25. april hadde Jens Olav Mæland et innlegg i avisen Dagen. Mæland representerer organisasjonen Sabeel, og har en anti-israelsk vri på det meste han skriver. Denne gang gjaldt hans innlegget skolebøker i de palestinske områdene og (mest) i Israel.
Mæland reagerer på MIFFs nye rapport fra Palestinian Media Watch. Eksemplene som PMW gjengir kommer fra skoler og fra TV, de offisielle TV-stasjonene som er under kontroll av palestinske selvstyremyndigheter, de «moderate» palestinerne. Mæland forsøker å snakke ned det arbeidet PMW og dets leder Itamar Marcus driver.
Budskapet fra PMW er at skolebøkene i PA, og barneprogrammer på offisielt palestinsk TV, oppfordrer barn og unge til hat og vold. Når det har vært en lang rekke mordforsøk på israelere med kniv, bensinbomber og noen ganger skytevåpen, skyldes det ikke minst den stadige glorifiseringen. Dette er ikke noe PMW bare påstår. Det blir dokumentert ved en lang rekke eksempler som enhver kan vurdere. PMWs vitnesbyrd blir ikke svekket av at lederen kjente Ariel Sharon og kjenner Netanyahu. Det er egentlig bare ett forhold som kunne svekke budskapet:
Dersom noen kunne påpeke systematiske feil i oversettelsen. Det har ingen gjort. Det har heller ikke Mæland.
PMW har også bevist at PA-lederne, helt opp til Abbas, taler med to tunger: Om fred på engelsk til verden, om krig på arabisk til palestinerne selv. Se boka Dobbeltspill. Sviket mot fredsprosessen.
Mæland gir inntrykk av at det er mindre hat på FN-skoler. Det er i hvert fall kjent at lærerne der nekter å undervise om Holocaust.
Nurit Peled-Elhanans undersøkelse
Mæland gjengir korte punkter fra en undersøkelse en jødisk professor ved Det hebraiske universitetet, Nurit Peled-Elhanan, har gjort av israelske skolebøker.
I motsetning til PMW, som gir oss så mange eksempler på hat og oppfordring til vold i palestinsk materiale at vi kan dømme selv, får vi her bare gjengitt konklusjoner via Mæland. Det er da viktig å være klar over at Peled-Elhanan mener at staten Israel ikke skulle vært opprettet, fordi den er rasistisk i seg selv. På samme måte som sin bror, Miko Peled, mener hun at det er rasisme at jødene vil ha et område hvor de er i flertall og kan ha selvstyre. Så når de israelske skolebøkene forteller hvorfor jødene trenger en stat, er det anti-arabisk rasisme for Peled-Elhanan og Mæland.
«Men det verste er», skriver Mæland, «at åpenbare massakrer, som den avskyelige massakren i Deir Yassin i april 1948, blir tildekkende omtalt som en strategisk nødvendighet. At et stort antall kvinner og barn ble myrdet, er utelatt.»
Ifølge palestinsk forskning ble 107 palestinere, stridende og ikke-stridende, drept i Deir-Yassin-aksjonen. Den ble gjennomført for å forsøke å bryte blokaden av den jødiske delen av Jerusalem, hvor folk verken hadde mat eller ammunisjon og stod i fare for å bli meiet ned eller sulte i hjel. I et stort antall kriger i hele verden har det vært trefninger som tok mange flere liv enn kampene i Deir Yassin og som ikke nevnes. Det er ingen grunn til å nevne denne trefningen når man ikke tar med andre av tilsvarende og mye større omfang.
«Likeså er Nakba, katastrofen da halve den palestinske befolkningen ble fordrevet, fullstendig forbigått. Dette er kort og godt historieforfalskning», skriver Mæland.
Mæland har selv skrevet en bok på over 300 sider om konflikten mellom jøder og arabere i og om Palestina. Der støtter han «rett til å vende tilbake», hvor 10-15 millioner etterkommere av arabere (siden begynte de å kalle seg palestinere) skal ha rett til å flytte inn i Israel og få igjen det deres forfedre eide.
Som kjent (?) har det flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. De opplevde noe lignende som de kristne i arabiske land opplever i dag. Dersom man skal skrive om araberne som flyktet fra Israel, er det minst like naturlig å ta med jødene som flyktet motsatt vei. Mæland skriver ganske kort at Israel har krevd erstatning for eiendommer jødene forlot i arabiske land. (Ifølge israelske beregninger er de mer verd enn eiendommene araberne etterlot i Israel.) «Dette motkravet har aldri fått tilslutning i det internasjonale samfunnet», skriver Mæland. Det er tydelig at Sabeel og andre anti-israelske grupper ikke gjør noe for å støtte dette kravet, ikke en gang for å gjøre det kjent. – Dette er det eneste han skriver om jødenes flukt.
Det har vært et stort antall flyktninggrupper på 1900-tallet og i vårt århundre. Det er altså et stort antall etniske rensninger. Den nærmeste sett fra Norge er 4-500.000 finner som flyktet fra områdene Sovjetunionen overtok i 1944. Den største er at 15-18 millioner etniske tyskere ble jaget ut av Øst-Europa i 1944-47, mange av dem etter at krigen var godt og vel slutt. Noe mellom 500.000 og 2 millioner omkom.
Over 10 millioner mennesker ble etnisk renset da India ble delt: Muslimer ble jaget til Pakistan, hinduer til India. Anslagsvis 500.000 ble drept i prosessen. Og det har altså vært et stort antall andre flyktningkatastrofer.
Når jeg snakker med nordmenn, unge og gamle, er kunnskapen om flyktningkatastrofene liten, så det kan ikke være særlig nevnt i norske skoler. Det er ingen saklig grunn til å omtale den ene flukten (arabere) mer enn alle de andre. Det ene er ikke mer historieforfalskning enn det andre.
Men Mæland mener – nå mens alle religiøse minoriteter blir enda mer forfulgt, drept og jaget enn tidligere i mange arabiske land – at jødene igjen skal bli en minoritet overalt. Og de skal altså heller ikke få erstatning for det de mistet i sitt tidligere hjemland da de flyktet til Israel.
Alt som ikke støtter denne politikken, er rasisme og forakt for arabere i Mælands og hans åndsfellers øyne.
