takket være forfølgelse og arrestasjon av mange på venstresiden og triksing med avstemningsreglene. Slik ble det grunnlovsmessig flertall i Riksdagen for å sette all lovgivning til side, gi Hitler rett til å vedta nye lover og satte Riksdagen selv ut av funksjon.
Altså: Nasjonalforsamlingen i landet med verdens mest demokratiske konstitusjon vedtok å oppheve seg selv og gi all makt til rikskansleren. Demokratiet vedtok med demokratiske midler å innføre diktaturet.
«Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich» var fullmaktslovens navn – «Lov for å overvinne folkets og rikets nød». Og med alle fullmakter satte Hitler i gang med utradering av alle demokratiske institusjoner, fagforeninger ble forbudt og alle andre partier enn Hitlers eget ble forbudt. Senere riksdagsvalg skjedde med én liste – gjett hvilken! Presse og kulturliv ble ensrettet.
Da Hindenburg døde i 1934, ble Hitler likeså godt rikspresident også. Det var en tittel han ikke brukte. Han ble i stedet Der Führer og frontfigur for en sammensmelting av stat og parti.
Forfølgelsen av annerledes tenkende skjøt fart etter at fullmaktsloven var på plass. Det var tid for konsentrasjonsleirer. Den første kom høsten 1933. Det var Dachau utenfor München. Så kom det nye i tur og orden: Buchenwald noen få kilometer utenfor Weimar i Thüringen og Bergen Belsen på sørsiden av Die Lüneburger Heide. Jeg har selv for øvrig besøkt dem alle tre og var for andre gang i Dachau i påsken i år.
Når det gjelder jødene, er det verdt å merke seg Nürnberg-lovene fra 1935 – typisk nok vedtatt på et partilandsmøte i Nürnberg. Dette var tre lover. Den første gjorde landets jøder statsløse ved at loven fastslo at bare personer av «tysk eller beslektet blod» kunne være tyske statsborgere. Den andre loven hadde overskriften «Lov om beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære» og forbød all ekteskapelig og ikke-ekteskapelig forbindelse mellom jøder og arier. «Jøder kan ikke ha kvinnelig ansatte av tysk eller beslektet blod under 45 år i sitt hus», het det i loven. Slik skulle en forhindre seksuell kontakt med hushjelpen. Og vi tar med den tredje loven fra Nürnberg også: Loven bestemte at hakekorsflagget nå skulle være eneste riksflagg.
Senere ble det pøst på med forordninger rettet mot landets drøyt 500 000 jøder. Det ble utferdiget minst 2000 anti-jødiske lover og forordninger med det formål å jage jødene ut av landet – gjøre Tyskland «judenrein». 80 000 emigrerte, titusener ble deportert, for det meste til Polen.
Blant de deporterte var også Zindel Grynszpan, som var født i Polen, men senere flyttet til Hannover, hovedstaden i Niedersachsen. 27. oktober 1938 ble familien Grynszpan kastet ut av heimen sin. Politiet konfiskerte også familiens butikk og øvrige eiendeler. De ble tvangssendt østover til en transittleir på grensen til Polen.
Zindel Grynszpans 17-årige sønn Herschel bodde da hos sin onkel i Paris. Da han ble kjent med familiens skjebne, dro han 7. november til den tyske ambassaden i Paris for skyte ambassadøren. Han fant ham ikke, og skjøt i stedet en 3. sekretær ved ambassaden, Ernst vom Rath. Unggutten ble sittende i fransk fengsel til tyskerne hærtok landet halvannet år senere. Da ble han sendt til Sachsenhausen. Hans videre skjebne er uklar. Noen hevder han ble myrdet i nazi-tiden, andre mener han overlevde krigen, tok et annet navn og flyttet til Polen. Det er også hevdet at både attentatmann og offer var homoseksuelle og at de kjente hverandre fra homsemiljøet i Paris, men det spiller liten rolle i beretningen om Die Kristallnacht.
Nå hadde nazi-regimet fått et nytt påskudd á la riksdagsbrannen fem år tidligere. Hitler forfremmet den skuddskadde diplomaten og tildelte ham en orden, men han døde to dager etter at skuddene falt. Begravelsen var som en statsakt. Førerens kanselli og Goebbels’ propagandaministerium utnyttet vom Raths død som en velkommen nasjonal tragedie. Det var storslått minneseremoni i Paris og Hitler var selv til stede ved begravelsen i Rheinhalle i Düsseldorf. Det ble en storslått seremoni. Utenriksminister von Ribbentrop var hovedtaler og konkluderte med at «Vi har forstått utfordringen og vet hvordan vi skal besvare den».
