Fra uminnelige tider - en kort kritisk gjennomgang

Jeg mener alt i alt at Peters bok er en viktig bok som gir støtte for at staten Israel bør ligge akkurat der den ligger, som en naturlig og selvfølgelig del av Midtøsten, konkluderer antropologen Frode F. Jacobsen.

Frode F. Jacobsen

08.03.2004 12:03

Hvem bodde i Israel i 1948 og tiden fremover?

Nils Butenschøn svarer oss delvis på dette, i sin bok Drømmen om Israel, fra 1984. Fra år 1975 angir han at 1,33 mill. jøder har bakgrunn fra Europa og USA, mens hele 1,63 mill. jøder har arabisk bakgrunn. Likevel bruker han ordene “Europeisk settlerstat” om Israel, og framstiller hvordan opprettelsen av staten Israel løser et europeisk problem (!).

I året 1984 skjedde det også en annen begivenhet på bokfronten: Utgivelsen av Joan Peters’ bok From time immemorial. I boken, som nå nettopp er aktuell på det norske bokmarkedet i norsk oversettelse, er sammensetningen av befolkningen i Palestina gjennom tidene et hovedtema. Den har absolutt fått en blandet mottakelse. Sitater fra to kjente historikere illustrerer dette bra:

“It is a absolute must-reading for anyone interested in understanding the conflict that threatens nearly every day to escalate into a world war.” (Joseph Farah, kanadisk-arabisk Midtøsten-forsker, 2001).

“The unfortunate thing about Joan Peters’ From Time Immemorial (1984) is that from a position of apparently great learning and research, she attempts to refute the Arab myths merely by substituting the Jewish myths for them.” (Yehoshua Porath, amerikansk Midtøsten-forsker, 1986 i The New York Review Vol.32, No 21&22).

Disse to sitatene illustrerer godt den polariserte debatten rundt boken som har vært siden. Etter et kort overblikk over et utvalg av positiv og negativ kritikk av boken, vil jeg komme litt tilbake til en mulig bakgrunn for at over halvparten av Israels befolkning bestod av jøder fra arabiske land. [Etter stor innvandring fra det tidligere Sovjetunionen er det nå litt under halve befolkningen.] Mye både positiv og negativ kritikk av boka har oversett dette viktige temaet i Peters’ bok, og heller gitt seg statistikken i vold i forhold til befolkningssammensetningen i Palestina fram til 1948. Jeg vil mene at boken har sin hovedberettigelse når det gjelder beskrivelsene av jøders kår i arabiske land, samt dokumentasjonen omkring hvordan og hvorfor disse etter hvert ble en del av staten Israel. Porath beskylder Peters særlig for å bygge opp under en “orientalsk sionistisk myte”, der det hevdes at sionisme alltid har vært til stede i jødisk historie. Dette mener Porath nå er ettertrykkelig vitenskapelig tilbakevist av historikere. Denne påstanden fra Porath er umulig for meg å skjønne. Såpass store og omfattende myter som det Porath gir seg i kast med, inneholder hovedelementer som verken kan avkreftes eller bekreftes. Enhver form for nasjonalisme er avhengig av “den gode myte”, som gir mennesker grunnlag for en positiv selvidentifisering og for å bli identifisert av andre som “noen i verden”, som tilhørende en nasjon blant andre nasjoner. At myter i denne betydningen (verken sanne eller usanne) inneholder en del ting som kan avkreftes som myter i betydningen “usant”, avkrefter ikke mytene som helhet.

Myteskaping kan på mange måter sammenliknes med å lage et familiealbum. Ikke alle bilder velges ut, og sammensetningen og rekkefølgen er langt fra tilfeldig. I nasjonale myter vil også mange bilder være som malerier som i mangel av fotografier uttrykker ting som ingen kan ha sikker viten om. Joan Peters’ bok understøtter nok spesielt en rådende nasjonalistisk myte blant mange (men ikke alle) jøder fra arabiske land. Det synes ikke jeg gjør noe. Tvert imot, jeg synes det er på tide at stemmen til jøder fra arabiske land nå endelig blir hørt, både i Europa og i Midtøsten.

Når det gjelder spørsmål knyttet til nøyaktig befolkningssammensetning, derimot, tror jeg det vil være komplett umulig å gjennomføre et historisk arbeide her uten å utsette seg selv for betydelig kritikk. Dette av flere grunner:

1. Mye statistikk er etablert på bakgrunn av politiske mål bak: for eksempel den franske historikeren Cuinet, som Peters baserer seg noe på, overdrev trolig maronittenes antall og plasserte dem også på steder i Palestina hvor de aldri har bodd. Cuinet var etter flere historikeres mening interessert i å legitimere fransk framfor britisk tilstedeværelse i Palestina.

2. Mange ottomanske innbyggere kunne ganske sikkert ha interesse av å unndra seg offentlig registrering. For eksempel er det ikke umulig at muslimske menn være underrepresentert i ottomansk statistikk, fordi de ville unndra seg militærtjeneste. Sterk egeninteresse hos folk som blir registrert ved folketellinger er et vanlig forskningsproblem, som jeg også selv har erfart fra egne forsøk på å skaffe meg oversikt over fødselshyppighet og barnedødelighet i et område i Nord-Sudan.

