Les så det aldri kan skje igjen

Holocaust i Norge av Bjarte Bruland. (Omslag: Dreyers forlag)

Holocaust i Norge av Bjarte Bruland. (Omslag: Dreyers forlag)

Bjarte Brulands nye bok «Holocaust i Norge» fortjener all den ros den har fått, men fremfor alt fortjener boken å bli lest så det kan vekke oss til motstand mot alle antisemittiske tendenser i 2017.

Conrad Myrland

07.07.2017 13:07

BOKOMTALE: Holocaust i Norge
Forfatter: Bjarte Bruland
Utgitt mai 2017
Sideantall: 848
Forlag: Dreyer

 

Tom Hetland i Stavanger Aftenblad har gitt terningkast 6 og utropt «Holocaust i Norge» til «årets viktigste bok». Dagbladet, Adresseavisen og Fædrelandsvennen har gitt terningkast 5 og lovordene er mange.

Bjarte Brulands nye bok anbefales også sterkt av MIFF. Vi har lest mange beretninger fra deler av det norske Holocaust tidligere, men ingen oppsummerer det like grundig og med så mange kilder som Bruland. Hvert eneste offer er kartlagt, kildetilfanget mildt sagt imponerende. Dette er 20 års arbeid samlet mellom to permer.

 

Effekten av protest

«Holocaust i Norge» får fram tydelig hvordan både de tyske og norske nazister i noen grad var sensitive overfor tilbakemelding og motstand fra storsamfunnet. Det begynte som regel med tiltak som ikke var så radikale, for eksempel inndragning av jødenes radioer. Bruland «sporer et ønske om å teste hvordan de norske organene som opererte under tysk okkupasjon, ville reagere på et slikt tiltak». Deportasjonen ble til slutt mulig, ikke bare på grunn av nazistenes norske medløpere, men også fordi motstanden mot diskriminerende tiltak mot jødene tidligere hadde vist seg å være så svak.

Det er en viktig lekse for oss som arbeider for rettferdighet og forståelse for det jødiske folk 75 år senere. Hvordan reagerer vi? Er protesten så sterk og klar at de som vil utsulte og utarme halve verdens jødiske befolkning mister motet, eller i det minste blir stilt offentlig til skamme? Eller fortsetter vi å gi slike organisasjoner våre penger, vår fagforeningskontingent? Fortsetter vi å stemme på slike partier? Lar vi være å si dem imot, i frykt for å miste vennskap eller status?

I våre dager reiser provokatører rundt og klistrer opp boikottlapper i butikker som selger israelske varer. Senest for noen uker siden ble det hengt opp plakater på butikker i Østfold der det blir understreket at butikken er fri for varer fra verdens eneste jødiske stat.

Også i mai 1940 ble butikker i Østfold merket. I Moss ble det hengt opp skilt med «Jødisk tannlege» og «jødisk butikk». En lokal nazist skrev til den tyske generalen i området: «Befolkningen i Moss har hisset seg voldsomt opp på grunn av plakatoppsettingen, på grunn av den antisemittiske tendensen som kommer til uttrykk – begge jøder er rolige, flittige, politisk pålitelige mennesker som er høyt aktet i byen – men også fordi dette er et inngrep i indre norske forhold. Nordmenn er et trassig folk, og den praktiske betydning av inngrepet kan – i den grad jeg kan tolke folks reaksjoner – føre til økt sympati med de to jødene. Det kan jo ikke ha vært meningen.»

Motstanden, som kom kort tid etter den tyske okkupasjonen, resulterte i at skiltene ble tatt ned. Tyskerne understreket at «anstendige tyskere» ikke kunne handle i jødiske forretninger, men når antallet jøder var så lite som i Østfold kunne de informere om hvilke forretninger det dreide seg om internt. Også i Trondheim møtte merking av og aksjoner mot jødiske forretninger «betydelig motstand», så denne politikken for en periode «ble forlatt».

Da jødene i Kristiansund ble arrestert, skrev en hirdleder: «Folket i Kristiansund viser tydelig sin sympati for jødene, en opptræden som er en demonstrajon mot N.S., og herfor bør de taes i skole på en eller annen måte.»

Hvor opphisset blir vi når vi ser antisemittiske tendenser? Med sine løgner om jødene ville nazistene forberede den norske befolkningen på «den endelige løsningen». Hvordan reagerer vi på løgnene som bygger opp til sanksjoner og boikott mot verdens eneste jødiske land? Er vi tydelige i vår sympati, også når vi er utsatt for å bli «tatt i skole» på et eller annet vis? Er vi så faste og bestemte at de som vil merke jøder på en helt annen måte enn alle andre slutter med det?

I 2017 har vi flere konkrete tilfeller å jobbe med. Vi har medier som med sin ekstreme overdekning av Israels konflikter er med på å skape jødehat. Norges tredje største parti har vedtatt i sitt program forbud mot jøders rituelle omskjæring av guttebarn. Press har fått partiets leder til å si at et slikt forbud ikke vil bli innført så lenge hun er leder. Norges største parti har vedtatt at de vil merke varer og fraråde økonomisk samkvem med jøder som de mener bor på feil sted (israelske bosetter på Vestbredden). Ingen andre bosettere vil de gjøre det samme med. Gjør vi nok for å få partiet til å snu?

I 1942 og 1943 ble det ikke gjort nok. Derfor ble 773 jøder til slutt deportert fra Norge, for nesten alle endte det med døden i gasskamrene. En tysk etterretningsoffiser sa det slik i desember 1942, etter den første store deportasjonen med Donau: «De egoistiske nordmennene vil raskt glemme den radikale løsningen av jødespørsmålet.»

I tillegg til å hjelpe oss aldri å glemme, forteller «Holocaust i Norge» også historien om de som reddet jøders liv med sitt eget liv som innsats. Den forteller hvordan Sverige åpnet grensene for alle jødiske flyktninger (på et tidspunkt la Sverige fram et uformelt tilbud om å ta imot alle jøder som fortsatt var internert i Norge etter Donau-deportasjonen). «Holocaust i Norge» forteller om leger og sykepleiere som skjulte jøder på sykehus. Den forteller om fortvilte valg, svik og heltemot – alt basert på sanne historier. Det er derfor det er årets viktigste bok.

 

 

Noen andre observasjoner fra boken.

 

Odd Nansen og jødene

Også blant de norske motstandsfolkene, inkludert noen av dem som hjalp jødene med flukt til Sverige, var det antisemittisme. Forfatteren har tatt med et sitat fra Odd Nansens dagbok, skrevet 2. september 1942. Nansen var i en fangetransport som inkluderte norske motstandsfolk og jøder.

«Det er i sannhet underlig at dette forbannete jødehatet faktisk er en levende faktor blant oss. Vi har av en eller annen grunn fått en av jødene fra den andre leiren hit. Det går ikke en dag uten at jeg hører en eller annen sjofel slengbemerkning om jødene, og det er dessverre svært ofte at de kommer fra dem som fortrinnsvis skulle vite bedre.

Jeg har gitt opp å forsvare jødene, det nytter så ikke likevel overfor folk som ikke vil forstå, som har gjort seg opp sin mening en gang for alle ut fra sine egne «helt uttømmende erfaringer». Jeg forsøker i stedet å få dem til å forstå hvor unorsk deres oppførsel er i dag – hvor tyskpåvirket! De idealene vi kjemper for, er jo nettopp toleranse, redelighet, rettferdighet. Ved å puste til hatet og forakten for medmennesker innen vår egen midte, forråder vi vår egen sak og går over til fiendens metoder. Vi splitter istedenfor å samle. Men nei – dette forstår de ikke – enten det er fordi de ikke vil – eller at de ikke kan, jeg vet ikke.»

7. oktober, etter at Hirsch Komissar fra Trondheim var drept, skriver Nansen: «Jeg må tenke på hvor lite høviske enkelte her [av de norske medfangene] var mot ham, hvor de alltid hadde et vondt ord ferdig på leppene om ham. Det grøsser i meg over vår egen råskap. Nå er det for sent å angre. Nå har Kommisar måtte bøte med livet for den forbrytelsen at han var jøde – og som antipati mot et stakkars vesen, som ikke gjorde noen noe vondt.»

 

Kristen dåp ingen redning

I artikkelen Jødehatets historie i Europa påpeker MIFF at nazistenes rasistisk motiverte forfølgelse ikke ga jødene anledning til å slippe unna selv om de skiftet religion, slik en mer religiøs forfølgelse hadde gitt jødene mulighet i tidligere århundrer. Dette blir også bekreftet i Brulands bok. Biskop Jacob Mangers skrev brev til det norske Innenriksdepartementet og ba for friheten til jøder som hadde blitt døpt i den katolske kirke.

«Om en ung mann skrev han at vedkommende var blitt katolikk for mange år siden, alltid hadde vist seg som en sann nordmann, og også hadde utvist en helt og holdent ikke-jødisk opptreden idet han hadde overtatt sin fars gjeld og ikke latt ham erklæres konkurs. Implisitt ble det framstilt slik at denne unge mannen hadde erklært seg konkurs om han hadde vært preget av ‘den jødiske ånd’.» Flere av dem som Mangers ba for, inkludert denne unge mannen, ble myrdet i Auschwitz. «Jøder ble ikke unntatt fra deportasjon selv om de var døpt,» skriver Bruland.

Han skriver også: «I Nederland fikk kirkene et uventet tilbud fra de tyske overgriperne: Dersom kirkene ikke protesterte mot den generelle politikken mot jødene, skulle man unnta de kristne jødene fra tiltakene som var planlagt. En av kirkene, den nederlandske reformerte kirke, brøt ut av den enhetlige kirkefronten og godtok tyskernes tilbud.»

 

Menn det var trygt å gå til

Det jødiske ekteparet Fritz Otto og Edith Adler hadde kommet til Norge så sent som i 1939, og hadde ingen nære kontakter de kunne gå til da de ønsket å flykte til Sverige høsten 1942. Adler hadde imidlertid «lest i avisene om at tyskerne rettet voldsomme anklager mot professor Hallesby og så tenkte hun: Han kan i hvert fall ikke være nazist, hun fant navn og adresse i telefonkatalogen og oppsøkte ham.»

Bruland nevner også predikanten Arthur Berg og den senere sjømannspresten Per Faye-Hansen som deltok i redningsarbeidet av jøder. Begge skulle i tiårene etter krigen markere seg som to av de fremste Israel-vennene i Norge.

 

Storbyen var tryggest

Bruland skriver: «Utenfor de store byene Oslo og Trondheim, er statistikken uhyre dyster: Det store flertallet av registrerte jøder ble pågrepet og deportert. Det var i storbyen Oslo at muligheten for å komme seg unna var størst: 53,2 prosent av de registrerte jødene i hovedstaden kom seg velberget til Sverige. Ser man på de få jødene derfra som av en eller annen grunn forsøkte å komme seg ut av byen og i dekning på bygda, oppdager man at mange av dem faktisk ble tatt, enten i kontroller eller på grunn av angiveri. Det beste var å holde seg i dekning i byen og vente på hjelp til å komme seg til grensa.»

 

Bobestyreren som krevde risikotillegg

Alle eiendeler til jøder som ble deportert eller flyktet, ble konfiskert. Bruland siterer fra brevet til en bobestyrer som krever høyere prosentandel av boets aktiva:

«Det er ikke tvil om at bobestyrerne for de inndradde jødeboer har og vil få mange ubehageligheter i tiden fremover. For ikke å snakke om den situasjon som vil oppstå hvis uheldet skulle vilde at England vinner krigen og jødene dermed – ikke bare kommer tilbake, men også skal ha oppreisning. Da blir sikkert i beste fall de honorarer bobestyrerne har fått, beslaglagt og inndradd til fordel for jødene.»

Bare 17 av 734 deporterte jøder overlevde. Veldig få kom tilbake selv om England vant krigen. For dem som kom tilbake fra Sverige, var det ingen selvfølge at de fikk sin eiendom tilbake.


Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør