De palestinerne som har vært med på
å utarbeide den private avtalen, har sagt underveis at Arafat har støttet
dem i deres arbeid.
Det stemmer nok. Arafat har ønsket at en slik avtale ble inngått.
Men det betyr ikke det samme som at han støtter innholdet i avtalen,
for ikke å si de palestinske “innrømmelsene” som skal
være gjort der. En viktig grunn til at han ønsker avtalen, finner
du i artikkelen Genève-avtalen
skapt for å splitte Israel
Demonstrasjoner mot avtalen
I dagene like før de palestinske mennene bak avtalen skulle reise til
Genève til underskrivningen, var det en rekke demonstrasjoner fra palestinsk
side mot avtalen, til dels voldelige. Hovedpoenget for demonstrantene var
at avtalen ikke gir alle de palestinske flyktningene “rett til å
vende tilbake”. Palestinerne bak avtalen ble kalt “forrædere”
og “medløpere”. Og slike merkelapper er ikke bare en grov
ærekrenkelse av dem som får dem. Et stort antall palestinere er
blitt drept av sine egne for slikt.
Yasser Abbed Rabbo er hovedmannen bak avtalen på palestinsk side. Han
opplevde at det ble skutt mot hans hjem. Da de palestinske forhandlerne fra
Gaza skulle reise til Genève, ble de møtt av 200 demonstranter
ved overgangen til Egypt ved Rafah. Demonstrantene blokkerte veien og slo
og sparket palestinerne som kom ut av sine biler. Ubevæpnede palestinske
politifolk måtte tøyle demonstrantene. En mann i Gaza ble angrepet
fordi hans bror var en av forhandlern.
Demonstrasjonene førte til at flere palestinere trakk seg fra Genève-turen.
To av de mest kjente var Hatem Adbel Kader og Muhammad Hourani, som begge
er med i det palestinske valgte rådet
Press fra Egypt
Khaled Abu Toameh er israelsk araber og fast reporter i Jerusalem Post. 4.
desember hadde han en artikkel under overskriften Let’s not make a deal (La
oss ikke inngå avtale). Der skriver han konklusjonen i innledningssetningen:
“Arafats motstand mot Genève er like sterk som det palestinske
styrets vedtak om at den ikke bindende.”
Han forteller at i uken før avtalen skulle undertegnes, fikk Arafat
en viktig telefon fra Osama al-Baz, den viktigste rådgiveren for den
egyptiske presidenten Hosni Mubarak. Han forlangte at Arafat ikke skulle hindre
palestinerne bak Genève-avtalen i å reise til underskrivnings-seremonie.
Arafat sa at han ikke nektet noe å reise. Men han kunne ikke hindre
folk i å uttrykke sitt sinne mot avtalen. Al-Baz forlangte at Arafat
enten åpent skulle støtte avtalen, eller også sende en
høytstående representant til seremonien som et uttrykk for støtte.
Arafat sa at han ikke hadde fullmakt til å godkjenne avtalen, for den
var ikke behandlet verken av de palestinske myndighetene eller av PLO. Dessuten
kunne han ikke støtte en avtale som massene demonstrerte mot i gatene.
– For å oppfylle kravet fra Egypt, sendte han sin sikkerhetsrådgiver
Jibril Rajoub til seremonien. Det gjorde lite inntrykk på palestinere
flest, og protestene og demonstrasjonene fra hovedretninger i det palestinske
samfunnet har fortsatt
Arafat støtter ikke innholdet
Arafat er ekspert på å “snakke med to tunger”: Dels
sier han motstridende ting til ulike publikum, dels sier han ting på
en slik måte at det er ment å gi inntrykk av at han mener noe
annet enn han egentlig sier. Slik er det i denne saken også.
Helt siden Genève-avtalen ble offentliggjort i oktober, har palestinerne
bak den forsøkt å få Arafat og det palestinske lederskapet
til å godkjenne den. Den har vært behandlet i møter, som
har bestemt at avtalen ikke er “bindende”. Med andre ord: Man er
ikke innstilt på å gå slike innrømmelser som de palestinske
forhandlerne har gjort ved den private avtale.
Det Arafat først og fremst nekter å støtte, er det som
Genève-avtalen sier om de palestinske flyktningene. Ifølge Yossi
Beilin og andre israelske talsmenn for den, oppgir palestinerne denne retten
i avtalen. Det avviser Arafat klart og tydelig. Se artikkelen Ikke
gitt opp “rett til å vende tilbake”
Flaut for Beilin
Det er ikke noe nytt at Arafat setter krokfot på de israelske politikerne
som går inn for en fred som palestinerne gir inntrykk av at de ville
godta. Det var i stor grad måten Arafat opptrådte på som
gjorde at Shimon Peres tapte for Benjamin Netanyahu sommeren 1996. Like før
valget i 2001, da Sharon vant en stor seier over Ehud Barak (og Yossi Beilin),
skjelte Arafat den israelske regjeringen ut på T.
Det var neppe særlig hyggelig for Yossi Beilin å bli intervjuet
på TV dagen før Genève-avtalen skulle undertegnes og ikke
være i stand til å fortelle om Arafat ville gi palestinerne lov
til å komme eller ikk.
Men som Khaled Abu Toameh skriver: Forfatterne av Genève-avtalen nektet
å la fakta ødelegge feiringen. De gikk på al-Jazeera og
andre TV-stasjoner og sa at Arafat hadde gitt palestinerne fullmakt til å
delta i seremonien.
print