Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Tredje Gaza-krigs viktigste resultater

Forsvarsminister Moshe Ya'alon (f.v.), statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarssjef Benny Gantz lede Israels krig mot Hamas og de andre terrororganisasjonene på Gaza-stripen i juli og august. (Foto: GPO)
Forsvarsminister Moshe Ya'alon (f.v.), statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarssjef Benny Gantz lede Israels krig mot Hamas og de andre terrororganisasjonene på Gaza-stripen i juli og august. (Foto: GPO)
Hva handlet den tredje Gaza-krigen om? Les Odd Sverre Hoves grundige oppsummering. Israel kan være i ferd med å erstatte USA som de arabiske olje-regimenes militære beskytter, konkluderer han.

Tredje Gazakrig starten den 7. juli og sluttet med våpenhvile den 27. august. Forut for krigsutbruddet pågikk det et tre uker langt opptrappings-forspill, knyttet til at Hamas kidnappet og drepte tre israelske tenåringer. Selve krigsforløpet kan deles i tre faser: luftkrig-fasen, bakkekrig-fasen og nervekrig-fasen.

Den første fasen, fra 7. til 17. juli, var preget av luftkrigs-bombardement begge veier. Andre fase, fra 18. juli til 2. august, var en bakkekrig-fase inne i Gaza. Og tredje fase, fra 3. august til 27. august, var en nervekrig-fase for og imot vilkårene i de egyptiske våpenhvile-forslagene.

Det offisielle Israel brukte i forspill-fasen betegnelsen «Operasjon Brors Vokter». I denne fasen jaktet Israel på Hamas-kidnapperne og lette i Hebron-fjellene etter de tre kidnappede israelske tenåringene. De ble funnet døde 30. juni. Og de to kidnapperne fra Hamas Hebron ble skutt og drept under arrestasjon 22. september. Tre ekstremistiske israelske tenåringer, som på egen hånd hadde tatt privat-hevn ved å kidnappe og brenne til døde en arabisk tenåringsgutt, ble arrestert av israelsk politi den 6. juli.

Da selve Gaza-krigen brøt ut 7. juli, lanserte Israel «Operasjon Beskyttelseskant» («Operation Protectiv Edge»). I mediene har man prøvd ut navn som «Ramadan-krigen», «femtidagers-krigen» og «syvukers-krigen». Men den betegnelsen som er blitt vanlig, er «Tredje Gaza-krig», nummerert etter Første Gaza-krig i 2009 og Andre Gaza-krig i 2012.

 

Forspill-fasen

Når det gjelder forløpet av Tredje Gaza-krig, er flere observasjoner viktige. Israel hadde helt fra kidnappingen av de tre israelske bibelskole-studentene 14. juni en nokså klar «casus belli» (= krigsetisk berettiget grunn til forsvarskrig). Operasjon Brors Vokter avslørte nærmest fra første dag at kidnappingen var organisert og betalt av Hamas i Hebron, og ledet av en Hamas-løytnant i eksil i Istanbul.

Israel nøyde seg likevel i denne fasen med å re-arrestere rundt 400 av de fangene som var blitt satt fri i 2011 i bytte mot den kidnappede israelske soldaten Gilad Shalit. Omtrent 50 av disse re-arresterte fangene hørte til i Hamas-eliten.

Hamas påberopte seg disse re-arrestasjonene som grunn til den massive bølgen med angrepsraketter som Hamas fyrte av mot Israel på krigens første dag, 7. juli. Det var riktignok blitt skutt raketter fra Gaza mot Israel også dagene i forveien. Men 7. juli tok Hamas med brask og bram på seg ansvaret for rakett-regnet. Og det ble starten på selve Gaza-krigen.

Som Fatah-leder Marwan Barghouti sa fra et israelsk fengsel 28. august: «Hamas skjøt krigens første skudd. Og Hamas skjøt krigens siste skudd.»

 

Luftkrig-fasen

En viktig observasjon fra Gazakrigens luftkrig-fase handler om en forbløffende militær moderasjon. På israelsk side ble Gaza-krigen ledet av statsminister Benjamin Netanyahu, forsvarsminister Moshe Ya’alon og forsvarssjef generalløytnant Benny Gantz. De to første var på forhånd regnet som militært aggressive og «trigger-happy». Men det viste seg nå å være en ren fordom.

Tvert imot fant de tre seg fra 8. til 17. juli tålmodig i det daglige regnet med hundrevis av raketter over Israel – uten å svare med annet enn klassisk tilpassede gjensvar fra luften, i praksis ofte symbolske bomber mot tomme bygninger i Gaza. Pluss, naturligvis, den makeløse beskyttelsen fra det israelske rakettskjoldet «Jernkuppelen» [Iron Dome].

Rakettregnet fra Hamas viste seg derimot straks å inkludere et visst antall daglige iranske «mellomkortdistanse»-raketter – som nådde både Tel Aviv, Jerusalem, Netanja, Dimona, Beersheba, Ashkelon og resten av Sentral-Israel. Flertallet av Hamas-rakettene var imidlertid av Kassam- eller Grad-typen. De har 70 km som maks-rekkevidde og rammer primært småbyene nær Gaza.

