Ved Jemens kyst kan man se det strategiske sluttspillet til Barack Obamas regjering. Og det ser dårlig ut, skriver Caroline Glick, kommentar-redaktør i Jerusalem Post.
Siden søndag har Houthi-grupper, shiamuslimske opprørere støttet av Iran, angrepet amerikanske sjøfartøy langs Jemens kyst. Det er ukjent om iranerne ga instrukser eller kun godkjente disse angrepene. Poenget er at det er Iran som står bak angrepene mot USA. Houthiene ville aldri ha gjort seg selv til mål for hevnangrep fra amerikanerne med mindre de hadde fått ordre fra Iran om å gjør det.
Spørsmålet er hvorfor Iran har valgt å utføre et angrep mot USA? Det enkle svaret er at Iran har utfordret amerikansk makt ved Rødehavet fordi de tror at det vil fremme landets strategiske mål i Midtøsten. Det er klart at Iran ønsker å erstatte USA som regionens øverste makt, mener Glick.
Siden Obama tok over som USAs president har Iran ikke blitt hindret i å nå sine mål. USA trakk ut styrkene sine fra Irak, noe som Iran tok nytte av for å utøve full kontrol over den irakiske regjeringen. Glick mener også at Obamas fravær fra Syria har gitt Iran en fordel når det gjelder å kontrollere Assads regjering og for å gjøre Syria om til et land med shia-majoritet.
I stedet for å motsette seg Irans forsøk på å ta over makten i Midtøsten, har Obamas regjering ønsket dem velkommen. Obama ser på Iran som en partner, ikke en motpart, forteller Glick.
På grunn av at både USA og Iran er imot al-Qaida og IS, mener Obama at USA ikke burde frykte Irans kontroll over det irakiske forsvaret. Dermed har den amerikanske presidenten gjort det klart at landet ikke har noe imot at Iran tar over styringen i Syria.
I Jemen er USAs posisjon noe mer usikker. Houthi-rebeller tok over landets hovedstad, Sanaa, i 2014. Året etter prøvde Saudi Arabia å styrte Houthi-regjeringen, noe Obama støttet for å sikre at saudiaraberne var på USAs side i forhandlingen om atomavtalen med Iran. Sistnevntes angrep på amerikanske skip utenfor Jemens kyst viser at de nå er klare for å ta over Jemen. Glick tror at iranerne satser på at USA kommer til å trekke støtten til Saudi Arabia, noe som betyr at Iran får kontroll over arabisk olje.
Glick påpeker at Obama har tatt i bruk rådene fra en rapport produsert av Iraq Study Group, som skulle gi George W. Bush retningslinjer for å håndtere Irak-krigen. Rapporten foreslo at Iran skulle kjempe mot al-Qaida for USA, i tillegg til at de skulle ta over Irak. Til gjengjeld var det meningen at USA skulle presse Israel til å gi Golanhøydene til Syria og Vestbredden til PLO, for å tilfredsstille Iran og Saudi Arabia. Bush avviste rapporten, men Barack Obama bestemte seg for å bruke den som USAs strategi. Da han ble president, insisterte Obama på at al-Qaida var amerikanernes eneste fiende. Dermed rettferdiggjør han at Iran har oppnådd mer makt i regionen.
USA svarte på søndagens angrep mot amerikanske skip ved å angripe tre radarstasjoner i et Houthi-kontrollert område. Derfor er det grunn til å tro at amerikanerne planlegger å la iranerne ta over Jemen. Det at Obama ikke tillot at skipet USS Mason svarte på kilden til angrepet med en gang, er et tydelig bevis på dette, mener Glick. For det andre valgte ikke amerikanerne å angripe et mål som kunne ha hemmet Houthiene. For det tredje virket det som om Obamas regjering ser på Houthiene som en fullverdig aktør i stedet for en fiende.
Problemet med Obamas strategi er at Iran ser på USA som sin fiende. Derfor hjelper det ikke at de to landene har al-Qaida og IS som felles fiender. Obama er ikke den eneste amerikanske presidenten som har prøvd, og feilet, å få Iran over på deres side. Det som skiller mellom Obama og hans forgjengere er at han har basert amerikansk politikk på å fornekte Irans hat mot USA. Det verste med Obamas strategi er at hans etterfølger sannsynligvis ikke kommer til å forbedre situasjonen, mener Glick. Hvis Clinton blir president, kommer hun ikke engang til å prøve, da hun har støttet Obamas politikk angående Iran. Blir Donald Trump valgt som president neste måned, er det ikke sannsynlig at han klarer å gjøre om på Obamas skade.