Nyheten om attentatet i Paris 7. november førte allerede natten til 8. november til aksjoner mot jødiske synagoger og forretninger. I andre byer ble samtlige vinduer i jødiske boliger smadret. De pogromaktige aksjonene fortsatte den påfølgende natt til 9. november. Avisene fremstilte det som spontane aksjoner hvor folk ville hevne et såkalt feigt jødisk drap på en tysk statstjenestemann.
Det kan nok være at de første aksjonene var organisert spontant av jødehatere i befolkningen, men 9. november tok parti- og statsapparatet over. Det var partiets stormtropper, SA – Sturmabteilungen – som i nært samarbeid med de lokale gauleiterne i partiet iscenesatte overgrepene, men Hitler selv var hjernen bak.
Det var kanskje ikke så rart. Hitler satte ut i livet det han hadde omtalt i «Mein Kampf». Der omtalte Hitler jødene som undermennesker og at jødene hadde skylden for at Tyskland tapte 1. verdenskrig. Både den påtvungne Versailles-traktaten og ydmykelsen av Tyskland var jødenes verk. Hitler skrev med inderlig glød om sitt hat til jødene, hvor han jo senere fulgte opp med det retoriske spørsmålet: «Jødene – hvilken rett har de til å leve?». Hitler var veldig opptatt av å forhindre sex mellom arier og ikke-arier for hvis det ble barn av det, ville det «forgifte det ariske blod». Dette utbroderte han i «Mein Kampf» ved å skrive følgende: «En stats befolkning vil dermed i første linje ha et ekteskapelig nivå som unngår en vedvarende raseskjensel for å vie seg til en institusjon, der den er kalt til å avle mennesker i Guds bilde og ikke misfostre av mennesker og aper».
Vi har flere vitnesbyrd om at Hitler var Krystallnattens opphavsmann. En av dem er Otto Dietrich. I sine memoarer «Zwölf Jahre mit Hitler» skriver den tidligere statssekretæren i propagandaministeriet at det var Hitler selv og han alene som var opphavsmann til pogromen 9. og 10. november og han hadde personlig gitt Joseph Goebbels ordre om å sette aksjonene i gang. Otto Dietrich var Det tredje rikes pressesjef og hans memoarer fortjener oppmerksomhet. Han skriver:
«Men i folkets øyne sto ikke Hitler frem som den skyldige. I virkeligheten var det likevel han som alene var drivkraften bak ødeleggelsene, men han holdt seg i kulissene. I SA ble befalingen ikke tatt imot med begeistring og den utløste store betenkeligheter innad i partiet. Under et møte med Goebbels hjemme i sin egen privatbolig i München om kvelden 9. november fikk Hitler et raserianfall på grunn av motstanden mot hans forehavende. Dette var en episode som er typisk for Hitlers dobbeltrolle: På den ene siden det opphøyde nasjonale sinnelag som han viste frem i offentlige sammenhenger og på den annen side de sjofle instinktene som han hittil hadde klart å skjule. En mann som i sine mange taler påberopte seg forsynet, visste også å betjene seg av djevelen for å nå sine mål».
Joseph Goebbels var budbringeren, men budskapet kom fra annet hold. Så ble det utferdiget retningslinjer fra sjefen for Gestapo, Heinrich Müller. Ordren lød:
- Det vil straks settes i gang aksjoner over hele Tyskland mot jødene og deres synagoger. De skal ikke ødelegges. Det skal i samarbeid med ordenspolitiet sørges for at plyndringer og andre utskeielser unngås.
- Såfremt viktig arkivmateriale finnes, skal det øyeblikkelig sikres oppbevaring.
- De skal gjøres forberedelser til arrestasjon av 20 000-30 000, fortrinnsvis velstående jøder. Nærmere ordre kommer i løpet av natten.
- Skulle det i aksjonen bli funnet jøder som er i besittelse av våpen, skal de straffes på strengeste måte. Om nødvendig kan aksjonen tilføres assistanse fra SS. Gestapo skal i alle tilfelle sikre at aksjonen kan gjennomføres.
Altså: Attentatet i Paris skulle utnyttes til kamp mot jødene. Terror, vold og mord ble selve forspillet til total undertrykkelse. En bølge av overfall, brann og drap spredte seg som en tsunami over hele Tyskland – fra Preussen i nord til Bayern og fra Polen til Belgia.
Det var imidlertid ingen ting som tydet på at det var det Goebbels kalte «den kokende vrede i folkesjelen» som utløste katastrofen. Tvert om strømmet folk nokså sjokkerte og intetanende ut i gatene som tilskuere til flammene. Brannvesenet ble alarmert først lenge etterpå – da for å redde nabolaget mens synagogene brant ned.
I Berlin ble pogromen innledet ved 1300-tiden 10. november. Utenfor knuste jødiske forretninger ble det hengt opp plakater med teksten: «Vår Fører! Fri oss fra jødeplagen!». Mens røyken drev fra sju synagoger i brann, gjøv nazi-pøbelen løs på stadig flere jødiske forretninger med økser, køller og jernstenger. Vinduer ble knust og dører smadret. Det kunne se ut som landet var i krig.
I den gjeveste av alle handlegater – Kurfürstendamm – lå det strødd varer ut over hele gaten: Klær og møbler, knust porselen, sengetøy og leketøy. Gullsmedforretninger ble robbet. Folk reagerer forskjellig: Noen skynder seg forbi, andre blir stående lamslått for å se på hærverket som om det skulle være en naturkatastrofe ingen kunne forhindre. Andre nikker demonstrativt anerkjennende og gir høylytt uttrykk for sin tilfredshet med det de ser.
Knuste speilglassruter ga inntrykk av knust krystall – derav Krystallnatten.
På ordre fra partiets SA brøt pøbelen seg inn i synagogen i Fasanenstrasse, ikke så langt fra Kurfürstendamm. Alt inventar ble kastet. Alteret, ornamenter og messebøker ble ført bort og brent mens nazistene danset rundt bålet.
Så fortsatte nazi-pøbelen med bil østover til de jødiske forretningsstrøkene på paradegaten Unter den Linden og de fasjonable områdene ved Alexanderplatz. Der slo de til mot et av Europas største varemagasiner, Israels stormagasin i fire etasjer. Reporteren i Radio Berlin erklærte etterpå at «Det som skjedde var altfor mildt. Vi trenger skarpere krutt. Dette er et signal».
Etter hvert lar også sivilbefolkningen seg rive med i stadig større omfang. De hjalp til når jødiske håndverkere og kjøpmenn ble slept ut på gaten og trakassert i full offentlighet.
Og det var ikke bare i storbyene at en opplevde krystallnatten. En historie fra Lesum utenfor Oldenburg ikke langt fra Bremen viste at pogromen nådde selv de minste kommunene. Distriktslederen i SA ringte borgermesteren i Lesum kl 0100 om natten 10. november og spurte om han hadde mottatt ordre om hva som skulle skje neste dag.
– Nei, svarte borgermesteren, hva skal skje?
– SA har slått storalarm over hele Tyskland. Vi ønsker gjengjeldelsesaksjoner for vom Raths død. Når kvelden kommer, bør det ikke være flere jøder i Tyskland. Også jødeforretninger skal ødelegges.
– Ja, men hva skal nå virkelig skje med jødene?
– Vernichtung, Herrn Bürgermeister, Vernichtung! Tilintetgjørelse, her borgermester, tilintetgjørelse.
Borgermesteren følte dette var en oppfordring til forbrytelse, så han ringte for sikkerhets skyld SA-ledelsen i Bremen for å forsikre seg om at ordren var riktig oppfattet. Samtalen er gjengitt slik:
– Det er Köster, borgermester Köster i Lesum som ringer, unnskyld, men jeg har mottatt en vanvittig ordre i løpet av natten og vil bare spørre om den er riktig.
– Ja, i Bremen er allerede de lange knives natt i gang. Synagogen står i brann.
– Unnskyld, hvem er det jeg snakker med?
– Jeg er vakthavende SA-betjent.
SA hadde ikke tålmodighet med en nølende borgermester og sendte soldater for å storme leiligheten til to av de tre jødene som bodde i landsbyen. Det var dr. Goldberg med frue. Soldatene løp inn på parets soveværelse med trukne pistoler rettet mot de to og ropte: – Vi er pålagt å utføre et tungt oppdrag!, hvortil fru Goldberg svarer: – Sikt godt, min herre! Den ene SA-soldaten skyter henne, mens kollegaen skyter mannen. Så går de bort til et nabohus, hvor de finner landsbyens tredje og aller siste jøde – og så skyter de ham også.
