– For Israel gjelder det å jobbe enda hardere for å beholde sine gamle venner samtidig som man når ut til nye venner, skriver Eran Lerman, tidligere medarbeider i det nasjonale sikkerhetsrådet og skribent for The Begin-Sadat Center for Strategic Studies, i en nyere artikkel i Mosaic Magazine.
Lerman legger frem det han mener er tre avgjørende faktorer som gjør Israel til en ”dynamisk aktør i internasjonal politikk”:
For det første gassfunnene. Funnene av gass gjør at Israel har klare økonomiske fordeler og utsikter for fremtiden. Israel fremstår nå som en betydelig gasseksportør i Midtøsten og funnene har åpnet opp for handel med land som Hellas, Kypros, Italia og Egypt.
For det andre peker Lerman på hvordan totalitær islamistisk terrorisme er en global trussel. Her kan Israel hjelpe med sikkerhet, etterretning og kunnskap.
For det tredje, og det er kanskje den viktigste faktoren ifølge Lerman, kan Israel bidra med unik teknologi og innovasjon. Israels sterke innovasjonskultur har brakt ikke bare land som Hellas og Kypros, men også land som Kina, Norge, India og Tanzania, til Israels dør.
Han forteller at ”over 20 prosent av de globale investeringer i cyber-forsvar de siste årene har gått til landet som består av 0,1 prosent av verdens befolkning i”. Lerman kaller dette et ”æresmerke og en hyllest til Israels lyse, nysgjerrige unge sinn, og en oppmuntrende tanke i tider med stor og problematisk usikkerhet”.
Det er avgjørende at Israel ikke lar sitt sterke og nære forhold til USA forfalle, argumenterer Lerman. Uten alliansen med USA ville Israel stått mye svakere i globalt diplomati.
– I overskuelig fremtid må Israels sikkerhet og diplomatiske støtte fortsette å komme fra Washington. Det er helt avgjørende hvem som er i Det hvite hus, for ingenting er mer viktig for Israels overlevelse og velstand enn tverrpolitisk engasjement med verdens største makt, hvor verdens nest største jødiske samfunn har sitt tilholdssted. Vi israelere må hele tiden være på vakt for å gi næring til og opprettholde denne forpliktelsen, og aldri ta den for gitt, skriver Lerman.
Samtidig understreker han at Israel betaler en stor pris for å ha et nært forhold til USA ved at Israel godtar amerikanernes strenge begrensninger når det gjelder hvordan de skal opptre i sine handelsrelasjoner med amerikanernes største rival, Kina. Et tettere samarbeid med Kina kunne ha vært til stor fordel for Israel, hadde det ikke vært for at landet allerede er bundet av sine handelsforbindelser til USA.
Lerman trekker også frem at Israel hadde hatt fordeler av nye samarbeid med land i Latin Amerika og i Asia. Av asiatiske land viser han til India, Vietnam og Japan, hvor Israels statsminister Benjamin Netanyahu i sistnevnte land allerede har knyttet et sterkt bånd til president Shinzo Abe.
I sommer besøkte Netanyahu en rekke afrikanske land, deriblant Uganda, Kenya, Rwanda og Etiopia. Lerman påpeker hvordan Netanyahus besøk til Uganda tidligere i år har fått symbolsk betydning fordi den israelske statsministerens bror, Yonathan, ble som den eneste israelske soldaten drept under en dramatisk redningsoperasjon på flyplassen i hovedstaden Kampala, for over 40 år siden. For mange ugandere ble denne operasjonen langt på vei sett på som begynnelsen til landets utfrielse fra Idi Amins regime.
Lerman mener at «hardt arbeid er nødvendig for å bevare, vedlikeholde og fremme økonomisk og strategisk fremgang slik Israel har gjort». Videre suksess for Israel i globale spørsmål vil motbevise den feilslåtte påstanden om at den jødiske staten er isolert i verden, avslutter Lerman.
