5. juni har Jan-Erik Smilden, kommentator i Dagbladet, en kommentar i anledning 50-årsmarkeringen av Seksdagerskrigen.
Det går galt allerede i overskriften. «Seks dager som skapte 50 år med krise.» Det var krise på krise i området før Seksdagerskrigen i 1967. I ettertid har det også vært kriser, men det er lite grunn til å tro at disse hadde vært færre eller mindre i omfang uten Seksdagerskrigen.
Smilden begynner historien om 5. juni 1967 slik: «I morgentimene setter 200 israelske jager- og bombefly kursen mot Egypt. Tre timer seinere er hele den egyptiske flystyrken utslettet, bombet på bakken. Så kommer turen til Syria og Jordan, der landenes luftmakt også settes ut av spill. Det hele tar seks timer.»
Dette blir også feil. Israel gjennomførte et preventivt overraskelsesangrep mot Egypts flyvåpen, men angrep ikke jordanske og syriske flybaser før etter at Israel var angrepet fra disse landene. Jordan var motvillig til å gå inn i krigen. IDFs strategiske plan var å holde forsvarslinjen mot den jordansk-okkuperte Vestbredden. Det var først etter opptrapping i angrep fra jordansk side at israelske flystyrker slo til mot Jordans flybaser omkring klokken 12:30. Det var først på kvelden 5. juni at israelske flystyrker angrep Syrias flybaser, etter en rekke angrep fra Syrias side tidligere på dagen.
Smilden og Gush Etzion
Smilden hevder Israels regjering har lagt 50-årsfeiringen til Gush Etzion for å «markere at ‘Judea og Samaria’ er en del av Israel, uansett hva resten av verden måtte mene». Her mangler igjen nyansene.
I Gush Etzion var fire jødiske landbrukslandsbyer etablert i 1940-1947, etter at jøder hadde kjøpt land i dette området på 1920- og 1930-tallet. Kan det tenkes at Israels regjering valgte å markere i denne bosetningsblokken for å markere at det er nettopp disse områdene – som ligger opp mot våpenhvilelinjen fra 1949 – man vil beholde? Det er sannsynlig. Gush Etzion er innenfor israelsk konsensus.
Er det sannsynlig at Israels regjering mener at hele Judea og Samaria er en del av Israel? Nei. Selv det mest høyreorienterte partiet ønsker ikke å annektere mer enn 60 prosent av Vestbredden.
«Israelerne har for øvrig aldri brukt ordet okkupasjon om Vestbredden og de andre erobrede områdene fra 1967, men i stedet snakket om ‘territorier under militærstyre’, eller ‘territorier under israelsk kontroll’,» skriver Smilden. Aldri? Israelsk høyesterett og israelske politikere har mange ganger omtalt den militære kontrollen av Vestbredden som en okkupasjon. Det er ikke farlig å bruke ordet okkupasjon, for det er en lovlig okkupasjon etter folkeretten inntil den okkuperte befolkningen går med på en rimelig fredsavtale. I tillegg til internasjonale konvensjoner følger dette av FN-resolusjon 242, påpeker advokat Jan Benjamin Rødner i artikkelen Israels okkupasjon er lovlig etter folkeretten.
«Ikke minst har bosettingene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem umuliggjort en rettferdig løsning på palestinernes situasjon,» skriver Smilden. Han forteller ikke sine lesere at arealene bosetningene dekker – etter 50 år med bygging – utgjør kun 3 prosent (Fagforbundet og Norsk Folkehjelp) eller 2,7 prosent (NTB/ NRK) av arealet. Det passer ikke inn i historien. Det er ikke de fysiske realiteter på bakken som hindrer en tostatsløsning.
– Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet, ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken, sa daværende USAs utenriksminister John Kerry i desember 2016.
Smilden og Netanyahu
Smilden fortsetter med sverting. Han hevder demokratiske verdier i Israel svekkes, at «kritiske røster blir forsøkt tvunget til taushet». Smilden skriver: «Stadig flere utenlandske kritikere nektes innreise til Israel, det gjelder også jøder. Statsminister Netanyahu stiller snart i samme klasse som Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia, Abdul Fattah al-Sisi i Egypt og Vladimir Putin i Russland.»
Israel er ikke fullkommen i demokratiske verdier. Men Smilden ender med fullstendig skivebom også her.
I rangeringen av pressefrihet fra Reporters Without Borders for 2017 kommer Israel på 91. plass. Er de snart i samme klasse med Smildens tre land? Nei. Russland kommer på 148. plass, Tyrkia på 155. plass og Egypt på 161. plass.
I rangeringen Human Freedom Index fra Cato Institute for 2016 kommer Israel på 52. plass. Tyrkia kommer på 73. plass, Russland på 115. plass, Egypt på 144. plass.
«Over 100.000 offentlig ansatte er fengslet, avsatt eller under etterforskning i Tyrkia etter kuppforsøket i 2016,» ifølge NRK. I Israel er det statsministeren Benjamin Netanyahu og hans kone som er utsatt for stadig nye etterforskninger. I Israel er det en tidligere president (Katsav) og en statsminister (Olmert) som sitter fengslet etter behandling i domstolen.
Alle forstår at Smildens sammenligning ikke bygger på presseetisk journalistikk, det dreier seg om sverting. Det var det samme som var målet i mars, da Smilden delte fake news lenke til «en av de minst troverdige kildene i media» på sin Facebook-vegg.