Selv ikke jødiske barnehjem blir skånet. I byen Esslingen i Baden-Württemberg troppet SA opp i barnehjemmets spisesal, jaget ut ungene og personalet, hvoretter de kastet ut inventar, jødiske lovbøker, bønnebøker og minnetavler og satte fyr på det. Og så stjal de alt av penger, bankbøker, smykker, klokker og juveler. Så ble alle barn og personalet sendt til en ukjent skjebne i Stuttgart.
Slike og enda verre beretninger har en fra hele Tyskland.
Utlandet reagerte med forferdelse på Krystallnatten. President Franklin Roosevelt hjemkalte USAs ambassadør fra Berlin. Andre land reagerte på ulike vis.
Utenlandsk presse ga rystende skildringer av voldens virkelighet og ble selv ikke så rent lite rystet. The Times skrev at «Ingen utenlandsk propagandist som har satt seg fore å skade Tyskland for hele verden, hadde kunnet overgå beretningene om brann, mishandling og ondskapsfulle overfall på forsvarsløse og uskyldige mennesker. Millioner av tyskere må avsky skammen som forbindes med deres navn».
Aftenposten skrev under overskriften «Fantastisk uhyggelige scener i Berlins gater» om pøbelen som herjer vilt. Politiet arresterer ofrene, men lar pøbelen være i fred, skrev avisen og fortsatte: « Hele utplyndringen har foregått så planmessig at det ikke er den minste tvil om at det hele har vært nøye organisert. Mordet i Paris ble til en jødenes Bartholomeusnatt over hele det tyske rike. Bandittene gikk frem med den største grundighet under plyndringen av de store synagogene. Alle jødiske symboler og bøker ble revet i stykker og kastet på bålet. Midt på dagen raste fremdeles ilden i ruinene av de to største synagogene i Fasanenstrasse og Prinzregentenstrasse. I hele dag har det både i forretningsstrøket på Kurfürstendamm og på Berlins østkant vært fullt med vanvittige menneskemasser, som slåss innbyrdes om røvet gods fra de jødiske butikkene. Patruljerende politi synes å ha mottatt instrukser om å la plyndringen gå sin gang. I løpet av dagen var det svært få politimenn til stede», skrev Aftenpostens Berlin-korrespondent.
Offisielt ble pogromen avblåst allerede om ettermiddagen 10. november. Goebbels kunngjorde da at det med øyeblikkelig virkning var blitt strengt forbudt å gå til videre demonstrasjoner og aksjoner mot jødene.
Men slutt ble det ikke. Bandene fra SA sørget for at hvert avsnitt av landet fikk sin lokale pogrom, hvor jøder ble utsatt for vold, ble bestjålet og fikk sine hus brent.
Goebbels holdt en tale 13. november, hvor han uttalte: «Jeg er overbevist om at den tyske regjering er i full overensstemmelse med det tyske folk. Jødespørsmålet blir innen kort tid løst på en måte som tilfredsstiller det tyske folks følelser. Dette er folkets vilje og vi fullbyrder den bare».
Resultatet av Krystallnatten ble at 101 synagoger brente helt ned til grunnen. 76 andre synagoger var skadet at de ikke lenger kunne brukes. 7 500 jødiske butikker ble ødelagt.
Hvor mange jøder som ble slått i hjel eller skutt, vites ikke – fordi så mange samtidig ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir, men det er stadfestet at minst 91 jøder ble myrdet av mobben. Frem til utgangen av november var minst 400 jøder enten myrdet eller drevet i døden. Fra Krystallnatten og frem til jul ble nærmere 30 000 jøder sendt til konsentrasjonsleir.
Etter Krystallnatten emigrerte det nesten like mange jøder som det gjorde i de fem-seks første årene etter Hitlers maktovertakelse. Pussig nok, vil mange si, var det ingen stor jødisk utvandring før etter 1938. Heller ikke de antisemittiske gateopptøyene i Berlin og angrepene på synagogene i Nürnberg, München og Dortmund sommeren 1938 skremte jødene vekk fra Tyskland. De fleste trodde at aggresjonen ville avta med tiden. Av en samlet gruppe på en halv million jøder i Tyskland, hadde knapt en tredel forlatt landet høsten 1938. Etter Krystallnatten endret dette seg totalt. På de ti månedene frem til september 1939 og dermed starten av 2. verdenskrig emigrerte like mange jøder fra Tyskland som de foregående seks årene til sammen. Ved utreise ble bankkonti, verdipapirer, smykker og andre verdisaker beslaglagt. Formuende jøder i konsentrasjonsleir kunne kjøpe seg fri og komme seg ut av landet ved å undertegne en erklæring om at alt de eide ble overført til «det tyske folk». At alt ikke tilkom folket, men havnet i leirpersonalets lommer, er godt dokumentert.
Blant de som emigrerte senhøstes 1938 var også 15-åringen Heinz Kissinger i byen Fürth i Bayern, som klarte å ta seg til USA sammen med foreldre og søsken. Der ble fornavnet Heinz forandret til Henry og vi kjenner ham alle som USAs senere utenriksminister. Han er 92 år nå og høyst oppegående. Jeg fikk for 15 år siden anledning til å hilse på Kissinger etter at han holdt foredrag på et politisk seminar på Harvard University i Boston.
Men det var ikke så lett å emigrere heller, for hvor skulle de dra? Storbritannia var romslig og tok imot halvparten. Mange dro til Sør-Amerika. Da jeg for 15 år siden deltok på en verdenskongress for avisredaktører i Rio de Janeiro, fikk jeg vite at store deler av brasiliansk presse var eid av etterkommere etter jøder som flyktet til Brasil fra Tyskland i Hitler-tiden. Kvotene for innvandring til Palestina var små. USA var ikke så imøtekommende som ettertiden vil ha det til. Vel var det så at USA tok imot mange tyske jøder, men det er også vel kjent at 60 000 jødiske barn fra Østerrike, Tyskland, Nederland, Belgia og Tsjekkoslovakia kunne ha vært reddet – om den amerikanske regjeringen hadde anstrengt seg mer for å få de jødiske barna ut av Tyskland. Men for all del: De fleste jøder som forlot Tyskland endte i USA.
Når det gjelder Norden, sto Danmark i en særstilling. For tyske jøder var det jo bare å spasere over grensen i Sønderjylland – om danske myndigheter ville. Og det ville danskene i en helt annen utstrekning enn i Sverige og Norge. Vel 400 utenlandske jøder oppholdt seg i Norge ved krigsutbruddet. Det var ingen stemning på politisk hold for å ta imot flere jøder og stemningen var knapt nok mer positiv i det norske folket, som den gang som nå er blant de mest rasistiske i Vest-Europa.
Det tredje rikes jødeforfølgelse begynte ikke med Krystallnatten. Pogromene begynte, som jeg har nevnt, omtrent straks Hitler hadde overtatt makten.
Men Krystallnatten ble et vendepunkt i den forstand at jødeforfølgelsene ble trappet opp. Jødene gikk fra vondt til verre. Det var nå djevelskapen for alvor ble sluppet løs med massearrestasjoner og konsentrasjonsleirer.
Tre år senere var Det tredje rike i full gang med å virkeliggjøre Die Endlösung der Judenfrage. For å fullbyrde den endelige løsning måtte drapene omfatte flere enn de høyst 300 000 jødene som var igjen. For de fleste jødene i Europa var ikke tyske. De bodde i Polen, Russland, Ukraina og Ungarn. Men tyskerne hadde som vi vet planer også for disse områdene.
Men her nyttet det lite med en krystallnatt eller to. Da måtte drapene skje i industriell målestokk med gassing og kremasjon. Det ble et spørsmål om logistikk.
Og drap etter industrielle metoder gikk Tyskland i gang med etter at Polen ble erobret høsten 1939. Da kom gasskamrene, noe Tyskland ikke hadde på eget territorium. På hjemmebane nøyde SS seg med å skyte uønskede individer, henge dem eller slå dem i hjel i bokstavelig forstand.
I Polen anla tyskerne en rekke utryddelsesleirer: Auschwitz, Stutthof, Majdanek, Treblinka und so weiter. Dette ble en industriell prosess: Ankomst, utvelgelse, avkledning, gassing, kremering og til slutt deponering av asken i svære groper. Jeg har selv sett ruinene av krematoriene i Birkenau, en underavdeling til Auschwitz og de svære gropene med aske fra 1,1 millioner brente lik, de aller fleste jøder. Gropene er synlige 70 år etter. Det vokser ikke gress der.
Når Wehrmacht rykket østover, først til Polen og så daværende Sovjetunionen, fulgte såkalte Einsatz-Gruppen, halvmilitære dødsskvadroner i SS-regi med på toktet. Det er regnet med disse innsatsgruppene myrdet 2 millioner av de 6 millioner mennesker som ble drept under Holocaust. Bare i Babij Jar, en bergkløft utenfor Kiev, skjøt de over 100 000 mennesker, de aller fleste jøder.
Men skyting er en tungvint drapsmåte. Det tar på å være skytter også, selv om de fikk stive seg opp med alkohol. Og så går det så altfor sent. Og det blir mye plunder og søl med så mange lik.
Derfor ble logistikk og drap organisert som en industriell prosess med avkledde mennesker i den ene enden og aske i den andre.
Vi må la være å tro at antisemittisme utelukkende var en tysk affære og at jødeforfølgelsene stanset med Det tredje rikes undergang. Når tyskerne lyktes med å myrde så mange jøder i Ukraina, var det ikke uten sammenheng med at ukrainerne selv hjalp til svært aktivt – akkurat som i Norge. Innsamlingen av jøder skjedde ikke i noe tyskokkupert land så effektivt som i Norge, takket være helhjertet innsats av etniske nordmenn. Danskene sendte under krigen sine jøder over Øresund til Sverige, vi sendte dem til Auschwitz.
Antisemittismen er rotfestet i Norge. Det kom også til uttrykk da Eidsvollsmennene skrev inn i Grunnloven av 1814 at jøder ikke hadde adgang til riket. Skampletten sto der til 1851 og forbudet mot jesuitter var norsk grunnlov helt til 1955.
Antisemittismen holdt seg. En av det forrige århundres mest fremtredende politikere, Høyres Carl J. Hambro var blant dem som fikk merke det. I 1938 skrev Bondepartiets avis Nationen, under krigen av vittige tunger omtalt som Nazionen, følgende: «Fjern jøden Hambro – sett en nordmann på Stortingets presidentstol!».
Det ble mumlet i krokene også 40 år senere da Jo Benkow ble stortingspresident. Han var også jøde.
Etter 2. verdenskrig fikk jødene sitt nasjonalhjem da FN opprettet staten Israel. Jødenes rett til egen stat sto sterkt i Norge, og særlig sterkt blant kristenfolket og i arbeiderbevegelsen. Ledende arbeiderpartifolk som Trygve Bratteli og Haakon Lie er minnet i en skogpark i Israel hvor folk som fortjener det blir beæret med hvert sitt tre. Statsministrene David Ben-Gurion og Golda Meir hadde personlige venner blant ledere i Arbeiderpartiet. Det israelske arbeiderpartiet var alltid representert blant gjestene på landsmøtene i Det norske Arbeiderparti slik israelsk LO var gjest på den norske LO-kongressen.
Nå er det PLO som sitter på gjestebenken når Ap har landsmøte og LO har kongress.
Norsk Folkehjelp, som ble stiftet av LO i 1939 for å hjelpe fascismens ofre fra den spanske borgerkrigen, har skiftet side. Nå er Norsk Folkehjelp advokat for de fascistiske krefter som ønsker å fullbyrde Nazi-Tysklands plan for jødene. Det gjøres ved å støtte, politisk og økonomisk, den Gaza-arabiske fascismen som ikke har noe større ønske enn dette ene: Å fjerne den jødiske staten fra jordens overflate.
På tilsvarende vis har Den norske kirke gått over til å støtte de palestina-arabiske krefter som ivrer etter å fullføre det Hitler ikke rakk – å utrydde verdens jøder. På bedehusene og i de frie menigheter er holdningen en helt annen, men ikke blant de fremste med lederposisjoner i Den norske kirke.
Her er det for enkelt å forklare denne vendingen på 180 grader med at Israel i praksis har innlemmet Judea og Samaria i sitt land etter å ha vunnet 6-dagerskrigen i 1967.
