29. september 2014 holdt Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, en tale på FNs generalforsamling. Hele teksten til talen, som ble holdt på engelsk, kan du finne her. Her vil jeg gjengi fritt noen av hovedpunktene.
Israels folk ber om fred. Men håpet er i fare. For overalt er militant islam på frammarsj.
De første ofrene er andre muslimer. Men militant islam sparer ingen. Kristne, jøder, yazider, kurdere – ingen tro eller etnisk gruppe blir spart.
I forrige uke [uka før 29. september] fikk president Obama ros for å lede en konfrontasjon med IS. Rosen var fortjent. Men noen uker tidligere gikk mange av de samme folka imot at Israel konfronterte Hamas.
Den selverklærte kalifen for IS, Abu Bakr al-Bagdadi, sa for to måneder siden: «Det vil komme en dag da en muslim vil gå overalt som herre… Muslimene vil få verden til å lytte og forstå betydningen av terrorisme. … Og de vil ødelegge avguden demokrati.»
Khaled Mashaal, lederen for Hamas, sa det slik: «Vi sier dette til Vesten… Ved Allah vil dere bli overvunnet. I morgen vil vårt folk sitte på verdens trone.»
Som det framgår av charteret til Hamas, er organisasjonens kortsiktige mål å ødelegge Israel. Men på lengre sikt er det et større mål: De ønsker et [verdensomspennende] kalifat. Hamas og andre militante islamister deler sine verdensomspennende ambisjoner. I sin målsetning er det ingen forskjell mellom Hamas og IS.
Det samme gjelder Boko Haram i Nigeria, Ash-Shabab i Somalia, Hizbollah i Libanon, An-Nusrah i Syria, Mahdi-hæren i Irak og al-Qaidas forgreininger i en rekke land. Noen er sunnier, noen shiaer, noen vil gjenopprette et kalifat fra 600-tallet, noen vil utløse endetids-katastrofer som bringer en imam fra 800-tallet tilbake. De angriper forskjellige folk. De slåss noen ganger mot hverandre fordi hver av dem vil være den fremste.
Men de har den samme fanatiske ideologien. De vil alle skape og siden utvide områder hvor militant islam styrer, områder hvor det ikke er noen frihet eller toleranse. Kvinner skal behandles som livegne, kristne blir sterkt redusert i antall (decimated, de fleste flykter) og minoriteter blir underkuet. Noen ganger får de «vantro» det brutale valget: Konverter til den «riktige» versjonen av islam eller dø.
Nazistene trodde på en herre-rase. De militante islamistene tror på en herre-tro. Det er de enige om. Men de er ikke enige om hvem at dem som skal være herren.
En av statene som ledes av en slik ideologi, er den islamske staten Iran. Det er livsviktig at Iran ikke får atomvåpen. Det er galt nok med den omfattende terroren som drives allerede. Som grunnleggeren av islamske republikken, ayatolla Khomeini sa: «Vi vil eksportere vår revolusjon til hele verden til ropet «Det finnes ingen Gud uten Allah» gjenlyder over hele jorden.»
Dagens leder, general Muhammad Ali Ja’afari, har sagt: «Vår imam begrenset ikke den islamske revolusjonen til dette landet. Det er vår plikt å forberede veien for en islamsk verdensregjering.»
Og utenriksministeren, som skal være så «moderat», har sagt at det globale oppdraget [å spre islam til hele verden] er knyttet sammen med selve grunnen til at man er til.
Iran ønsker foreløpig å være et «terskel-land», altså et land som står på terskelen til å lage atomvåpen. Det vil si at fordi man er så overvåket, tar man (forhåpentligvis) ikke sjansen på å gjøre noen atombomber ferdig. Men man har så mange tusen sentrifuger og har forberedt det så godt at den dagen man finner tiden inne, bruker man bare ganske kort tid på å gjøre bomber ferdig.
Så da kan verdens farligste stat i verdens farligste region få verdens farligste våpen. Det vil utgjøre en alvorlig trussel mot alle. [For Iran har raketter som kan nå nesten hele Europa og vel også noen som kan nå USA.] Da vil det være slutt på smil og sjarm. Da vil Iran kunne føre den politikken det sier (blant annet i sitatene foran) at det egentlig står for.
Når militant islam lykkes noe sted i verden, blir det mer frimodig og pågående andre steder. Og når det lider tilbakeslag, påvirker det også bevegelsene andre steder. Derfor er Israels kamp mot militante islamister ikke bare vår egen kamp, sier Netanyahu. «Det er også din kamp.»
Israel har gjort det samme under krigen i sommer som ditt land ville ha gjort hvis det regnet tusener av raketter ned over dere.
Hamas brukte skoler, også FN-skoler, private hjem, moskeer og til og med sykehus til å lagre i og skyte raketter fra mot Israel.
Hamas gjorde hva det kunne for å øke antallet drepte. Ikke bare drepte israelere, men også palestinere. Israel gjorde hva det kunne for å begrense palestinske sivile tap, samtidig som det ødela Hamas’ militære kapasitet. Israel slapp flygeblad, ringte med telefon, sendte SMSer, sendte budskap på arabisk på palestinsk TV [Israel er visstnok i stand til å overta sendenettet] for at folk kunne komme seg unna før det ble bombet. Ingen andre land har gjort noe slikt. Hamas bad folk om å overse Israels advarsler. Og palestinske sivile i Gaza som våget å protestere, ble henrettet.
At Hamas både skjøt fra palestinske områder og skjøt mot sivile i Israel, er en dobbel krigsforbrytelse som FN burde etterforske. Men FNs menneskerettighetsråd er mest opptatt av Israel. At homofile blir hengt fra kraner i Teheran, politiske fanger blir henrettet i Gaza, unge jenter i stort antall blir bortført i Nigeria og hundretusener blir slaktet i Syria, Libya og Irak, har liten interesse.
Et lyspunkt er at ledende stater i den arabiske verden innser at de står overfor mange av de samme farene som Israel, både fra Iran og de militante islamistene. Netanyahu håper at de kan inngå samarbeid med Israel angående vann, jordbruk, transport, helse, energi og mange andre felter. Kanskje et godt forhold til de arabiske landene kan hjelpe til med å gjøre fred med palestinerne mulig.
Men det må være en ekte fred, forankret i gjensidig anerkjennelse og slitesterke og bunnsolide sikkerhetsordninger. For da Israel trakk seg ut fra Libanon og Gaza, førte det ikke til fred, men til økt vold og økte trusler. Israel vil ikke risikere å plutselig ha IS på Vestbredden, med 80 % av den israelske befolkningen innen rekkevidde av bombekastere.
Israelerne har gjort det umulige mulig. Øde områder blomstrer. Med meget få naturressurser har de brukt sine hjerner til å gjøre Israel til et globalt senter for teknologi og innovasjon.
Kilde: Full tekst av talen på timesofisrael.com.
