Siden fredsavtalen mellom Jordan og Israel ble undertegnet i 1994 av kong Hussein I og statsminister Yitzhak Rabin har forholdet mellom de to nasjonene ofte vært tynnslitt på overflaten. Som diktatorer flest, har Hussein og hans sønn kong Abdullah II vært nødt til å holde befolkningen fornøyd, gjennom å kritisere Israel i det åpne når det har blitt ansett som nødvendig. Men kritikken har kun unntaksvis kommet fra hjertet.
Borte fra kameralinsenes søkelys er det felles interesser som råder mellom Amman og Jerusalem. Landenes verdensledende etterretningstjenester samarbeider tett for å forhindre terror. Begge har sine problemer med palestinerne: Israel med terrorisme fra Gaza-stripen og Vestbredden. Den styrende hashemittisk-arabiske stammen i Jordan på sin side med en palestinsk majoritetsbefolkning på omkring 70 prosent av innbyggertallet. Kongefamilien er selv hashemitter og sørger for at deres egne blir særbehandlet på ulike måter.
Reform, ikke revolusjon
Den arabiske våren, eller «den islamistiske vinteren» som det snarere har vist jeg å bli for mange arabiske land, har også ført med seg endringer i Jordan. Opptøyer i gatene gjorde at kong Abdullah II så seg nødt til å gjennomføre ulike demokratiserende reformer for å beholde sin makt.
De politiske reformene har gjort at mange nå tør å være mer frittalende i sin kritikk av regimets politikk. Mediene og fagforeningene har innledet boikott mot Israel, mens islamistiske partier i nasjonalforsamlingen blir stadig mer kritiske til de tette forbindelsene mellom Amman og Jerusalem.
Utstøtt
Times of Israel skriver om Islamic Center-partiets representant Muhammad Asha Dawaimeh, som besøkte den israelske hovedstaden på landets 65-årsdag etter invitasjon fra utenriksdepartementet. Blant annet deltok han på en offisiell markering hjemme hos Israels president Shimon Peres. Selv hevdet han årsaken til turen var at han arbeidet sammen med palestinske lovgivere med en klage til Israels høyesterett, for å la muslimer få ubegrenset tilgang til Tempelplassen.
Dette svaret var tydeligvis ikke godt nok. Islamic Center utviste først Dawaimeh fra partiet og forsøker nå å få ham fjernet fra nasjonalforsamlingen.
– Etter å ha mottatt nyheten om [hans] besøk til zionistenheten, hans deltakelse på de såkalte Uavhengighetsdag-markeringene og hans håndhilsen med den kriminelle Peres som har hendene fulle av palestinsk blod, har Islamic Center-parti […] enstemmig bestemt seg for å kaste ham ut. Disse handlingene går på tvers av prinsippene og verdiene til partiet, som er imot alle former for normalisering med zionistenheten, skriver de i en pressemelding.
Ensom Israel-ambassadør
En annen som har fått kjenne på vreden fra anti-israelske krefter er Walid Obeidat, etter at han aksepterte stillingen som landets nye ambassadør i Tel Aviv. Obeidat ble utstøtt av hele klanen sin, som markerte begivenheten med egen sørgedag og svarte flagg i gatene.
Om de stadig sterkere anti-israelske kreftene i parlamentet klarer å samle nok oppslutning til at kong Abdullah blir tvunget til å endre sin politikk, gjenstår å se. Men utviklingen går for øyeblikket i feil retning.