Det er hele Israel som araberne og deres medløpere vil fjerne, ikke bare Vestbredden. Derfor heter det i Palestina-propagandaen «From the river to the sea, Palestine will be free». Eller som kampropet lyder når det holdes antisemittiske demonstrasjoner i Oslo: «Fra elva til havet» – altså: Araberne skal gjenerobre hele området fra Middelhavet til Jordanelven. Jødene skal ikke en gang få beholde det området som FN ga dem i 1978. Jødene skal vekk. De skal lide den skjebnen som Hitler og Himmler tiltenkte dem. Og her støttes de palestina-arabiske bestrebelser ikke bare av Den norske kirke og norsk arbeiderbevegelse, men også av den nåværende regjering. Utenriksminister Børge Brende er formann i en internasjonal giverlandsgruppe, som sponser palestinerne med rundelige milliardbeløp. Så får heller de gamle i Haugesund bo på tomannsrom mot sin vilje.
Israel er ikke opprettet i strid med folkeretten, men i medhold av folkeretten, opprettet av FN på vegne av verdenssamfunnet. Vestbredden sies å være okkupert område. Ja, området er erobret i en krig andre påførte Israel. Tidligere tilhørte Vestbredden Jordan og det måtte i så fall være Jordan som beklaget seg over at Vestbredden i praksis er israelsk, men Israel og Jordan har for lengst sluttet fred og de to landene har ikke noe uoppgjort forhold seg imellom.
NRK og norske medier flest bruker alltid «okkupert område» om Vestbredden, men dette uttrykket brukes aldri om andre områder som har skiftet nasjonalitet som følge av krig. Har noen noensinne hørt at NRK omtaler Krim som «okkupert område»? Eller Karelen som Sovjet stjal fra Finland etter Vinterkrigen eller Kaliningrad, som Sovjet erobret fra Tyskland. Har noen noen gang hørt NRK omtale den vestlige delen av Polen som «okkupert område» – det vil si den østlige delen av Tyskland som Polen gjorde til polsk land da 2. verdenskrig var omme? Ifølge NRKs definisjon må Texas også anses som «okkupert område» fordi USA erobret områdene nord for Rio Grande i den meksikansk-amerikanske krig i 1848 og omgjorde Texas, New Mexico og Arizona til delstater i USA.
Nei, det er bare Israel som «okkuperer». Når andre land utvider sine landområder i krig, så er det derimot helt i orden. Det er bare jøder som er okkupanter. Dette er utslag av antisemittisme fordi betegnelsen bare rammer jøder.
Antisemittismen er på stigende kurs. Da jeg sist var i New York, var taxisjåføren i ett tilfelle en innvandrer fra Ukraina. Han, kona, svigermor og en voksen datter emigrerte etter oppløsningen av Sovjetunionen hvor nasjonalistiske og jødefiendtlige krefter fikk friere spillerom. Familien tok ikke sjansen på å forbli i Ukraina. Jødene der har ikke glemt den nære fortids pogromer.
I TV2-nyhetene i går kveld så vi et gripende intervju med en jøde i Paris, som ga uttrykk for sin frykt og sin lengsel etter å emigrere til Israel. Antisemittismen er voksende både i Frankrike og Europa som helhet. Det er ikke uten sammenheng med innvandring fra islamske land, men ikke bare derfor. Jødene er på ny blitt prügelknabe. Midt-Østen utenom Israel er blitt hva Det tredje rikes folk kalte «judenrein». Også fra Afrika flykter jøder til Israel.
Også i Norge finner jøder det sikrest å emigrere til Israel. Etterkommere etter jøder som kom hit for mange slektsledd siden føler seg verken vel eller trygg i Norge.
Antisemittismen gikk ikke i grus med Hitler-Tysklands nederlag. Antisemittismen virker til å være som arvesynden – vi blir aldri kvitt den. Da svarte krefter for snart 50 år siden dukket opp i organiserte former i Bayern, proppet med anti-jødiske og pro-nazistiske holdninger, skrev Otto Nielsen en vise som han fremførte i Søndagsposten i NRK Radio. Der minnet han om at nazismen ikke er borte.
Med henvisning til Hitler sang Otto Nielsen «He is dead but he wan’t lie down». Og antisemittismen, det er nazismens politiske tvilling.
Den som er opptatt av å bekjempe rasisme, må også være opptatt av å motarbeide antisemittismen. Vern mot rasisme er mer enn å beskytte folk med annen hudfarge mot overgrep, diskriminering og forfølgelse.
Hvis kamp mot rasisme skal være troverdig, må den også omfatte jødenes rett til å være jøder og bo trygt i sitt land.
