Bakgrunn: 6. mars 2007 holdt Kåre Willoch foredrag i Ibsenhuset i Skien. Møtet var arrangert av LO og tittelen på foredraget var «Den historiske bakgrunn og den folkerettslige siden ved konflikten mellom Israel og Palestina». Willoch kom med en direkte oppfordring til Olav V. Landsverk på slutten av møtet: «Kom med et eneste eksempel på noe jeg har sagt som ikke er riktig!» Landsverk tok Willoch på ordet, men det ble mange eksempler…
For det er noe galt i det Kåre Willoch sier om Israel, Palestina og Midtøsten. Det er mye galt.
Willoch innrømmer selv at han blir anklaget for å være «ensidig», men etterlyser konkrete eksempler. Det får han her.
I denne kommentaren dokumenterer Olav V. Landsverk at det er en lang rekke fordreininger, faktafeil og anakronismer i det Kåre Willoch sier om Midtøsten. Landsverk påpeker også flere tilfeller av historieforfalskning og demonisering av Israel og israelske ledere.
Kåre Willoch har fått tilsendt Landsverks kommentar for flere måneder siden, men har ikke svart på henvendelsen.
Professor Benny Morris, som Kåre Willoch bruker som sannhetsvitne i sitt foredrag, bekrefter en rekke av feilene Landsverk påpeker.
– Dersom Kåre Willoch sier at det var jødiske massakrer av arabere før 1948 så er det ganske enkelt en løgn, skriver den israelske historikeren.
Kåre Willochs foredrag er gjengitt ord for ord i kursiv. Landsverks kommentarer etter Willochs avsnitt er plassert med doble innrykk. Punkter i Willochs foredrag som kommenteres er markert med rødt.
[Basert på utskrift av lydopptak av foredraget.]
Kåre Willoch: Opprinnelsen til antisemittismen er nesten utelukkende et europeisk-kristent fenomen. Jeg viser til en uttalelse fra Anne-Frank-stiftelsen: «Forestillingen om at antisemittismen er noe muslimsk, er grunnfalsk.» Da sultanen av Istanbul i 1492 hørte om fordrivelsen av jødene fra Spania, spurte han: «Hva slags fyrste er dette? For det første er det umoralsk, for det andre er det dumt. Kom til meg alle jøder,» sa han, og så reiser de alle sammen til Istanbul, hvor de grunnla en blomstrende koloni, under sultanens tjeneste i det muslimske Tyrkia.
FORENKLING
Ganske forenklet fremstilling, som bør korrigeres:
«I mai begynte utvandringen, flertallet av de fordrevne – ca. 100.000 – fant midlertidig tilflukt i Portugal (der jødene ble fordrevet i 1496-97), resten drog til Nord-Afrika og Tyrkia, …» Oversatt fra Encyclopædia Judaica (Jerusalem 1972), bd. 15, s. 242.
«Ca. 100.000 jøder og marranos [tvangsdøpte jøder] fant ly i Tyrkia, og de første menigheter ble snart grunnlagt i Konstantinopel og i Saloniki. Blant de ankomne var flere fremstående personligheter, som øyeblikkelig ble tilbudt høye stillinger i det osmanske imperium. … Av alle de fremmede folkeelementer i osmanenes Tyrkia var jødene de eneste ikke-muslimene som makthaverne hadde grunn til å stole på. De ble høyt verdsatt for sin rettskaffenhet og sin lojalitet.» Abba Eban: Mitt folk (1978), s. 165.
Noen jøder slo seg også ned i Sefad i Gallilea (i dagens Nord-Israel).
Anakronisme: Å snakke om sultanen i Istanbul i Tyrkia, det er som å snakke om tsaren i Leningrad i Sovjetunionen. Det var først i 1923 at staten Tyrkia oppstod på ruinene av sultanens rike. I 1930 skiftet Konstantinopel navn til Istanbul. (Også Judaica og Eban har brukt anakronismen Tyrkia.)
Men så skjedde det en forandring, fordi uroen i Europa, antisemittismen i Europa, skapte denne bevegelse for at det jødiske folk skulle samles i Palestina.
MISVISENDE
Jødehatet i f. eks. Frankrike og pogromene i Øst-Europa er dempet ned til «uroen i Europa«. Dette kan oppfattes som bagatellisering av antisemittismen.
Og de som da bodde i Palestina, stort sett arabere, men naturlig nok en blanding av folkeslag som hadde bodd der i tusener av år, de likte det ikke.
UKLARHET
Menes det arabere og andre folkeslag? «Araber» er ikke noe folkeslagsbetegnelse, men en språkbetegnelse, slik at man kan snakke om arabiske jøder = jøder fra arabisktalende land.
Befolkningen i Palestina var svært sammensatt, etterkommere av innvandrere opp gjennom historien.
På 1830-tallet, med Mehmet Alis overherredømme, immigrerte jordløse fellaher fra Egypt. Så sent som i begynnelsen av det 20. årh. utgjorde de fortsatt et befolkningselement som var markant i landsbyene. «Disse nykommerne er ennå ikke blitt helt assimilert blant landsbybeboerne, som de bor blant; de sistnevnte avskyr dem og går imot blandingsekteskap.» Encyclopædia Britannica, 1911, bd. XX, s. 604.
Og det førte til en viss, men ganske behersket uvilje mot sionisme, mot den jødiske innvandring i den utstrekning den skulle ta plassen fra dem som bodde der fra før. Dette begynte i 1882, og førte da efter hvert til kravet om et eget hjemland for jøder i Palestina som utviklet seg til å ville overta hele Palestina.
MISVISENDE II
Jødene som innvandret, kjøpte jord av arabere. Likevel ble jødiske bosetninger angrepet, f. eks. Petah Tiqva, som ble anlagt alt i 1878 av jøder fra Jerusalem. Det var antijødiske opptøyer i 1921, 1929 (da Hebron ble tømt for jøder) og særlig i 1936. Pådriveren, muftien av Jerusalem, var en Hitler-tilhenger, som støttet utslettelse av jødene. Å kalle dette for «behersket uvilje» er like misvisende mildt som å kalle antisemittismen for «uroen i Europa.»
Da britene trengte støtte fra den velorganiserte internasjonale jødedommen – og det er ingen grunn til å kritisere dem ikke for at de var velorganisert – og Lord Balfour utstedte denne berømte Balfour-erklæring til Lord Rothschild, som var formann i den jødiske internasjonale, om at de allierte ville gå inn for å opprette et nasjonalt hjem for jødefolket i Palestina. Men det er to veldig viktige forhold her, som man ofte bortser fra.
UHELDIG SPRÅKBRUK
Britene hadde nok en forestilling om at jødene var innflytelsesrike, men dette uttrykket er dobbelt uheldig:
Jødedommen er en religion, som ikke har noen internasjonal organisasjon slik Den katolske kirke har. I foredraget siktes det muligens til World Zionist Organization (Verdens sionistorganisasjon – WZO).
«Den internasjonale jødedom» klinger meget negativt i jødiske ører, siden uttrykket assosieres med ideer fra nasjonalsosialismen, som blandet sammen jødisk tro (jødedommen) og avstamning («rase»); nazismen så fienden i den internasjonale jøden og den internasjonale jødedom, slik den kom til uttrykk i falskneriet Sions vises protokoller.
FEIL
Baron Rothschild var ikke formann i «den jødiske internasjonale», som vel er Willochs betegnelse på World Zionist Organization; formann i WZO var tyskeren Otto Warburg.
Den britiske utenriksminister våget ikke å tale om en stat for jødefolket. Han brukte uttrykkelig uttrykket «et nasjonalt hjem» for at de skulle bo der side om side med de andre, Noen har ment at dette stiftet en slags folkerett; med dette ble verden forpliktet til å opprette en stat for jødefolket i området. Da må jeg spørre: Hva er det egentlig for slags folkerett man snakker om?
PRESISERING
Det er neppe dekning for å bruke uttrykket «ikke våget», som gjør ministeren til en dott.
Uttrykket «nasjonalhjem» var et resultat av drøfting mellom regjeringen og sionister (Rothschild) og var bevisst noe vagt for å holde mulighetene åpne.
Under krigskabinettdrøftelsene 24.10.1917, altså før erklæringen, forklarte Balfour hva han la i begrepet: Et protektorat, men «ikke nødvendigvis en tidlig etablering av en uavhengig jødisk stat, som er et spørsmål om gradvis utvikling …» Martin Gilbert: Exile and Return (1978), s. 107.
FEIL II
Feil i kronologien: Med dette utsagnet (1917) forpliktet den britiske regjeringen seg til å gå inn for et nasjonalhjem. Men da Balfour-erklæringen ble implisert i Folkeforbundets vedtak (1922), kan man vel si at verden forpliktet seg. Dette slurvet med kronologien får tilhengerne av Balfour-erklæringen til å fremstå som tomsinger – noe som kan være tilsiktet, men ren glipp pga. ignoranse kan heller ikke utelukkes.
Mente man at utenriksministeren i et krigførende land kan stifte folkerett ved å skrive brev til formannen i en privat organisasjon? Dette er jo sant å si ganske bortreist i forhold til de politiske realiteter.
FEIL III
Fremstillingen stemmer ikke med de politiske realiteter. Rothschild var, som nevnt, ikke formann i WZO, men skulle formidle erklæringen videre til WZO.
Da Storbritannia fikk Palestina-mandatet fra Folkeforbundet i 1922, var WZO (i mandatets artikkel 4) utpekt som mandatstyrets offisielle samarbeidsorgan for å utvikle landet.
Men dette kolliderte med noe annet. Nemlig samtidig med at de allierte på denne måten lovet land her til jødefolket, så gikk den største allierte lederen, Woodrow Wilson, ut med sine 14 punkter om folkenes selvbestemmelsesrett.
UNØYAKTIG
«samtidig» vil si ca. 2 mnd/2 år: Balfour-erklæringen ble gitt 2.11.1917; Wilsons tale, om de 14.pkt., ble holdt i Kongressen 8.1.1918, men aktualisert først på fredskonferansen i San Remo 1920.
Nå var det riktig nok ikke siktet inn på noe så rart som araberne, de tenkte bare på europeere.
PRESISERING
Krigens sentrum var Europa, men Wilson hadde også i tankene andre land i punkt 12: «The Turkish portion of the present Ottoman Empire should be assured a secure sovereignty, but the other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubted security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development.» Da blir det feil å tillegge Wilson en holdning som «noe så rart som araberne». Derimot ble noe så rart som kurderne utelukket og forble minoritet i et arabisk Syria (og i Tyrkia og Iran), likeledes de kristne assyrerne, i dag hardt forfulgt i Irak.
Dette ble benyttet der nede, for man ville ha arabernes støtte i krigen mot tyrkerne, og så fikk man billet araberne inn at hvis de hjalp effektivt til mot tyrkerne, så skulle de få selvbestemmelsesrett i Palestina og de andre arabiske områder. Dette viste seg å være lureri av verste skuffe, for de fikk ingen selvbestemmelsesrett. De tyrkiske herrer ble byttet ut med nye imperialister, briter og franskmenn. Og skuffelsen over den vestlige verden var dyp og ekte. Det var ganske mange arabere som mislikte dette, og de begynte å bruke vold mot okkupanten, og da inntraff noe som alltid har hendt når de vestlige makter har prøvet å undertrykke de andre, de er dypt forarget over at man bruker vold.
FEIL IV
Feil i kronologien: Da Wilson kom med de 14 punktene i 1918, var tyrkerne langt på vei slått (med hjelp av Lawrence of Arabia); Jerusalem inntatt av Lord Allanby i 1917. Se neste fotnote.
PRESISERING
Løftet om selvbestemmelse til araberne ble gitt i 25.10.1915 ved høykommissæren i Kairo, sir Henry McMahon. Og det løftet var nok motivert av ønsket om arabisk opprør mot tyrkerne. Løftet, gitt til emir Hussein av Mekka, spesifiserte ikke størrelsen på selvstyreområdet, men utelukket områdene vest for provinsen Damaskus. Palestina ble ikke nevnt, men McMahon har siden insistert på at det var klart at også Palestina var utelukket sammen med Libanon.
De undertrykte folk skal avstå fra all vold, sier man. Selv sendte okkupasjonsmakten fly og bombet landsbyene deres for å få dem til å holde opp med denne fæle volden, men de gjorde ikke det, og så måtte man efter hvert gi dem en stigende selvstendighet, men det gjaldt ikke i Palestina, hvor araberne ikke fikk noe av den nasjonale selvbestemmelsesrett som de var lovet.
UKLARHET II
Bombing fra fly over landsbyer i Irak, Syria, Libanon og Palestina? Vanskelig å skjønne hvilke opptøyer det siktes til i denne vage beskrivelsen.
PRESISERING
Mandatområdet Palestina dekket begge sider av Jordan og omfattet dagens Israel, Gaza, Vestbredden og Jordan. Av dette ble Øst-Palestina, Transjordan, i 1921/1922 stengt for jødisk innvandring; det ble samtidig et emirat som Irak. Irak fikk full selvstedighet i 1932 og Transjordan i 1946, men jødene måtte vente til 1948 med Israel.
Så kom da Folkeforbundets vedtak på tyvetallet, som også lovet et nasjonalt hjem; man tenkte seg stadig at de to folkene skulle bo side om side i en felles stat.
PRESISERING
Folkeforbundet gikk inn for et nasjonalt hjem med utgangspunkt i Balfour-erklæringen. Da konferansen i San Remo i 1920 var over, var Lloyd Georges’ avskjedsord til Chaim Weizmann (som ble Israels første president): «Nå har De altså Deres stat. Så er det opp til Dem å vinne folket for den.» Abba Eban: Mitt folk (1968), s. 288.
Og så kom da først efter annen verdenskrig FN’s vedtak om opprettelse av staten Israel, i 1947 var vedtaket.
UPRESIS SPRÅKBRUK
Hovedforsamlingen vedtok hverken å opprette Israel eller å dele ut land, men anbefalte at Palestina skulle deles i en jødisk og en arabisk stat, som skulle samarbeide. Det var jødene i Palestina som vedtok å opprette Israel – og araberne «vedtok» å la være å opprette et arabisk Palestina.
Ja, jeg husker godt dette, jeg var selv blant dem som var fulle av begeistring over at dette skulle gjennomføres, men det er vel verd å merke seg at FN-vedtaket var ikke et vedtak om opprettelse av den stat som faktisk kom.
FEIL V
En helt forkjær problemstilling. Opptøyene etter 29.11.1947 og krigen etter 15.5.1948 – og de konsekvenser det fikk, flyktningene – var jo en følge av at araberne ikke godtok delingsplanen.
For FN la utrykkelig vekt på at ingen som bodde i området, skulle lide noen form for overlast eller bli fratatt noen av sine rettigheter eller eiendomsrettigheter eller organisasjonsrettigheter eller sprogrettigheter eller undervisningsrettigheter eller noe som helst.
PRESISERING
Rettighetene nevnt i delingsplanen skulle gjelde både i jødisk Palestina (Israel) og arabisk Palestina (Gaza og Vestbredden).
I Israel er araberne likestilt med jødene som statsborgere, og har de nevnte rettighetene. Israel har to off. språk, hebraisk og arabisk, begge offisielle også i britisk Palestina. (Unntak fra likheten: plikten til militærtjeneste.)
På Vestbredden, okkupert av Transjordan, var det dødsstraff for å selge jord til jøder. Araberne i egyptiskokkupert Gaza fikk ikke noe statsborgerskap.
De ville ikke ha noe av at folk skulle bli drevet ut av sine hjem. Og så delte da FN ut det største arealet til det minste av folkene, mens araberne fikk beskjed om å nøye seg med resten. Ja, og om de senere begivenheter har vi vært utsatt for en flom av mytedannelser.
PRESISERING
Palestina-mandatet omfattet både Vest-Palestina (Cisjordan) og Øst-Palestina (Transjordan). Transjordan, ¾ av mandatet, ble i 1922 ved Folkeforbundet skilt ut og avstått som rent arabisk emirat.
Av den gjenværende kvarten skulle jødene i følge FNs delingsplan av 1947 ha 54 %, der Negevørkenen utgjorde ca halvparten eller mer. Arabernes 45 % inkluderte mesteparten av de gamle jødiske kjerneområdene Judea og Samaria, jordbruksområder. Delingsplanen forutsatte tett samarbeid mellom de to statene.
Jeg sier det direkte sånn. Jeg har selv vært utsatt for disse mytedannelser. Jeg har selv hatt den israelske ambassadør på mitt kontor i Stortinget. Hun løy meg rett opp i ansiktet om hvordan den senere historie hadde vært. For hun fortalte meg det at så hadde jo de andre naboene kastet seg over Israel, og araberne hadde reist frivillig, de hadde reist frivillig fra det området som senere ble til Israel.
Ja det trodde vi vel mye på da, at de andre kastet seg over staten Israel så snart den var etablert, så kan jeg jo si at denne krigen hadde begynt lang tid i forveien.
FEIL VI
Sammenblanding av to vesensforskjellige kriger, der den ene overtok etter den andre, begge startet av araberne.
Den første er borgerkrigen i Mandat-Palestina; den begynte 30.11.1947, med angrep jødiske busser, og syv jøder ble skutt. Benny Morris The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited (2004), s. 65.
Så selvstendighetskrigen, den første arabisk-israelske krigen, som begynte 15.5.1948, med nabostatenes angrep på staten Israel.
Ambassadøren, dr. Yehudith Hübner, sa krigen mot Israel begynte først etter at Israel var opprettet; det kan ikke karakteriseres som løgn servert rett i ansiktet.
Fra et arabisk ideologisk syn er det derimot snakk om samme krigen: De arabiske statene kom araberne i Palestina til unnsetning for å bekjempe jødene. Dagens Hamas har også «grunnlovfestet» kamp mot jøder, som er det samme som kamp mot Israel.
Lenge før staten Israel var etablert var det massakre, vi kan godt si gjensidige massakre, men det som fikk størst verdenshistorisk betydning, var de gjennomførte massakre mot den palestinske befolkningen for å få dem til å forlate områdene. Og så har vi hørt da, at de reiste frivillig på oppfordring av sine ledere, men nå var det noen israelske forskere som undersøkte det der, og de finner ikke spor av det. Det var bare enkelte små tilfeller på enkelte slagmarker der man bad om at kvinner og barn skulle forlate slagmarken for at de ikke skulle bli myrdet, men en oppfordring om å reise fra området, den fins ikke. Derimot så fantes da disse massakrene som er blitt iherdig benektet.
PRESISERING
24.8.1929 ble ca 60 jødiske menn, kvinner og barn drept i Hebron, resten fordrevet, og byen ble rent arabisk. Martin Gilbert: The Arab-Israeli Conflict (1984), s.13
– Dersom Kåre Willoch sier at det var jødiske massakrer av arabere før 1948 så er det ganske enkelt en løgn, skriver professor Benny Morris. Dersom ikke araberne hadde startet krig mot jødene og Israel i 1947 og 1948 hadde det ikke blitt noe palestinsk flyktningeproblem, påpeker han.
Nå er det da en fremragende israelsk historiker, som heter Benny Morris. Han har som så veldig mange fremragende israelere – videnskapsmann av høy klasse – han har gått inn på arkivene. Han har gransket punkt for punkt med den største nitiditet. Hva var det faktisk som skjedde? Og så har han kommet til – kan ikke lese hele hans tykke bok, den er nesten som en telefonkatalog, men for å tilbakevise disse påstandene om at det arabiske flyktningproblemet oppstod fordi de reiste av seg selv, så har jeg lyst til bare å gi et kort sammendrag med min egen oversettelse av noen sider:
PRESISERING
Benny Morris har i to bøker tatt for seg flyktningstrømmen fra Palestina i 1948; den siste er The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited (2004). Han har etterforsket næremere 400 bosetninger/landsbyer, og oppgir seks overlappende fluktårsaker (s. xiv-xviii): 1) Reise pga araberes ordre, 2) Nabobyen var var tatt, 3) Fordrivelse, 4) Frykt for å komme i kamp, 5) Militært angrep, 6) Psykologisk krigføring (fra Haganah). Flukten fra Deir Jassin skyldes en kombinasjon av militært angrep og fordrivelse.
«9. april 1948,» jeg understreker at dette skjedde flere dager før Israel ble opprettet, «gikk 80 Irgun og 40 Stern, Irgun og Stern, det var de jødiske organisasjonene, under deler av slaget støttet av Haganahs maskinkanonskytter.
FEIL OVERSETTELSE
Feil oversettelse: Morris har «machine-gunners», som er maskingeværskyttere. Benny Morris: The Birth of the Palestinian Problem Revisited (2006), s. 237.
De var voldsomt utrustet med våpen fra Europa og Amerika.
FEIL VII
Feil: De var ikke voldsomt utrustet; det står da heller ikke i Morris’ bok.
To skvadroner pansrede kjøretøyer fra Palmah, den jødiske kampgruppen, gikk til angrep på og inntok Deir Jassin, som hadde sluttet an avtale med sin jødiske nabo om å avstå fra krigshandlinger. Angriperne gikk fra hus til hus, kastet granater inn i dem, kastet flammer inn i husene, de sprengte flere hus i luften. Angriperne skjøt ned enkeltmennesker og familier da de flyktet fra sine hjem. De samlet åpenbart også opp landsbybeboere, som inkluderte militsmenn og ubevæpnede sivile av begge kjønn og myrdet dem og henrettet fanger i en dump like ved. Men så kom da en rapport fra Haganahs etterretningstjeneste i Jerusalem. Hele familier, kvinner, gamle folk og barn ble drept. Noen av fangene, som var flyttet til oppsamlingspunkter for fanger, blant dem kvinner og barn, ble myrdet av sine fangevoktere. 10. april skrev så Haganahs rapportør på stedet: Om ettermiddagen den 9. april 1948 ble ordren forandret til å drepe alle fanger. Voksne menn ble brakt til byen i lastebiler og paradert i gatene før de ble brakt tilbake til stedet og drept med maskingeværild. Før alle innbyggerne ble satt på lastebilene, tok mennene fra Irgun og Stern fra dem alle smykkene og stjal pengene deres. Oppførselen mot dem var spesielt barbarisk og omfattet slag, slag med geværkolber og spytting.»
FEIL OVERSETTELSE II
Morris har ikke «squadrons» men «squads», som betyr grupper, kampenheter, lag. En skvadron er på norsk en fly- (eller flåte-)enhet.
FEIL UTTALE
Av Willoch uttalt /dæir ?jasin/; det korrekte (arabiske) er /di:r ja?si:n/.
FEIL OVERSETTELSE III
Morris har «quarry», som betyr steinbrudd, ikke dump.
PRESISERING
Fremstillingen av hendelsene i Deir Jassin er tatt ut av sammenhengen:
Jødene i Jerusalem var blitt isolert under borgerkrigen, men de fikk forsyninger inn fra Tel-Aviv. Konvoiene ble hardt beskutt, veien ble til dels lagt i ny trasé, og Menahem Begin mente at Deir Jassin som (antatt) angrepsbase nær Jerusalem måtte uskadeliggjøres. Begin forteller at ca 120 mann fra Irgun og Stern rykket fram med en høyttalerbil for å varsle sivilbefolkningen. Han beskriver det hele som et regelrett slag med dryge hundre drepte innbyggere, 4 av Stern-Irgun drept og 40 av dem såret. Menachem Begin: The Revolt (1977), s.162-165.
Begin var ikke med, men en Haganah-offiser har som erklært øyenvitne sagt at angriperne ikke hadde massakre som hensikt, men gikk til raseriangrep og slaktet ned etter uventet hard motstand.
Etterpå hadde begge parter interesse av en grusom beskrivelse. Jødene fordi det er gunstig i kamp å ha rykte som grusom, for å skremme fienden; en offiser produserte tallet 254 drepte arabere. Araberne produserte og kringkastet rykter om voldtekter, for oppildne til motstand – men hjalp på den måten jødene i deres psykologiske krigføring.
I helhetsbildet bør det også nevnes at David Ben-Gurion sendte en beklagelse til kong Abdullah, da han hadde hørt om Deir Jassin.
13.april ble en konvoi med jødiske leger og sykepleiersker angrepet på vei til Hadassah-hospitalet ved Jerusalem. Mange ble skutt da de løp fra brennende biler. 40 jøder ble drept. Martin Gilbert: The Arab-Israeli Conflict (1988), s. 44
Ja, denne massakren var ikke enestående. Den som tar seg bryet med å lese gjennom Benny Morris’ verk, vil se at den var en av flere var ganske systematisk planlagt. Og så skriver Benny Morris videre at det økte presset mot de arabiske ledere for å hjelpe angrepne palestinere styrket deres hensikter når det gjelder Palestina.
HISTORIEFORFALSKNING
Den som tar seg bryet med å lese Menachem Begin: The Revolt, der han forteller om formålet med og angrepet på Deir Jassin, vil ikke finne noe om «systematisk planlagt».
Og Morris fremstiller heller ikke Deir Jassin som planlagt massakre. Da er det falskneri å attpåtil snakke om «systematisk planlagt», med henvisning til Morris! Formålet var (s. 237: » … securing the western approaches to Jerusalem») å sikre veien vestfra til Jerusalem – slik som Begin hevdet.
Den viktigste umiddelbare virkning var å utløse panisk flukt fra Palestinas landsbyer, og så noen måneder senere så erklærte da Stern, som var hovedansvarlig for denne massakren: «Alle vet at det var Deir Jassin som slo redsel inn i hjertene på de arabiske masser og forårsaket masseflukten.»
PRESISERING
Begin sa det slik: «Også i resten av landet begynte araberne å flykte i skrekk, til og med før de møtte jødiske styrker. Ikke det som skjedde i Deir Jassin, men det som ble oppfunnet om Deir Jassin, hjalp til å stake ut veien til avgjørende seire på slagfeltet». Menachem Begin: The Revolt (1977), s 165.
Jeg har måttet gå dette såpass grundig igjennom for å forklare dere at det dere hører om denne frivillige avreisen, at det palestinske flyktningproblemet er oppstått efter oppfordringen fra arabiske ledere om å reise frivillig, det er rett og slett ikke er sant.
SELEKTIV FREMSTILLING
For en uvitende tilhører kunne dette virke som grundig gjennomgang, siden den er så detaljert. Men detaljene er jo selektivt valgt ut fra en helhet, spedd på med påstander som kilden (Morris) ikke gir dekning for.
De ble rett og slett jaget. Her har vi da opprinnelsen til det palestinske flyktningproblemet,
HISTORIEFORFALSKNING II
Dette er en påstand som kan kalles historieforfalskning.
Påstanden er i strid boken til Morris, som oppgir seks fluktårsaker, der militært angrep var den vanligste. (I Deir Jassin var det, i følge Morris, både militært angrep, som Begin vektlegger, og (påfølgende) fordrivelse.
700.000 er et lite antall flyktninger sett i større perspektiv. 3 mill. tyskere flykter fra Schlesien at området ble avstått til Polen 6.5 mill. muslimer flyktet fra India til Pakistan. Av de over 40 mill. som har flyktet etter 2. verdenskrig, er Palestina-flyktningproblemet det eneste som ikke er blitt løst over tid, fordi flyktningene er blitt oppbevart i leirer og nektet statsborgerskap i Syria, Egypt, Irak, Saudi-Arabia, Kuwait, … Bare Jordan – som jo er skilt ut fra Palestina – har gitt dem statsborgerskap og har en befolkning på 80 % palestinere.
som til de grader har forgiftet hele regionen hele tiden senere.
PRESISERING
Forgiftningen består i at de arabiske statene ikke har villet løse problemet, men heller ha det låst for å ha flyktningene som et verkende sår de kan anklage Israel for ikke å ville lege.
Nå ble det spekulert i hvem som egentlig hadde planlagt dette. Morris’ teori er at de jødiske topplederne ville ha det slik. De regnet med at uten at de fikk drevet så mange palestinere på flukt, så ville de ikke få plass i den jødiske stat som de mente de måtte ha for at den skulle bli levedyktig. Ja, så kan man da sikkert ha ulike teorier om dette, og noen vil sikkert protestere igjen. Jeg vil bare anbefale: Gå på biblioteket og lån disse bøkene og les selv da! Så får dere se.
HISTORIEFORFALSKNING III
En forkjært problemstilling, med forfalskning av de jødiske ledernes intensjoner:
Ingen, hverken jødiske eller arabiske ledere, kan anklages for å ha planlagt flyktningproblemet. Da blir det meningsløst å hevde at historikeren Morris’ teori er at de jødiske lederne planla et flyktningproblem!
David Ben-Gurion m. fl. så med bekymring på opptøyene i 1936, som sådde sterk tvil om araberes lojalitet i en kommende jødisk stat. De var (1938) inne på ideen om en fremtidig frivillig befolkningsoverføring i samarbeid med de arabiske lederne i nabostatene. Ben-Gurion understreket også at i den fremtidige jødiske staten skulle jøder og arabere være likestilt, med samme borgerlige rettigheter. Han kunne også tenke seg en tvungen befolkningsutveksling, slik som grekere og tyrkere var blitt utvekslet. Benny Morris: The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited (2004), s.49-50. Dette var før FN (1947) hadde vedtatt delingsplanen om en jødisk og en arabisk stat.
Spørsmålet er altså ikke hvem som hadde planlagt flyktningproblemet, men hvem som har holdt det ved like, utnyttet og fortsatt utnytter det.
Men neste punkt er det i hvert fall ingen som våger å benekte. Altså her hadde den ene part jaget 700.000 arabere på flukt,
MERKELIG PÅSTAND
Først argumentasjon mot dem som angivelig hevder at araberne flyktet frivillig, for så å hevde at ingen – altså heller ikke de som akkurat er irettesatt – våger å benekte at 700.000 ble fordrevet. Dette ser ut som innbyrdes kollisjon mellom argumenter – og kollisjon med Morris, «en fremragende israelsk historiker «.
og de vestlige land, som hadde ansvaret for at denne stat var opprettet, gjorde ingen verdens ting for å hindre det. De så på det med sinnsro.
PRESISERING
Her må det skilles mellom tre faser:
Fram til 15.5.1948 var Storbritannia ansvarlig. Det som da skjedde, var småtterier i verdenssammenheng, og det skal mye til før FN griper inn i en borgerkrig.
Med 15.5.1948 kom de arabiske statenes angrep på Israel, og krigen vakte virkelig bekymring. Skulle FN ha grepet inn, måtte det vel blitt for å forsvare den angrepne, Israel.
Etter krigen har FN tatt større ansvar enn for noe annet flyktningproblem gjennom UNRWA, der Israel har vært en av de største bidragsyterne.
Og så ble det vedtatt en lov om at flyktningene hadde ikke lov til å vende tilbake – totalt og flagrant brudd på alt som het folkerett! De hadde reist fra sine hjem, og så ble det lov forbudt å komme tilbake og låse opp døren for flyktninger. Ja, dette har vi hørt at ja dette var nødvendig for å ta imot alle de jødene som var fordrevet fra arabiske land.
FEIL VIII
En slik lov finnes ikke.
Det er en del som tror på disse løgnene, og da må vi se noe på kronologien. Denne innvandringen fra arabiske land, den kom ti år senere.
FEIL IX
Feil; jødene ventet ikke 10 år med å flykte.
Straks etter at delingsplanen av 29.11.1947 ble kjent, brøt det ut pogromer i Aden, ca 80 jøder ble drept, men britene hindret utreise til Palestina. 1948-1949 hjalp britene til med å evakuere nesten alle jødene i Jemen, ca 50.000, til Israel.
I 1947 og 1948 ble jøder i arabiske land utsatt for antisemittisme: trakassering, opptøyer og drap. Fra mai 1948 til mai 1972 flyktet mer enn 580.000 arabiske jøder til Israel. Martin Gilbert: The Arab-Israeli Conflict (1988), s. 48.
Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra det som ble Israel.
Det var ikke da det antisemittiske problemet i den arabiske verden meldte seg. Men det var efter at denne flukten av palestinere fra Palestina hadde vært umulig å få reversert. Det er da årsaken til det palestinske flyktningproblemet, som Israel løste rett og slett gjennom et lovforbud mot å vende tilbake til sine hjem.
KOMMENTAR
Her er antisemittismen koblet til araberne – men beskrevet neddempet og nærmest bortforklart:
Forfølgelsene i arabiske land er blitt til det antisemittiske «problemet» – som «meldte seg». Dette er en enda snillere beskrivelse enn av antisemittismen i Europa som var «uroen i Europa».
Og dette problemet kom altså fordi jødiske ledere bevisst skapte flyktningproblemet. Dermed er jøder opphavet til antisemittismen/ problemet blant araberne.
Men så har jeg da lest, jeg må få lov til å sitere navnet på mannen, han heter Espen Ottosen, han hadde den frekkhet å kalle seg informasjonssjef – jeg syns nok forstavelsen «des-» foran hadde gjort seg best – i Misjonssambandet. Jeg siterer: «Som kjent ble Israel angrepet første gang av sine naboland allerede i 1948.» Dette har jeg allerede nevnt, for det er ikke sant. Krigen var jo begynt med israelske angrep på palestinerne lenge før.
TO ANAKRONISMER
Det er historisk ukorrekt å snakke om israelere før staten Israel er opprettet; det korrekte er jøder:
I mandat-tiden, 1920-1948, var både jøder og arabere palestinske statsborgere, «palestinere». Ordet palestiner (= palestinsk araber) fantes ikke i norsk på den tiden og er følgelig ikke tatt med i den omfattende Norsk riksmålsordbok (1958); først i 1979 kom ordet med i Tanum. Anakronismen er blitt så vanlig at det er lett å tro at ordet hører hjemme i mandattiden. Slik har også O. K. Tveit latt seg lure, når han i boken «Alt for Israel» (s. 254) anklager Haakon Lie, som besøkte Israel i 1956: «Han stod på Israels side uansett. Palestinernes sak engasjerte ham ikke. Han brukte ikke engang ordet palestinere. Som israelerne, kalte ham dem bare arabere.» – Og det gjorde også «palestinerne», med mottoet «Palestina for araberne!»
I boken Utfordringer (2004) skriver derimot Willoch (s. 376): «I Deir Yassin hadde jødene (betegnelsen israelere ville være ukorrekt, fordi dette var før staten Israel var etablert … «
Flere kriger er senere fulgt, alle startet av Israels naboland.» Og det har dere sikkert hørt om igjen og om igjen og om igjen, alle startet av Israels naboland. Jeg tillot meg å skrive i avisen til denne desinformasjonssjefen og minne om krigen i 1956, det var den neste. Hva var det som skjedde da? Jo, da ville britene og franskmennene angripe Egypt, men de kunne ikke finne på noe god begrunnelse. Da meldte Israel seg frivillig og sa at de kunne angripe Egypt, og så kunne britene og franskmennene rykke inn og late som om de skulle skille de stridende parter, og det gjorde de da. Så gikk de til angrep på Egypt. Det var amerikanerne som stoppet det den gangen, det var en pinlig historie.
KOMMENTAR
Storbritannia og Frankrike latterliggjøres som krigslystne, og Israel fremstilles en kolonialist-lakei som tilbyr sine tjenester. Men konteksten mangler:
Nasser hadde nasjonalisert den fransk-britiske Suezkanalen i 1956. Krig så til å være eneste utveien for å få herredømmet tilbake, men det ville være en stor belastning å føre en gammeldags kolonikrig i avkolonialiseringens tidsalder. Kanaleierne trengte et bedre påskudd.
Israelere var plaget av stadige raids fra Sinai; i 1955 var ca 260 israelere drept; Chaim Herzog: The Arab-Israeli Wars (1982), s. 113. Men Nasser blokkerte også Aqaba-bukta, og å stenge en stats adgang til internasjonalt farvann, det er en krigshandling. Derfor er det dekning for å si at det var Egypt som begynte krigen.
I Egypt hadde Nassers offiserer proklamert en nær forestående krig, som skulle utradere Israel. I oktober 1956 inngikk Egypt, Jordan og Syria en felles militær allianse mot Israel, og nærmere 50.000 soldater ble utstasjonert i Sinai. Skulle Israel vente på det store angrepet – eller slå til med bifall fra Storbr. og Frankrike?
Noe inkonsekvent historisk argumentasjon: Krigen i 1948 ble startet av de arabiske statene, men der er utgangspunktet satt til jødenes overgrep under borgerkrigen (men begynnelsen på borgerkrigen er oversett). I dette tilfelle, der Israel kan anklages for å ha startet krigen, medregnes ikke forløpet, da Egypt var aggressoren. En slik inkonsekvens oppstår når man konsekvent velger å vurdere en konflikt fra det punktet jøder/israelere griper til våpen.
Så kom den ene krigen efter den andre, og så kom da krigen i 1967.
UKLART
Krigen i 1967 var den neste krigen etter 1956. Uforståelig hvilke kriger det siktes til her.
Den er ganske viktig, så vi får dvele ved den. I 1967 okkuperte Israel det vi nu kaller Vestbredden og Gaza og en del mer. Nå vedtok FN enstemmig at de skulle trekke seg tilbake fra okkuperte områder.
KOMMENTAR
Fremstillingen dveler ikke ved krigen, men ved resolusjon 242.
Så har vi da hørt: «Neida, FN vedtok ikke at de skulle trekke seg tilbake fra alle okkuperte områder.» Det er den engelske teksten som avviker fra den franske og alle de andre, så står det ikke «alle», men det står noe helt vesentlig i innledningen til FN’s vedtak, nemlig at man må ta avstand fra enhver erobring av land ved krig,
PRESISERING
Før utformingen skjedde grundig drøfting av ordlyden. Formuleringen «fra okkuperte områder», ble bevisst utformet for å gi spillerom om hva som er «sikre og anerkjente grenser». De arabiske statene ville ha tilbaketrekning fra «(alle) de okkuperte områdene», og la sine ønsker inn som tolkning av den vedtatte teksten.
Det er den engelske teksten som er original og bindende, og som det ble stemt over. Den franske er som oversettelse sekundær, og fransk har til dels bestemt artikkel der den ikke brukes på engelsk: fr. La France (Frankriket) = eng. France (Frankrike); M. le President (Herr presidenten) = Mr. President (Herr president).
og det var nettopp det som skjedde: Erobring av land ved krig. Det er en annen fremragende israelsk historiker som jeg må sitere, og hvis bok jeg på det varmeste må anbefale. Gå og lån den, og hvis dere ikke finner den her, så kan der få det fra Stortingsbiblioteket når jeg er ferdig med den. Han skriver det i «Scars of War, Wounds of Peace»: «Etter nederlaget i 1967 kunne araberne ha godtatt fred på grunnlag av grensene fra 1948, som de hittil hadde forkastet, men nå ville et beruset Israel ha mer, og unnlatelsen av å skape fred ledet både til gjenoppliving, under israelsk okkupasjon, av en rasende palestinsk nasjonalisme og oppkomsten av under fortryllelsen av seksdagersseieren en messiansk nasjonal-religiøs jødisk ekspansjonisme.»
KOMMENTAR
Det skilles vanligvis mellom erobringskrig og forsvarskrig, også juridisk. Teksten gjentar gjeldende folkerett: Forbud mot erobringskrig. Men skulle FN innføre ny folkerett ved å forby (bare Israel) å beholde områder som kompensasjon for å være blitt angrepet, måtte teksten hatt utformingen om at Israel skulle trekke seg tilbake «fra alle områder.» (Som tapende angriper måtte jo Tyskland avstå land (med tyskere) etter begge verdenskriger.)
I kontrast til Israels erobring i 1967 (forsvarskrig) står Egypts og Transjordans erobringskrig i 1948. Jordans anneksjon av Vestbredden fikk da heller ingen internasjonal anerkjennelse – men heller ikke FN’s vrede. Er Israel, som jøden blant nasjonene, utsatt for en dobbeltmoral? Er altså antisionismen en tvillingbror av antisemittismen?
Jeg understreker utrykkelig så at det slett ikke er meg som kommer og sier sånt. I det hele tatt hvis jeg skulle si sånt, så ville jeg bli stemplet som antisemitt til min dødsdag, men man kan da så ikke beskylde Shlomo Ben-Ami, som har vært utenriksminister, for å være antisemitt.
KOMMENTAR
Antisemittisme/jødehat dreier seg ikke bare om hva som blir sagt, men også om hvem som sier det. Jøden Jesus kunne kalle sine jødiske motstandere «djevelens barn». Men jødehat blir det først når kristne og andre ikkejøder kaller jøder «djevelens barn». Denne argumentasjonsteknikken er en vesentlig del av middelalderens jødehat. I Knesset (parlamentet) kan jøder skjelle hverandre ut som nazister, men det er en helt annen sak om en norsk politiker kaller de samme Knesset-medlemmene for nazister.
Ben-Amis kritikk er nøktern og kunne vært uttalt av en utenlandsk korrespondent, uten at han skulle oppfattes som antisemitt.
Innledningsvis ble antisemittsimen bagatellisert som «uroen i Europa». Ved dette oppkonstruerte eksemplet latterliggjøres de som er på vakt overfor jødehat; dermed bagatelliseres antisemittismen igjen.
Det er han som konstaterer at efter krigen i 1967 hadde man den gyldne sjanse til å få fred på basis fra grensene fra 1967, men den ble forskuslet. Og hvorledes ble den forskuslet?
PRESISERING
Ben-Ami hevdet, det er bare en påstand at han konstaterer. Å konstatere brukes gjerne i forbindelse med fakta, og det er et faktum at det ikke ble noen fred etter 1967, bare våpenhvile, og at araberne nektet å forhandle om fred. Da kan man like gjerne fastslå at det var araberne som ikke grep den gyldne sjanse til forhandlinger, og at det forskuslet freden.
Jo, ved at Israel systematisk begynte å bosette egne borgere på de okkuperte områdene.
KOMMENTAR
1967-1970 opprettet Israel 5 militære bosetninger pga. terrorisme på Vestbredden; Martin Gilbert: The Arab-Israeli Conflict (1988), s. 73. Israels kamp mot terror hindrer fred.
Så det kan jeg få nevne, at i følge regler i den internasjonale straffedomsstolen, som er vedtatt av Norges Storting, så er det at en okkupant bosetter egne borgere på okkupert land, dømt til å være krigsforbrytelse, en krigsforbrytelse – og hvordan kunne man bille seg inn at de undertrykte folkene skulle se med sinnsro på at bitvis,
KOMMENTAR
Det vises ikke til noen lovtekst i denne folkerettslige belæringen.
Det er vanlig å vise til 4. Genèvekonvensjon fra 1949, der art. 49 har tyskernes deportasjoner som bakgrunn: «Individual or mass forcible transfers, as well as deportations of protected persons from occupied territory to the territory of the Occupying Power or to that of any other country, occupied or not, are prohibited, regardless of their motive.» Artikkelen forbyr altså tvangsdeportasjon, men forbyr ingen å bosette seg på okkupert land.
«Okkupert land» i art. 49 ser ut til å bety land okkupert fra en annen stat. Men Vestbredden var først okkupert av Transjordan i strid med folkeretten, og siden har Jordan frasagt seg overherredømmet. Bosetning på Vestbredden er derfor ikke bosetning på en okkupert stats landområde.
1929 ble det jødiske Hebron massakrert. Ut fra Willoch-folkerett ser det ut som krigsforbrytelse når jøder igjen flytter inn i Hebron, der de fram til 1929 hadde bodd siden bibelsk tid.
at bit for bit ble det beste av det de hadde igjen, beslaglagt av okkupanten til boliger for okkupantens borgere? At de skulle få sin egen stat, virket ikke troverdig. Jeg tillot meg å spørre Shimon Peres om dette en gang. Hvordan kunne de finne på dette? Det kunne da ikke bli fred om man fortsatte å bosette israelere på palestinsk område. «Nei,» sa han, jeg var imot.» «Ja, men du var jo statsminister,» sa jeg. «Ja, men jeg var imot det,» sa han. «Ja hvordan kunne du gjøre det da?» «Ja, jeg måtte jo det,» sa han. Hva er dette for slags politikk? Han ble altså drevet frem av en nasjonalisme som medførte at man tok bit for bit av okkuperte områder i flagrant brudd på ustanselige vedtak i FN, om at slik skulle det ikke være.
FORDREID FREMSTILLING
Det dreide seg om udyrket og ofte karrig mark på offentlig land («allmenninger»), administrert av tyrkerne, britene, Jordan og så Israel, som gav tillatelse til bosetninger. Det er vanskelig å se en prinsipiell forskjell at det britiske styret overlot slik jord til arabere og at det israelske styret overlater slik jord til jøder – hvis det da ikke er en prinsipiell forskjell på araber og jøder.
Så fikk man Oslo-prosessen i 1993. Ja, den var jo et godt forsøk. Man har kritisert Arafat, som var initiativtager, meget for at han ikke klarte å gjennomføre at palestinerne innstilte all vold. Om dette må jeg få lov til å si to ting. Men det beklagelig at det er så få igjen av de som har levet under okkupasjon, for jeg vet at det der å forlange at folk som lever under okkupasjon, skal innstille all vold, det er tøv.
PRESISERING
Selv om Gaza ikke er noen stat, er området ikke okkupert, men har sin egen milits og eget statsapparat. Rakettangrep mot Israel har fortsatt etter at israelske nybyggere ble tvangsevakuert av Israel. Hamas har jo som program å utslette Israel og drepe jøder. Er det da jødiske nybyggere (og israelsk okkupasjon) som er et hinder for fred? Angripes nybyggerne fordi de er nybyggere eller fordi de er jøder?
Antisionister kritiserer Ben-Gurion for å ha villet fordrive arabere pga. opptøyer for å få en levedyktig og innbyrdes fredelig stat. Men de samme kritiserer ikke Jordan som judenrein; de insisterer på at Vestbredden må være uten jøder for at det skal kunne bli en ny palestinsk stat der. Det er altså en menneskerett for oppviglerske arabere å bo i en jødisk stat, men det er kriminelt at jødiske bønder skal bo i en arabisk stat.
Det har aldri hendt i verdenshistorien at man har fått det til.
HUSKELAPP
Etter andre verdenskrig ble Tyskland holdt okkupert uten å gjøre væpnet motstand. En senere norsk høyrestatsminister var selv okkupasjonssoldat i Tysklandsbrigaden.
Briter og franskmenn og andre har krevet det i de landene de har okkupert – de har aldri fått det til. Selvfølgelig har ikke de undertrykte folk innstilt vold, men de gjorde et forsøk. Dagen efter at Arafat hadde utstedt sin deklarasjon om at nå måtte alle palestinere innstille all vold, så lurte israelske styrker inne på palestinsk land og skjøt palestinere og myrdet dem. Og de slo utrykkelig fast at de må ikke komme her og komme her, og at de ikke hadde noen ting å si. Og dette førte jo som kjent ikke til noen verdens ting.
Man beklaget også Arafats mangel på effektivitet, mangel på grundighet i styret, mangel på orden. Ja, man bombet alle politistasjoner, og bombet offentlige kontorer og ødela alle offentlige arkiver og klaget og jamret fælt over at det ikke var noe skikkelig politi, at det ikke var noe skikkelig offentlig administrasjon. Dette er jo hykleri av aller verste skuffe, men hvorfor sitter hele den vestlige verden rolig? Man hadde jo bombet alle politistasjonene, det er ikke noe rart at det ble uro og elendighet.
FEILAKTIG OG OVERDREVET
Ikke alle stasjoner ble bombet. Israel fant at det var produsert bomber på noen politistasjoner.
Arkivene var neppe egne bombemål, som alle ble bombet, men befant de seg på en politistasjon, kunne de selvsagt bli ødelagt.
Så skjedde da det, at i all nødvendighet så dro ganske mange av de palestinske flyktninger til Libanon og prøvet å finne fred der. Og det førte til at Israel gang på gang angrep i Libanquot;; mso-fareast-font-family: on,
DEMONISERING AV ISRAEL
Nok en gang forties forløpet, og Israel står fram som overgriperen – mot dem som søker fred.
de var redde for at palestinerne i Libanon skulle angripe Israel, i og for seg ikke så rart. Jeg bare minner om, siden det er blitt snakket nu om respekt for folkeretten og krav om å innstille all vold, og disse fæle overgriperne på palestinsk side.
UKLARHET
Uklart; det virker som om tidligere hendelser er plasert etter 1993: Israels angrep mot PLO (som ikke akkurat var fredelig – fordrevet fra Jordan, ikke Gaza) i Libanon, skjedde før 1993 (i 1978 og 1982). Men hverken etter eller før 1993 var det noen flyktningstrøm fra Gaza til Libanon, der nå Iran-støttet Hizbollah er aggressiv.
Under krigen i Libanon i ’82 så lot Sharon kristne soldater rykke inn i en palestinsk flyktningleir hvor det fantes kun ubevæpnede, sivile palestinere.
DEMONISERING AV ARIEL SHARON
Den forklarende konteksten mangler (som vanlig) slik at en israeler fremstår som en demon:
Det var borgerkrig (siden 1975) i Libanon, der libanesiske falangister og PLO deltok på hver si side. For å knekke PLO samarbeidet de israelske styrkene med libanesisk milits (major Haddad) og tillot falangister (som ikke var Haddads menn) å gå inn i leirene for å pågripe terrorister, med ordre om ikke å skade sivile. Men så ble det videreføring av borgerkrigen med masseslakt på sivile anført av Elie Hobeika, som sjelden nevnes (siden han ikke var israeler). At leirene bare hadde sivile og ikke terorister/Fatah-medlemmer, er en påstand som ikke kan bevises.
Han visste udmerket godt hva som ville skje. Og der fikk de god tid på seg, hele kvelden og natten og frem til neste morgen hvor de systematisk med kniver drepte 1500 sivile mennesker.
FEIL X
Dette er vel Willochs konklusjon; den påfølgende granskingen konkluderte ikke med at Sharon visste.
Det er ikke noe som jeg har funnet på, for Israels egen nasjonalforsamling har forklart at dette var en forbrytelse, men jeg nevner det her,
FEIL XI
Det var ikke nasjonalforsamlingen/Knesset som dømte, men en egen kommisjon. Den konkluderte:
1. De dirkekte ansvarlige, de skyldige, var de libanesisk-arabiske falangistene (ledet av Hobeika), som hadde utført massedrapene. De var forbryterne.
2. Forsvarsminister Sharon ble tillagt et indirekte ansvar, et moralsk ansvar, sammen med israelske offiserer, som i egenskap av okkupasjonsmakt hadde stolt på falangistene som ordensvesen. Også Begin som statsminister ble gitt ansvar.
I Libanon fant det ikke sted noen tilsvarende undersøkelse, som kunne felt Hobeika som krigsforbryter.
Dobbeltmoral?: I ettertid er det svært få som bryr seg om araberen Hobeikas rolle i disse massakrene. Det er nesten alltid israeleren Sharon som er demonen.
fordi jeg har noe å si om vestens dobbeltmoral. Det er ikke tvil om at han ikke ville hatt en sjanse ved den internasjonale krigsforbryterdomsstolen.
SPEKULASJON
Med Palestinakomiteen og lignende som dommer ville nok Sharon bli dømt. Konlusjonen i en internasjonal domstol kunne vel ellers blitt om lag som i den israelske kommisjonen: Frikjennelse under kritikk.
Men noen år senere – jeg skal komme tilbake til saken – hadde Hamas vunnet valget i Palestina, og da kom det en palestinsk statsråd til Oslo. Det var omtrent samtidig med at Sharon var her som hedersgjest i Molde. Denne mannen som hadde personlig ansvar for brutal avliving av 1500 menn, kvinner og barn, han var hedersgjest i Molde. Men palestineren som kom, ville man ikke snakke med. Det var fryktelig galt, skjønte jeg. Det lurer jeg på: Terrorisme, er det ikke hvis de dreper de andre fra raketter fra helikopter? Så det er all right. Det er ikke terrorisme, det heter selvforsvar.
WILLOCHS EGEN OPPFØRSEL
Her er det på sin plass å sammenligne Willochs oppførsel overfor to utenlanske gjester:
Palestineren som kom, representere Hamas, som av Israel, Vest-Europa og USA er klassifisert som en terrror-organisajon; Hamas har som uttalt mål å drepe jøder og gjør det. Hamas-medlemmet ble mottat av Willoch, som i boken Utfordringer (2004, s. 362) vurderte Willoch statsminister Bodeviks mottakelse av Sharon «som har ansvar for særlig mange drap på uskyldige sivlie …» : » … fordømmelse av terrorisme kan miste noe av sin kraft når den kombineres med gjestevennskap med en som har et så oveveldende ansvar for terror.» Siden Willoch legger stor vekt på å opptre med konsekvens, betyr vel dette at Willochs fordømmelse av terrorisme må anses som heller krafttløs og lite tillitvekkende.
I okt. 1988 fikk Norge besøk av Dalai Lama, Tibets lovlige overhode, fordrevet av okkupanten Kina. Formannen i utenrikskomiteen (Willoch) ønsket først, før han fikk tenkt seg om, å møte ham: «Jeg synes Dalai Lama er en så betydelig personlighet at det vil være naturlig og nyttig å snakke med ham.» Etter press fra Kina svarte han så arrangementskomiteen 4.10.1988: «Efter nærmere overveielse av besøkets karakter og Dalai Lama’s rolle som religiøs leder, er jeg kommet til at det vil være mest korrekt om han møter lederen for Stortingets kirke- og undervisningskomité, ….» Brevet var samordnet med brev fra UD, som henviste overhodet til et møte med oslobiskopen. (Til de mindre korrekte hørte odelstingspresident Kåre Kristiansen, som ønsket tibetanernes overhode velkommen på sitt kontor i Stortinget.)
Denne sprogbruken bygger ikke opp tilliten til den vestlige verden i andre deler av verden.
KOMMENTAR
Språkbruk som hvitvasker Hamas’ terrorisme, virker ikke akkurat tillitskapende.
Ja, jeg nevnte det som her skjedde. Det var et sterkt krav i hele den vestlige verden om at det måtte være frie demokratiske valg blant palestinerne. Og så holdt man frie demokratiske valg blant palestinerne. De var litt nervøse for utslaget, så amerikanerne og israelerne frarådet palestinerne å stemme på Hamas. Man kan nesten lure på, hvor hadde de hodet sitt hen? Ønsket de at Hamas skulle vinne? Trodde de at palestinske velgere skulle lytte til amerikanere og israelere? Nei, Hamas vant med bulder og brak. Ja riktignok var det et demokratisk valg, med dem kan vi jo ikke ha noe med å gjøre for, de er terrorister. Men de må oppfylle flere krav, de må anerkjenne Israel.
FORSKJELLSBEHANDLING
Her er det minimumskrav til Hamas når det gjelder demokrati: Valgt av et flertall overskygger Hamas’ nazi-ideologi. Men maksimumskrav til Israel: At Israels Sharon var statsminister pga. demokrati som er noe langt mer enn bare flertallsvalg, det blir overskygget av Sharons blunder i Libanon.
Ja, men de skulle ikke kunne få anerkjennelse tilbake, ikke gjensidig anerkjennelse, ikke tale om. Så skulle de innstille all vold. Jeg bare nevner det, at i fjor så drepte israelerne over 600 palestinere, mens palestinerne drepte noe sånt som 17 israelere.
MISVISENDE PROBLEMSTILLING
Stater kan anerkjenne stater, det er gjensidighet. Men kan man snakke om gjensidighet mellom en (demokratisk) stat og en (naziaktig) organisasjon?
Hva skal anerkjennelsen bestå i? Hvis Hamas anerkjenner Israel, betyr det minst at Hamas må slutte kampen mot jøder og Israels eksistens. Hvordan kan Israel anerkjenne en organisasjon som vil utslette Israel?
Det er rimelig at kravet om at innstilling av vold går til dem går til dem som har drept 17 og ikke til dem som har drept 600? Det er den vestlige logikk! Så gjorde man da den genistrek at man boikottet Hamas.
KOMMENTAR
Så kan man jo undres: Når palestinere slakter hverandre, er det da rimelig å kreve stans først og fremst av den organisasjonen, Hamas eller Fatah, som har drept flest?
Det er ikke bare meg som sier at det var dumt, altså. En av de fremste midtøstenkjennere som fins, er selv jøde – han heter Henry Siegman. Han vært leder av den amerikansk-jødiske kongress har skrevet en stor artikkel om Hamas. Og hans overskrift var denne: «Hamas: The Last Chance for Peace«.
FEIL XII
Artikkelen heter «Hamas: The Last Chance for Peace?» men uttalen i foredraget kunne gi inntrykk av «Hamas: The Last Chance for Peace!» Det er forskjell på å konstatere/påstå og å spørre.
Han sa at nå er sjansen der. Nå kan vi forhandle, men de ytterliggående, de hvis vi bare gir noen innrømmelser tilbake. «Ikke tale om!» sa amerikanerne og israelerne. Og så gikk det som det gikk. Men hva er dette for politikk? Jo, da vil jeg få minne om at økonomien i Palestina er totalt ødelagt. Ikke bare på grunn av muren som går på kryss og tvers og over alt.
OVERDRIVELSE OG FORDREID FREMSTILLING
Sikkerhetsgjerdet bukter seg i utkanten av Vestbredden; på utsatte steder (5 prosent av lengden) er det mur i stedet for gjerde.
Tusener av trær som er ødelagt og så videre. 5-600 veisperringer som ville gjøre reisen fra Skien til Oslo til et månedsverk. Det går ikke an å drive noen ting. Gaza er totalt avsperret. Nøden er frapperende, den er fryktelig. Det er en eneste vei til å få noe frem, og det er gjennom den palestinske regjeringen, men den boikottet man. Og derfor så brøt politiet sammen, og forsyningslinjene sammen og hele administrasjonen brøt sammen, og nøden ble forferdelig.
KOMMENTAR
Sammenbruddet er ikke noe som er kommet plutselig, men er resultat av år med korrupt vanstyre, som begynte under Arafat – som ikke klandres for noe i dette foredraget.
Og så trodde man at ved å skape slik nød, så skulle de bli medgjørlige. Disse menneskene burde få et grunnkurs i verdenshistorie. For det er nettopp de metodene som ikke gjør folk medgjørlige, ved å skape en slik forferdelig nød.
KOMMENTAR
Kanskje noen også trenger et grunnkurs i historien om Palestina-konflikten?
Jeg hørte en interessant debatt i NRK. Mellom en kristen leder og en annen om boikotten av Hamas.
KOMMENTAR
Denne utredningen om bakgrunnen for konflikten har med:
– Antisemittismen som et europeisk-kristent fenomen
– Kritikk av den kristne desinformasjonssjefen i Misjonssambandet
– Kritikk av den kristne debattanten som var uten medfølelse
– Det er grunnfalskt at antisemittismen er noe muslimsk
– Lovprisning av den muslimske, tolerante sultanen i «Tyrkia»
Men ikke et ord om islamisme og jihad/hellig krig blant selvmordsbombere, som rammer Israel. Heller ikke om Hamas’ antisemittiske program.
Eksempelutvalg og språkbruk i foredraget kan lett tolkes som negativ holdning til kristendom (sverting) og positiv til islam (skjønnmaling).
Den kristne lederen var veldig for boikotten av Hamas, han hadde ikke et eneste ord om den forferdelige nød som dette skaper blant millioner av barn, kvinner og menn som lider nød og ikke får medisin og dør.
KOMMENTAR
Hvis det er slik at millioner dør i Gaza, begynner det vel å bli brukbart med plass der?
Det interesserte ham ikke, det er bare realpolitikk, sånn måtte det gjøres for å tvinge dem til innrømmelse.
KOMMENTAR
Det var vel i enda større grad realpolitikk som overstyrte følelser for tibetanerne (hvis slike følelser i det hele tatt eksisterte), og som fikk norske toppolitikere fra H og Ap. til å avstå fra å møte Dalai Lama i 1988.
Hva er disse innrømmelse verd hvis de fremkommer under tvang? Ingen verdens ting, skal jeg si dere! Hvis man vil forhandlinger, så er det bare å begynne å forhandle, men det er det man ikke vil. For det vet man nemlig veldig godt, at hvis man først begynner med fredsforhandlinger, så er det bare en eneste løsning som er mulig. Nemlig den som fører til FN’s resolusjoner om at man skal få to stater, med grenser som fra 1967. Enhver annen grense vil danne grunnlag for ekstremisters krav. Det kan ikke bli noe annen grense enn grensene fra 1967. Og det har Israel gjort det klart at det ikke vil, for da må det gi opp sine illegale bosetninger. Men når de fremstiller det som om at deres motpart ikke vil ha fred, så er det ikke sant. For nå igjen kommer tilbudet om at de kan få diplomatisk anerkjennelse av alle arabiske land dersom de går med på en palestinsk stat, med grenser som fra 1967. Bare tie det i hel, vil ikke høre snakk om det. Det er derfor nøden fortsetter. Kom ikke her og diskuter politikk og glem at millioner av mennesker sulter, dør av mangel på medisin, på grunn av denne forferdelige politikken.
Men jeg har lyst til å be de som tror de styrker Israel ved å støtte dets politikk å tenke litt fremover. Se bitte litte grann av hva som skjer. Hva er det som har skjedd med disse krigene, man har ført? Ja, nå tenker jeg da på tilfellet hvor libanesere, Hizbollah, bortførte åtte israelere, og det kostet tusen libanesere livet i bombeangrep. Iran kom mektig styrket ut av det. De nærmeste fiendene kom mektig styrket ut av det. Libya kom styrket ut av det. Hva er dette for slags tullete politikk, som styrker motstanderen i et panisk forsøk på føre krig?
[Resten av foredraget er litt forkortet:]
Så har da araberne igjen kommet med sitt forslag om fredsdrøfting basert på grensen fra 1967. Jeg bare minner om at Israel for sin eksistens er avhengig av penger og tilførsel fra USA hele tiden. Hvor lenge tror man at en slik tilførsel kan opprettholdes? Man er dømt til å se i øynene at denne støtten varer ikke evig.
Hvordan vil verden være om 50 år? Spanske kvinner får i gjennomsnitt 1,1 barn, det er litt under halvparten av det som trengs for at en ny generasjon skal bli like stor som den forrige. Europa synker ned og blir en samling av oldinger uten kraft. Hvor skal man da få sin støtte til å unngå den totale katastrofen?
Det hatet må fjernes for å unngå den totale katastrofen. For hvis ikke det skjer, vil det store hav av arabere og muslimer drukne den lille staten Israel. Om 50 år er ikke USA stormakt, det er helt andre. Og det er tragisk at så mange, som tror de er venner av Israel, fortsetter å støtte denne forferdelige politikken, på full fart mot katastrofen. Nå må noen våkne og si: Hør nå her! Ta tilbudet, godta en fred basert på grensene fra 1967. De skaper ikke trygghet, men de er sjansen. Nå er kursen stø mot undergangen. Jeg håper jeg har sagt så kraftig i fra at noen i forsamlingen fatter det.
KOMMENTAR
Oslo-avtalen forbød hatefulle utrykk mot den andre part. Likevel inneholdt palestinske skolebøker stadig nedsettende uttrykk om jøder, og palestinsk barne-TV har glorifisert selvmordsbombere Forestillingen om at antisemittismen er noe muslimsk, er grunnfalsk,» het det innledningsvis. Men om jødehat i dagens situasjon blant arabere, er ordet «antisemittisme» ikke brukt.
I foredraget ble det stadig stilt krav til Israel og vesten, aldri til araberne. Dermed dannes et billede av araberne som personer som ikke kan tenke selv og gjøre moralske valg (og ta opp gjør med antisemittismen), men som bare svarer på andres handlinger slik som dyr gjør. Israelerne er ondskapsfulle og intelligente; av dem kreves alt. Palestinerne er primitive og fredssøkende; av dem kreves intet.
Spørsmål fra Olav V. Landsverk til Willoch etter foredraget:
Først en kommentar: Morris sier at konflikten begynte 30. november, dagen efter FN’s resolusjon, med arabiske angrep på jødiske busser, der seks-sju jøder ble drept, altså i god tid før Deir Jassin.
Så et spørsmål: Hvordan ser Willoch ser på sin egen fremstilling? Er den en balansert oversikt, eller er den å betrakte som et partsinnlegg, for eksempel som fra Palestinakomiteen?
Willochs svar:
Hver eneste gang jeg holder disse foredrag ytres det påstander om at «du er så ensidig.» Når jeg ber vedkommende om å fortelle meg hva som er så ensidig – «Hva er det for slags supplement du har å komme med?» – så kommer det ingen ting. Den verste av disse har vært Israels ambassadør i Norge, som hadde den frekkhet å tale om mine halvsannheter. Hva er det for slags halvsannheter? Det kommer ingen ting! Det er ingen halvsannheter, det er viktige supplement til det faktiske historieforløp. Og min utfordring til deg: Kom med et eneste eksempel på noe jeg har sagt som ikke er riktig!
KOMMENTAR
Disse fotnotekommentarene til foredraget er svar på denne oppfordringen.
Etter foredraget fremhevet Willoch opplysningene som supplement/tillegg til det faktiske historieforløp – altså en korreks for å få balansert og objektiv historieskrivning – i motsetning til partsinnlegg á la Palestinakomiteen?
Landsverk gjentar og presiserer sitt spørsmål:
Jeg kommer ikke med noen påstander, bare med et spørsmål om hvordan Willoch ser på sitt eget foredrag. Også et partsinnlegg kan være fullt av informasjon for det syn man vil fremme. Jeg påstår ikke at det er et partsinnlegg; jeg spør hvordan Willoch ser på det: Som et partsinnlegg eller som et nøkternt, objektivt foredrag. – Ambassadøren interesser ikke meg i dette tilfellet; jeg spør ikke om ambassadøren!
Willochs svar:
Jeg hører aldri noen som påviser noe galt i det jeg sier. Altså er det et nødvendig supplement til de vrangforestillinger som ellers spres. Det er nøkternt, og det er korrekt, men så må jeg få legge til noen ord av Nelson Mandela: «Den som stiller seg nøytral mellom den undertrykte og de undertrykkende, har allerede tatt standpunkt. Efter Osloavtalen så flyktet nesten alle sammen fra virkeligheten. Hver eneste parter innstille overgrepene. Det er jo det samme som når man opphøyer til det prinsipp at kritikken må ramme begge parter må likt, så er jo kritikken virkningsløs. Da vet jo den ene parten at de kan gjøre akkurat hva de vil. Og da går det som det går. Og det vil jeg si at norsk politikk i årene efter 1993 er preget av en voldsom feighet, redsel for å si det som det var, og det vil jeg gi et bidrag til å få slutt på.
KOMMENTAR
For rask konklusjon.
At man ikke hører noe korreks, kan bero på at man ikke hører etter.
At man ikke hører noe korreks, betyr ikke at det man selv sier, er sant. Mange som ikke hører på korreks, er flinke til å videreføre en flom av mytedannelser.
Feil; jødene ventet ikke 10 år med å flykte.
Straks etter at delingsplanen av 29.11.1947 ble kjent, brøt det ut pogromer i Aden, ca 80 jøder ble drept, men britene hindret utreise til Palestina. 1948-1949 hjalp britene til med å evakuere nesten alle jødene i Jemen, ca 50.000, til Israel.I 1947 og 1948 ble jøder i arabiske land utsatt for antisemittisme: trakassering, opptøyer og drap. Fra mai 1948 til mai 1972 flyktet mer enn 580.000 arabiske jøder til Israel. Martin Gilbert: The Arab-Israeli Conflict (1988), s. 48.