3. I noen av de årene som Joan Peters tar for seg har det stått dårlig til med statistiske kilder. Da henvises man til beregninger. Uansett hvor samvittighetsfull man utfører slike beregninger, vil man lett kunne angripes for ikke å ha gjort det ennå bedre.

På alle disse punktene har Joan Peters blitt kritisert, både av Porath og av andre, som for eksempel historikeren Normann Finkelstein, som ble kjent gjennom sin doktoravhandling der nettopp Joan Peters bok blir kritisert. Nå må det også nevnes at Finkestein også har gått til angrep på andre israelske “mytespredere”, som for eksempel Abba Eban, og har gjort det til et hovedpoeng å “dissekere” hele “den sionistiske myten”.

Statistikk eller ikke, kritikken framkommer aldeles ikke på et ideologisk nøytralt grunnlag. Likevel, Joan Peters kunne nok ha vært grundigere og mer systematisk i sin statistiske kildekritikk. Til og med Midtøsten-forskeren Daniel Pipes, som så absolutt er positiv til Peters bok, påpeker at boken “quotes carelessly, uses statistics sloppily, and ignores inconveniant facts.” (Paul Blair, i Capitalism Magazine, april 16-20, 2002).

Dette gjelder nok ikke bare statistikk. Hennes bruk av Koran-skriftsteder virker tendensiøs, for å si det mildt, der hun bruker klart ulike utgaver om hverandre. Det kan nesten virke som om hun har valgt de versjonene som sterkest understøtter et skriftbasert hat mot jøder. Hun velger dessuten heller ikke tider og steder fra ottomansk tid der jøder hadde en atskillig bedre posisjon. Slik sett kan kanskje hennes bok ses på som en kombinasjon av vitenskapelig arbeid (som hun gjør bra flere steder), og en polemisk stil der fakta plukkes ut og settes sammen på en måte som minner om ideologiproduksjon.

Dermed er det ikke sagt fra min side at dette er alt som man kan si om for eksempel hennes bruk av statistikk fra før 1948. Det viktige blir, etter min mening, at hun presenterer en variasjon i tolkningen av statistiske kilder som utfyller bildet i forhold til mye annet som er publisert. Dessuten, som tidligere påpekt, i den grad hun støtter orientalsk jødisk myteproduksjon, er det noe som svært få intellektuelle gjør i det hele tatt, og det synes jeg egentlig er prisverdig.

Historiken Paul Blair (Capitalism Magazine April 16-20, 2002) går til felts mot boken i en serie på seks artikler. Han mener at hun heller burde valgt et helt annet prosjekt som det etter hans mening ville stått mer respekt av, nemlig å kritisere britene for deres umenneskelige immigrasjonspolitikk overfor jøder som rømte unna Hitles utryddelsesleire. Til og med når britene opplevde mangel på arbeidskraft og fridde til arabere utenfor Palestina, hindret de aktivt at flere jøder kom inn, noe som er en klart kriminell handling.

Jeg er uenig med Blair i dette. Jeg mener at et hovedbudskap i boken som han overser, er viktigere, nemlig at staten Israel har sin berettigelse i Midtøsten, og absolutt ikke burde ligge “et sted midt i Tyskland”, av historiske grunner. Peters dokumenterer ganske bra, synes jeg, at jøder i arabiske land har til noen tider og på noen steder hatt det verre enn sine europeiske trossøsken. Hun hopper riktignok over bedre perioder og steder innenfor det ottomanske regimet. Hun angir også minst én hendelse fra Egypt der to jøder ble drept som en regelrett forfølgelse, mens flere historikere vil mene at hendelsen var et del av et spionasjedrama, uten at Peters kommenterer dette. Dette er to av noen få momenter som flere kritikere gjentar, mens det meste av det Peters har skrevet om jøders kår i arabiske land har i liten grad fått negativ kritikk. De dramatisk negative historiske hendelsene som hun trekker fram og de hjerteskjærende glimt fra jødisk dagligliv i arabiske land som hun gir oss, gir en viktig bakgrunn for å forstå den massive innvandringen som en konsentrert periode foregikk til Israel fra arabiske land.

Det snakkes relativt lite om eiendom som jøder fra arabiske land har tapt. Ulike kilder angir dette i størrelsesorden 5-10 ganger eiendom som arabere har tapt ved opprettelsen av Israel. Kanskje kunne Israel lettere utføre sine forpliktelser til økonomisk kompensasjon til palestinere uten å gjøre seg mer avhengig av USA, om bare en liten del av dette ble betalt tilbake. Israel har per i dag ikke på langt nær Norges bruttonasjonalprodukt å rutte med.

Porath, Finkelstein, Blair og andre påpeker hvordan “sionistiske agenter” fikk folk til å rømme arabiske land. Mitt spørsmål er: Hvorfor skjedde ikke det samme i Europa? Der har vel sionistiske budbringere også vært mange, og muligheten til å reise til Israel ikke nødvendigvis mindre enn fra arabiske land. Mens en god del jøder i dag bor i Europa, er det svært lite igjen av jødiske miljøer i arabiske land. Dette er en kjensgjerning som bør vekke til ettertanke.

Peters’ bok dokumenterer også kontinuerlig jødisk tilstedeværelse i Palestina gjennom de siste 2000 år. Jeg mener alt i alt at Peters bok er en viktig bok som gir støtte for at staten Israel bør ligge akkurat der den ligger, som en naturlig og selvfølgelig del av Midtøsten.


Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør