Jødehatets forskjellige
avskygninger Av Gunnar Søyland Publisert: 22. januar 2001
En foruroligende bivirkning av internasjonale mediers
ensidige hardkjør mot Israel de siste ukene er et økende antall
episoder av vold mot jøder og jødiske institusjoner over store
deler av verden. Vi hører således om påtenning av synagoger
i Tyskland og Sør-Afrika, samt voldelige demonstrasjoner som må
slås ned med makt av politiet både i Oslo og København.
Det har også vært eksempler på grove antisemittiske overtramp
i diverse politiske karikaturtegninger, blant annet i Stavanger Aftenblad. Når
den gamle kommunisten og NRK-journalisten Knut Olsen flere ganger i løpet
av et debattprogram nærmest forlanger at vår utenriksminister skal
si at "jødene har skylden", må vår lisensfinansierte rikskringkasting
bære noe av ansvaret for at jødehatet øker også i
vårt land. Myten om det palestinske folk som er fratatt sitt land kan
aldri bli noen sannhet selv om den i beste Josef G–bbels-stil gjentas i det
uendelige.
Jødehatets monster har både en "høyrearm" og en "venstrearm".
Venstrearmens representanter er "antirasister", internasjonalister og antisionister.
De motarbeider aktivt jødenes rett til å bosette seg i sitt eldgamle
fedreland Israel. Høyrearmens representanter er rasister, nasjonalister
og antisemitter. De vil ha jødene bort fra alle andre land på jorden.
Dersom verden ikke våkner i tide, kan det samlede resultat av deres felles
anstrengelser lett bli fullførelsen av det som Hitler startet for om
lag 60 år siden: "Die Endl–sung der Judenfrage". Selv om disse to armenes
representanter ofte ikke tåler synet av hverandre, virker det av og til
som om de lever etter filosofien om at "min fiendes fiende er min venn". Representanter
for begge leirer ser således ut til å trives utmerket hånd
i hånd med Jasser Arafat, som står i spissen for forsøkene
på å fjerne tilfluktsstedet for verdens forfulgte jøder,
enten de nå har unnsluppet nazismen, kommunismen eller islam.
Det finnes også jødehat med sterke religiøse overtoner.
Islam kan aldri godta noen jødisk suverenitet i et område der de
en gang har hatt herredømmet. Selv om Jerusalem ikke er nevnt direkte
ved navn en eneste gang i Koranen, påstår muslimene at byen representerer
det tredje helligste sted på jorden i følge deres religionen. Resultatet
ser vi tydelig i form av såkalt "hellig krig". Det finnes ingen respekt
for hverken eget eller andres liv når de, beruset av kampropet "Allahu
akbar" og løftet om martyrstatus og "72 jomfruer i paradiset" som belønning,
gladelig løper inn i folkemengder og detonerer selvmordsbomber.
Også store deler av den historiske kristenheten bærer på en
tung byrde av skyld overfor jødene. I Galaterbrevets kap. 4 identifiserer
apostelen Paulus jødene med "trellkvinnens sønn", og de kristne
med "den frie kvinnens sønn". Selv om det videre heter at trellkvinnens
barn forfulgte den frie kvinnens barn, har det likevel i store deler av kirkehistorien
vært omvendt, spesielt etter at keiser Konstantin gjorde kristendommen
til romersk statsreligion på 300-tallet. Fremdeles er store deler av kristenheten
delvis negativt innstilt til jødene og staten Israel. Også langt
inn i rekkene av dagens norske protestanter vekker begrepet "gammeltestamentlig"
negative følelser med mer eller mindre antisemittiske overtoner.
Krigen mot Hizbollah 2006
| Winograd
Holocaust