Trass i rakettregnet godtok Israel 15. juli det første egyptiske våpenhvile-forslaget, og gikk selv til ensidig stridspause for å gi Hamas anledning til å samtykke. Men Hamas svarte at det egyptiske forslaget var jevngodt med nederlag i krigen – og fortsatte å skyte raketter mot Israel.

Og det var da, 18. juli, at Israel gikk over fra luftkrig-fase til bakkekrig-fase.

 

Bakkekrig-fasen

De israelske bakkesoldatene rykket inn i Gaza langs tre akser, en i nord, en i sør og en like øst for Gaza City. Inne i Gaza utspant det seg omtrent tre bakke-slag. Israel vant alle tre. Men slaget om bydelen Sjujaja like øst for Gaza sentrum kom til å vare over flere dager, og kostet enkelte israelske soldater livet.

Etter de tre slagene ventet de fleste, inkludert Hamas, at Israel skulle rykke videre inn mot selve Gaza City og angripe Hamas-ledelsen i tunnel-nettverket under Shifa-sykehuset. Men det skjedde aldri. Nok en gang viste Netanyahu og Ya’alon en forbløffende tilbakeholdenhet og nøyde seg nå med en lang rekke lokale operasjoner for å ødelegge de 32 angreps-tunnelene som Hamas hadde bygd under bakken fra Gaza og inn i Israel.

I ettertid sa Netanyahu at han bevisst ønsket å unngå å gjøre Gaza City til «et nytt Falluja» (= en irakisk by som USA med store tap erobret fra militante islamister og deretter frivillig ga fra seg igjen til de militante islamistene).

Da tunnel-ødeleggingen var fullført, overrasket Netanyahu og Ya’alon nok en gang både fienden i Hamas og alle de internasjonale observatørene – ved plutselig å trekke alle israelske bakkestyrker ut igjen fra Gaza. Det skjedde 3. august. Og det ble begynnelsen på krigens tredje og siste fase, som var en uhyre intens nervekrig-fase, mye mer intens enn de daglige avisoverskriftene greide å gi oss sanne bilder av.

 

Nervekrig-fasen

Det som skjedde, var at statsminister Netanyahu billedlig talt begynte å stirre den øverste militære lederen i Hamas, Mohammed Deif, inn i hvitøyet uten å blunke. Deif stirret tilbake uten å blunke. Og mens de to lederne billedlig talt låste hverandre fast med blikket, flyttet de samtidig hver sine sjakkbrikker i et nådeløst og mer og mer hektisk taktisk spill for om mulig å tilføre motparten det endelige nederlaget.

Deif og Hamas hadde altså ikke greid å narre Israel og Netanyahu til å engasjere seg i underjordisk bakkekrig langt inne under Gaza City. Der kunne Hamas (takket være tunnel-nettverket) kanskje til og med ha vunnet krigen, selv om de hele tiden tapte i luften og oppe på bakken.

Deif og Hamas begynte dessuten gradvis å gå tom for nye raketter å fyre av mot Israel. De fortsatte hele tiden det daglige rakettregnet som om lagrene var uuttømmelige. Men de israelske ekspertene kunne ikke unngå å legge merke til at det nå var en høyere andel primitive kortdistanse-raketter, og en lavere andel iranske raketter, i de daglige angrepene. Hamas måtte rasjonere.

Nervekrigens hoved-spørsmålsstilling var imidlertid hva slags vilkår som skulle gjelde for selve våpenhvile-avtalen.

 

Spillet om våpenhvile-avtalen

På dette området fikk Hamas hjelp utenfra, fra Qatar – og indirekte endog fra Obama og John Kerry i Det Hvite Hus.

Hamas hadde allerede ved krigsutbruddet i juli krevd at Egypt skulle avbryte blokaden av Gaza og åpne grensen til Egypt ved Rafah. Men Egypts president al Sissi sa blankt nei tvers gjennom hele Gazakrigen. I slutten av juli fikk så sjeik Tamim al Thanni av Qatar Obama til å la John Kerry lansere en våpenhvileavtale som Hamas i realiteten selv hadde skrevet kladden til. Kerry lanserte forslaget i Israel.

Dette amerikanske spillet ble uventet avslørt av den venstreorienterte og Obama-vennlige avisen Haaretz, som simpelthen lekket hele Kerry-utkastet offentlig. Avisens kommentator karakteriserte det til og med som en rystende skandale at Obama kunne la Kerry løpe Hamas’ ærend på denne plumpe måten. Til og med justisminister Tsippi Livni tok avstand fra utkastet, sammen med flere andre ledende talsmenn for Israels venstre-side.

30. juli ringte Obama til Netanyahu for å si at han og USA var offisielt fornærmet over behandlingen av Kerry. Obama sa også at USA nå krevde at Israel øyeblikkelig på dagen skulle godta fredsavtalen. Men Netanyahu svarte Obama med like krasse ord og ba Obama slutte med narrestreker («don’t second guess me again»).

Denne krasse telefonsamtalen ble en dag eller to senere lekket i ordrett avskrift i amerikanske medier. Lekkasjen ble straks dementert av både USA og Israel. Likevel er det grunn til å tro at lekkasjen gir oss den virkelige versjonen av samtalen – og at Israels statsminister 30. juli 2014 faktisk nektet å bøye seg for et usminket diktat fra USAs president. Det er i så fall temmelig historisk.

 

Utmanøvreringen av Qatar

Etter dette brukte både Egypt, Saudiarabia og UAE en lang rekke virkemidler for å holde Qatar (og indirekte Obama og Kerry) helt utenfor fredsforhandlinger i Kairo. UAE iverksatte til og med et militært angrep på visse Qatar-støttede opprørere i Libya – som en slags offisiell advarsel fra Saudiarabia til Qatar mot å motarbeide sunni-islams felles interesse av å la Israel få nedkjempe Hamas.

Tvers gjennom hele Gaza-krigen var sunni-arabisk presse full av fordømmelser av Hamas, sammen med tildels utilslørte anbefalinger av arabisk fred med Israel. Qatar-eide Al Jazeera TV, som støttet Hamas, ble derimot ofte hardhendt behandlet i slike sunni-land.

Nervekrig-fasen var ellers kjennetegnet av at Israel igjen og igjen samtykket i egyptiske våpenhvile-forslag, mens Hamas igjen og igjen forkastet dem, eller brøt forutsetningene med fornyede angrep.

 

Spillet rakner for Hamas

Til slutt raknet imidlertid også dette spillet for Hamas. Det skjedde så sent som 20. august. Da hadde et lite knippe av Hamas’ øverste ledere, med Mohammed Deif selv i spissen, gitt seg selv hemmelig helge-permisjon fra Hamas-hovedkvarteret for å besøke koner og barn oppe på bakken.

De mente tydeligvis at de hadde greid å snike seg uoppdaget ut av de underjordiske tunnelene. Men Israel må likevel ha oppdaget dem. Og da Hamas akkurat hadde skutt nye rakettsalver inn i Israel, svarte Israel med et lynangrep på de fire Hamas-toppenes privatboliger.

Resultatet var drap på tre av de fire Hamas-toppene. Og fra huset til den øverste generalen, Mohammed Deif, er det kjent at en kone og en datter ble drept. Men det er, så vidt jeg vet, ikke offentlig kjent hvordan det gikk med Mohammed Deif selv.

Hamas prøvde riktignok for syns skyld å fortsette angrepsbølgene mot Israel i nok en uke. Og Hamas svarte på leder-henrettelsene ved selv å henrette 18 påståtte «israelske spioner» på åpen gate foran Gaza Universitet.

Men 27. august ga Hamas opp og aksepterte det egyptiske våpenhvile-utkastet – slik det i praksis hele tiden hadde foreligget. Lagrene av raketter og ammunisjon var da langt på vei tomme. Og alle de tre-fire hovedstrategiene deres mot Israel hadde slått feil. Rakettene deres var daglig blitt stanset av det israelske rakettskjoldet ‹Jernkuppelen». Angreps-tunnelene inn i Israel førte ikke til noen reelt vellykket stor-massakre på israelere. Angrepene fra sjøsiden var mislykkede. Og Hamas hadde ikke greid å lokke Israel inn i underjordisk nær-krig inne i tunnel-nettverket under Shifa-sykehuset.

 

Våpenhvile-pakken

Ved våpenhvile-inngåelsen måtte Hamas akseptere hele den egyptiske pakken slik den hadde foreligget allerede tidlig i juli: Egypt og Israel opphevet ikke blokaden av Gaza. Egypt nektet å åpne Rafah-grensepunktet. Og Hamas hadde fortsatt forbud mot import av raketter, våpen, ammunisjon, sement og andre militært relevante import-artikler.

Det eneste Hamas oppnådde, var at Gazas fiskere fikk seksmils fiskerigrense i stedet for tremils.

Hamas hevdet (som alle arabiske krigførende til alle tider) at de var krigens suverene vinner. Men iranske generaler mente derimot at Hamas’ krig var mislykket.

 

Gazakrigens viktigste resultat

Når vi i vest skal vurdere Tredje Gaza-krig, mener jeg den viktigste observasjonen må handle om den nye strategiske alliansen mellom Israel og de sunni-islamske statene (minus Qatar).

Det er ikke slik at Egypt, Saudiarabia, UAE og de andre sunni-statene nå plutselig er blitt fulle av inderlig kjærlighet til Israel. Slett ikke. Men de ser hvordan trusselen fra sjia-islams iranske atombombe vokser, samtidig som IS-okkupasjonen av Sentral-Irak truer dem med en farlig front nummer to. I denne situasjonen har sunni-landene objektiv interesse av å slutte fred med Israel. Og få på plass en strategisk allianse med Israel mot Iran og IS.

Israel kan dermed være i ferd med å erstatte USA som de arabiske olje-regimenes militære beskytter.

Tredje Gaza-krig må da forståes som en praktisk utprøving på bakken av denne nye strategiske alliansen. Og krigens hoved-konklusjon er at alliansen virket i praksis. Sannsynligvis tenker man at neste akt vil handle om et storoppgjør med IS og/eller Iran.

 


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart