Les hele stortingsdebatten om anerkjennelse av en palestinsk stat

Her følger Stortingets offisiell referat av debatten omkring anerkjennelse av en palestinsk stat. Som MIFF meldte 28. mai ble forslaget avvist.

Sak nr. 2 [12:33:30]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Bård Vegar Solhjell og Audun Lysbakken om anerkjennelse av Palestina som egen stat (Innst. 273 S (2014-2015), jf. Dokument 8:19 S (2014-2015))

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

–Det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [12:34:20] (ordfører for saken): Først en hjertelig takk til komiteen for et godt samarbeid om en krevende sak. Selv om vi ikke er enige, er ryddighet i behandlingen viktig for å komme i mål.

Så vil jeg faktisk be utenriksministeren merke seg at det for første gang er nesten halvparten av Stortinget som åpner for å anerkjenne Palestina uten at det foreligger en fredsavtale – selv om det naturligvis hadde vært en fordel. Det er Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som sørger for at det ikke er et flertall.

Det finnes for øyeblikket ikke en forhandlingsprosess som kan sikre en tostatsløsning og fred mellom Israel og Palestina. Det finnes ingen vilje eller evne til å ta grep som bidrar til en løsning.

Israels bygging av bosettinger på okkupert område fortsetter. Israels statsminister utelukker opprettelse av en palestinsk stat, noe som på sikt for øvrig også er en tragedie for Israel som stat. En forhandlet tostatsløsning ville faktisk gitt Israel tryggere grenser.

For kort tid siden vedtok Jerusalem Planning and Building Committee å gi tillatelse til oppføring av 900 nye boligenheter på okkupert område i byen – i nabolaget til Ramat Shlomo i Øst-Jerusalem. Byggingen er ulovlig og representerer enda en hindring i arbeidet for en tostatsløsning. Så har da også både USA og EU protestert, uten at det har hatt noen innvirkning på den israelske regjeringen.

I dag er resultatet av okkupasjon, annektering og en målrettet bosettingspolitikk at Palestina består av en rekke isolerte områder – nærmest enklaver. Derfor mener vi at hvis det ikke har skjedd en reell framgang i fredsprosessen mot en totatsløsning og byggingen av folkerettsstridige bosettinger fortsetter, bør Norge anerkjenne Palestina som egen stat.

Hvis vi ser på utviklingen totalt sett i Midtøsten, preges den av krig, ekstremistisk vold, politisk oppløsning, terror og overgrep. I lys av dette regionale bakteppet mener en samlet komité at en politisk løsning mellom Israel og Palestina er viktigere enn noen gang, og at opprettelsen av en palestinsk stat vil ha positiv virkning for hele regionen.

Dessverre er de politiske utsiktene for en bærekraftig palestinsk stat innenfor internasjonalt anerkjente grenser svakere enn på lenge. Dette høres sikkert veldig pessimistisk ut. Men i Aftenposten 26. mai sier Harald Stanghelle følgende om dette:

«Dessverre er det solid grunnlag for en slik pessimisme.»

Så bør det legges til: Det er selvsagt splittelse i Israel. Det finnes faktisk de som er redde for at landets politikk fører til at de blir ytterligere isolert.

Palestina er også splittet, og vi fikk i går melding om Hamas’ likvidasjoner av politiske motstandere på Gazastripen. Og terror og vold rettet mot sivile israelere underminerer også selvfølgelig en politisk løsning. Det må vilje til hos to parter for å komme fram til enighet om en tostatsløsning, en fredsløsning og en forhandlingsløsning.

Slik situasjonen nå er, mener Arbeiderpartiet og flere andre partier i denne salen at vi bør gå inn for å anerkjenne Palestina, og at en fredsavtale og et FN-vedtak ikke bør være en betingelse, selv om det selvfølgelig er en fordel.

Til slutt: Det er ingen tradisjon i Stortinget for å instruere regjeringen i utenrikspolitikken gjennom vedtak. Men nesten halvparten av Stortinget gir i dag utenriksministeren et kraftfullt signal om at Palestina må anerkjennes som en del av en tostatsløsning. Det finnes ingen annen måte nå å skape fred i Midtøsten på enn at vi går til det skrittet, dersom ingen andre tiltak virker.

Sylvi Graham (H) [12:39:33]: Vi ser med bekymring at utviklingen i Midtøsten preges av krig, ekstremistisk vold, politisk oppløsning og grunnleggende brudd på internasjonal og humanitær rett. Fra både israelsk og palestinsk side brukes uakseptable virkemidler, som hemmer muligheten for en fredelig løsning. Utvidelsen av bosettingene på israelsk side undergraver respekten for internasjonal rett og virker hemmende for fredsprosessen. Det gjør også bruken av vold og terror på palestinsk side. Vi ser stadig grelle eksempler fra begge sider.

Det israelske forslaget om å nekte palestinere å kjøre buss på Vestbredden satte heldigvis Netanyahu ned foten for. Rakettangrepene mot Israel fortsetter, samtidig som israelske jagerfly går til angrep mot Hamas. En Amnesty-rapport som nettopp ble kjent, viser at Hamas torturerte og drepte flere palestinere under den israelske militæroffensiven mot Gazastripen i fjor. Amnesty mener islamistgruppa brukte konflikten til å kvitte seg med politiske motstandere.

Dette er en konflikt med mange fasetter. Høyre mener at en politisk løsning av konflikten er viktigere enn noen gang. Mangelen på framgang i de siste års fredsforhandlinger mellom Israel og Palestina er urovekkende. Både FN og Den internasjonale domstolen i Haag har slått fast at områdene som Israel tok kontroll over i krigen i 1967, er okkupert område, og at bosettingspolitikken dermed er i strid med folkeretten. Og det er et faktum at presset på Israel og Palestina er økende for å gå tilbake til forhandlingsbordet.

Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, er utålmodig og ønsker at Israel og Palestina virkelig skal begynne å forhandle om en tostatsløsning. 135 av FNs 193 medlemsland har anerkjent Palestina som selvstendig stat, men kun åtte av dem er EU-land. Sverige er det eneste vesteuropeiske landet som har anerkjent Palestina som egen stat.

De formelle fredssamtalene mellom partene endte sist i april i fjor. Siden har det ikke vært noen offisielle kontakter mellom lederne på toppnivå. Det er i den sammenheng nesten pussig å tenke på at det mellom hjemmene til Netanyahu og Abbas er bare 14 km – mens den politiske avstanden tør jeg nesten ikke å tenke på.

Norge har et sterkt engasjement i Midtøsten. Etter partenes eget ønske skal vi fortsatt lede koordineringen av bistanden til Palestina i giverlandsgruppen, AHLC. Som leder for giverlandsgruppen vil Norge måtte legge stor vekt på å formidle den økende utålmodigheten fra det internasjonale samfunn. En ensidig norsk anerkjennelse nå kan svekke Norges lederrolle i AHLC og giverlandssamarbeidet for Palestina. Det kan også gjøre forhandlingssporet mer krevende og dermed svekke arbeidet for en gjenopptakelse av forhandlingene om en tostatsløsning.

Vår utenriksminister var den første utenlandske lederen som besøkte Israel etter valget nå sist. Deretter kom EUs Frederica Mogherini, og til henne har Netanyahu, ifølge The Guardian den 21. mai, sagt: «I support the vision of two states for two peoples (…).» Da er det tid «to walk the talk.»

Jeg synes det er viktig å understreke her i denne debatten at det er tverrpolitisk enighet i Norge om at det palestinske folket har rett til selvbestemmelse. Derfor synes jeg også det er klokt at flertallet i komiteen i forbindelse med dette Dokument 8-forslaget ikke instruerer regjeringen i enkeltspørsmål i utenrikspolitikken, og at man dermed ikke foreslår å innføre ny politikk på dette området – som komitelederen også sier til avisen Vårt Land den 20. mai:

«Det tilligger regjeringen å utforme utenrikspolitikken.»

Og som min ærede medrepresentant og saksordfører Marit Nybakk også sier i samme avis:

«Det er ingen norsk tradisjon at Stortinget instruerer norsk

utenrikspolitikk.»

Det er svært bekymringsfullt hvordan situasjonen befolkningen på Gaza er – ikke minst at gjenoppbyggingen av det palestinske området går så trengt. Over 100 000 mennesker er fortsatt hjemløse. Det internasjonale samfunnet innfrir ikke raskt nok sine løfter om bistand. Hjelp og varige løsninger haster.

Vår utenriksminister gjør kloke vurderinger i hvordan Norge best kan gå fram, skritt for skritt, og for hvordan Norge kan bidra i prosessen for å nå målet om en tostatsløsning. Han har også hørt utålmodigheten i denne sal. Jeg deler vurderingen om at det ikke er hensiktsmessig å anerkjenne Palestina som en egen stat nå. Norge har bedre muligheter til påvirkning og dialog med både Israel og Palestina som leder for giverlandsgruppa. Norge skal bruke den posisjonen til å legge trykk på partene slik at de kommer i gang med fredssamtaler igjen. Det styrende for norsk politikk må være hvordan vi best kan bidra til reelle forhandlinger om en tostatsløsning som står seg over tid.

Til slutt vil jeg takke saksordføreren for et godt samarbeid i denne saken.

Kristian Norheim (FrP) [12:44:37]: Veien fram til en tostatsløsning der israelerne og palestinerne kan leve fredelig side om side, synes ikke å ha blitt kortere med tiden – dessverre.

Jeg vil begynne med å understreke Fremskrittspartiets prinsipielle støtte til en tostatsløning som inkluderer en fremtidig palestinsk stat. Dette er fremdeles en målsetting Fremskrittspartiet støtter opp om, og selv om det kan være ulike veier til dette målet, er vi helt tydelige på at det etter vår mening vil være å begi seg inn på en blindvei om man nå i land etter land legger seg på en linje der man allerede nå gjennom liksomvedtak i de ulike parlamentene anerkjenner en palestinsk stat.

Ved å anerkjenne en palestinsk stat før det er en realitet, vil man ikke komme nærmere målet om en fredelig og levedyktig løsning på den evige konflikten i Midtøsten. Snarere tvert imot – ved å anerkjenne en palestinsk stat nå risikerer man at prosessen frem mot en endelig fredsløsning ikke bare blir satt på vent, men blir satt tilbake. Etter Fremskrittspartiets oppfatning kan en palestinsk statsdannelse først se dagens lys gjennom et FN-vedtak og etter en fremforhandlet fredsløsning mellom partene.

Det er positivt at en enstemmig komité understreker at nye forhandlinger må ledsages av at begge parter forplikter seg til å avstå fra handlinger som undergraver en tostatsløsning. Dessverre er det regelen fremfor unntaket i Midtøsten-debatter at nær sagt all skyld for manglende fremdrift i retning nye forhandlinger veltes over på den ene parten, nemlig Israel. For enkelte sitter det langt inne å påpeke og forsvare Israels åpenbare rett til å forsvare sine innbyggere mot vold og terror fra militante islamistiske organisasjoner på palestinsk side. Fremskrittspartiet har ingen problemer med å påpeke at nybyggervirksomheten på omstridt territorium ikke er et konstruktivt bidrag fra Israels side. Derfor har vi heller ikke noe problem med å ta avstand fra dette. Men Fremskrittspartiet er uenig med dem som forsøker å fremstille dette som hovedutfordringen i Midtøsten-konflikten.

Fremskrittspartiet vil understreke det som burde være en selvfølge for alle partier i denne sal, nemlig Israels rett til å forsvare sine innbyggere mot vold og terror fra militante palestinske organisasjoner. Hamas og andre terrororganisasjoner på palestinsk side bidrar med sin aggresjon og fremferd ikke konstruktivt til en prosess i retning av en selvstendig palestinsk stat. Fremskrittspartiet er ikke bare venn av israelerne, men også venn av palestinerne. Men det er nettopp fordi vi også er en venn av palestinerne at vi ikke er en venn av Hamas og lignende islamistiske terrororganisasjoner på palestinsk side.

Ingen parter i Midtøsten-konflikten er feilfrie, ei heller Israel. Det er ofte faktisk Israel de første til å innrømme. Men til forskjell fra samtlige andre land i regionen er Israel et fullverdig demokrati med en velfungerende rettsstat, en fri presse, en mangfoldig politisk debatt og et variert flerpartisystem. Israelsk media er uavhengig og de kritiserer ofte sin egen regjering. Religionsfrihet er også et kjennetegn i Israel.

Det ville nesten være fristende å utfordre noen i denne salen på om de kunne nevnte ett annet land i regionen som har religionsfrihet, som har fri presse, hvor det tillates at man kritiserer den sittende regjeringen, og som er et demokrati. Jeg tror jeg vet svaret på det.

Det vises ofte til en del av disse vedtakene som er gjort rundt omkring i parlamentene. Da vil jeg bare vise til f.eks. vedtak i det britiske parlamentet, der under halvparten av parlamentsmedlemmene møtte opp og stemte i saken om anerkjennelse.

Jeg kan også vise til det spanske parlamentet, hvor det fremstilles som at man går inn for en anerkjennelse av palestinsk stat nå. Realiteten er at resolusjonen ble endret rett før og teksten går nå på at man anerkjenner ved en fremforhandlet løsning. Så en del av disse vedtakene som er gjort rundt omkring i parlamentene, misbrukes ganske kraftig.

Som avslutning: Å anerkjenne en palestinsk stat i forkant av en eventuell fremforhandlet fredsløsning vil være en handling preget av uansvarlighet, aktivisme og populisme. Ingenting av dette bør kjennetegne norsk utenrikspolitikk. Derfor er det en god ting i dag når dette forslaget blir nedstemt.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [12:49:55]: Kristeleg Folkeparti har lenge hatt eit sterkt engasjement for fred, demokrati og menneskerettar i Midtausten. Historisk sett har denne regionen opplevd meir krig enn dei fleste. Folket har ikkje fått leva i demokratiske samfunn, med eitt einsleg unntak: staten Israel. Og regionen er prega av mange og grove brot på menneskerettane.

Dei siste åra har krigen i Syria og krigen i Irak dominert nyheitsbiletet. Håpet om ein arabisk vår er avløyst av brutal krigføring med enorme sivile lidingar. I Syria er det gamle, autoritære Assad-regimet kraftig utfordra av ekstreme islamistiske væpna grupper. Det same gjeld delar av Irak. Råskapen i den syriske borgarkrigen er så omfattande at det meste bleiknar i samanlikning. Den uløyste konflikten mellom Israel og palestinarane kjem lett i bakgrunnen når media verda over fokuserer mest på trusselen frå islamistiske terroristgrupper i ei rekkje arabiske land.

Vi må ikkje gløyma engasjementet vårt også for ei fredeleg løysing for Israel og palestinarane. Det er positivt at det i debatten er tverrpolitisk einigheit om betydninga av ei fredsløysing – ei tostatsløysing. Ei slik fredsløysing må gje Israel tryggleik og fred innanfor anerkjende grenser, og palestinarane sjølvstyre, demokrati og fred innanfor ein eigen stat.

Dessverre er utsiktene til ein slik forhandla fred i dag svakare enn på lenge. Det beklagar vi alle. Nærmast ein fredsavtale var partane under meklinga som blei leia av USAs tidlegare president Bill Clinton. Rundt hundreårsskiftet levde mange i håpet om ein snarleg fredsavtale. No står håpet svakare enn på lenge.

Både israelske og palestinske leiarar må bera sin del av ansvaret for at dei ikkje har skapt grunnlag for ei fredsløysing. Busetjingar og manglande fridom til å bevega seg fritt ute på grunn av militære sjekkpunkt frustrerer palestinarane. Sjølvmordsaksjonar frå palestinske drapsmenn inne i Israel, rakettar frå Gazastripa mot sivile israelske mål og palestinsk statsløn og heider til fengsla terroristar frustrerer israelarane.

Det som har vanskeleggjort fredsforhandlingar mest i nyare tid, er den palestinske splittinga – politisk og geografisk. Den islamistiske organisasjonen Hamas har bokstavleg talt bomba i stykke klimaet for fredsforhandlingar i fleire omgangar. Dei nektar å godta staten Israel sin rett til å eksistere. For tostatsløysinga er ikkje målet til Hamas, for dei er målet ei einstatsløysing, eit islamistisk Palestina som også omfattar Israels territorium. Difor er vi frå Kristeleg Folkeparti si side glade for at ein samrøystes komité understrekar kor viktig det er med ei samling på palestinsk side, og at denne samlinga byggjer på dei tre grunnleggjande krava som FNs Midtausten-kvartett har halde fast overfor palestinske grupper som Hamas.

Det som trengst for å gjenskapa ein reell fredsprosess, er tiltak som dempar konfliktnivået, fjernar frustrasjon, byggjer ned frykt og byggjer tillit mellom israelarar og palestinarar. For fred er å skapa. Anerkjenning av ein fiktiv palestinsk stat som ikkje oppfyller normale krav til statar, vil ikkje bidra positivt til eit forhandlingsklima. Snarare kan det skapa ekstra barrierar for ein fredsprosess.

Eg er difor glad for at komitébehandlinga viser at det ikkje er eit fleirtal for at Noreg skal anerkjenna Palestina som sjølvstendig stat no. Etter vårt syn må ein fredsavtale på plass først, så kjem anerkjenning som ei naturleg følgje.

Noreg si moglegheit til å bidra til ein slik fredsprosess ligg i vår unike rolle som leiar av gjevarsamarbeidet for Palestina. Ei einsidig norsk anerkjenning no kan svekkja leiarrolla til Noreg. Også difor er det viktig og riktig å halda fast ved den linja som skiftande norske regjeringar til no har halde fast ved i spørsmålet om anerkjenning.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:54:47]: Det er ei viktig og alvorleg sak SV har sett på dagsordenen i Stortinget gjennom dette private lovforslaget. Eg vil også seie takk til Marit Nybakk for ryddig og godt arbeid som saksordførar i ei krevjande sak.

Ingen som gjennom mange år har følgt utviklinga i Midtausten, kan vere urørt av dei til dels håplause vilkåra menneska i dette området lever under. Krig, ekstremistisk vald, politisk ustabilitet og splitting og grunnleggjande brot på internasjonal og humanitær rett er kvardagen for menneska.

Det er brei politisk semje i Noreg om ei tostatsløysing og etablering av ein palestinsk stat. Noreg har vore ein aktiv pådrivar for forhandlingar som skulle føre til dette målet. Den folkerettsstridige israelske busetjinga på okkupert land som stadig vert utvida, og vald og terror frå palestinske grupper mot sivile israelarar gjer at håpet om fred og ei framforhandla tostatsløysing ser ut til å vere langt unna.

Etter tiår med sterk tru på at ein framforhandla fredsavtale mellom Israel Palestina må kome før etableringa av ein palestinsk stat, er det no aukande støtte for godkjenning av staten Palestina, utan at det ligg føre ein avtale med Israel. Sverige godkjende Palestina i oktober i fjor. I løpet av hausten har parlamentsfleirtal i Storbritannia, Spania, Frankrike og Irland stemt fram uforpliktande vedtak om å godkjenne Palestina som stat. Også i Danmark og Finland pressar parti på for ei godkjenning. Parlamentariske fleirtal for desse vedtaka er ikkje forpliktande for regjeringane sine val, men det er sterke signal om ei felles internasjonal tru på at tida er moden for ein ny politikk på dette området.

Det er brei internasjonal semje om at det palestinske folket har rett til sjølvstyre. Dette har også folkerettsdomstolen i Haag slått fast. Sjølvstyre medfører at palestinarane har rett til å opprette ein eigen stat, dersom det er det dei ynskjer. Noreg har alt langt på veg gitt ei godkjenning av ein palestinsk stat gjennom oppgraderinga av den palestinske representasjonen i Noreg til ambassadørs rang. Målet om ein sjølvstendig palestinsk stat har vore ein sentral del av norsk midtaustenpolitikk i fleire år. Fram til i dag har norsk politikk vore basert på ein premiss om at staten Palestina ikkje kan godkjennast før det føreligg ein framforhandla avtale mellom partane.

Fredsprosessen i Israel og Palestina står no stilt, og det er vanskeleg å sjå klare utsikter til betring. Samstundes aukar busetjingane på Vestbredden, og blokaden av Gaza held fram. Forskarar har understreka at dersom palestinarane framleis vert motarbeidde i sitt arbeid for internasjonal godkjenning, kan dette føre til at det palestinske folket oppfattar at den fredelege forhandlingslinja ikkje fører fram. Dette vil kunne leggje grunnlaget for rekruttering til meir ekstreme grupper, og talet på ekstreme, valdelege grupper på palestinsk side er i vekst. Foreløpig klarer Hamas å kontrollere størstedelen av dei ekstreme grupperingane, men det bildet kan fort endre seg.

Det er viktig å understreke at ei løysing i konflikten også må vareta Israel sin

tryggleik. Israel fryktar at ei godkjenning av Palestina som eigen stat, utan ein

framforhandla avtale, vil gjere det vanskelegare å hindre somme grupper i å

bruke vald. Den palestinske administrasjonen er i dag veik, og det er frykt i Israel

for at dette kan gjere Palestina til ein fristad for grupper som vil ramme Israel.

Ved etablering av ein palestinsk stat må det leggjast press på Palestina frå mange land for ei effektiv nedkjemping av terrorgrupper.

Det er i dag ingen reelle fredsforhandlingar om ein avtale som får slutt på okkupasjonen, og som gir Israel og Palestina tryggleik. Dersom ingenting vert endra, er det lite som tyder på at slike reelle forhandlingar vil kome i gang. Den palestinske leiarskapen og det palestinske folket må få tru på at det løner seg, og at det ikkje straffar seg å fortsetje arbeidet mot frigjering langs eit diplomatisk, ikkje- valdeleg spor.

Senterpartiet støttar prinsippet om godkjenning av ein palestinske stat. Det må takast nye internasjonale initiativ til ei forhandla løysing med ein tidsfrist. Om slike initiativ ikkje fører fram, står Senterpartiet saman med det store mindretalet som meiner at Noreg i ein slik situasjon må godkjenne Palestina som eigen stat. Slik situasjonen no er, kan det ikkje halde fram. Det gir ingen fredeleg sameksistens og heller ikkje framtidstru – verken for det israelske folket eller palestinarane.

Abid Q. Raja (V) [12:59:49]: Situasjonen i Midtøsten har vært preget av vond død, uskyldige sivile på begge sider og kaos og konflikt i fryktelig mange år. Det er en ytterst krevende situasjon – en helt uholdbar situasjon. Situasjonen i Syria har ikke akkurat gjort nabolandene tryggere og har gjort situasjonen i Midtøsten ekstra krevende. Her er det et skrikende behov for fredelig utvikling, en rask fredelig utvikling, og behovet for å nærme seg dette har blitt større enn noen gang.

Det må skapes en dynamikk, en utvikling i retning av en tostatsløsning. Statsminister Netanyahu vant valget på at han ville ha én stat, og rett etter valget snakket han om en tostatsløsning. Knesset består av 120 representanter, hvor et stort flertall, rundt 80, ikke ønsker forhandlinger, mens et stort mindretall, på 40, mener at en palestinsk stat vil være en fordel både for israelere og palestinere. Denne delen av medlemmene i Knesset er svært opptatt av et internasjonalt engasjement for å finne en løsning, og her må også Norge ta sin del. Med den israelske regjeringens velsignelse fortsetter allikevel bosetting på okkupert område, og denne prosessen kan ikke fortsette.

Internasjonalt har 133 av FNs 193 land anerkjent Palestina som egen stat. Det er et sterkt signal. I Norge er de fleste enige om en tostatsløsning, at det er et mål. Det har man vært enige om lenge. Resultatet lar imidlertid vente på seg. Vi ser også at i Israel ser mange på anerkjennelse av Palestina som en viktig vei å gå for at forhandlingene skal komme på sporet igjen. Vi er alle kjent med et opprop som har blitt sendt til oss, signert av mange prominente mennesker på israelsk side.

For Venstre er det viktig at forhandlingene kommer i gang igjen, og at fred kan oppnås. Da ser vi at å anerkjenne Palestina kan være det som skal til for at disse forhandlingene faktisk kommer videre. Det er viktig å la ord og handling henge sammen. Da oljefondet gikk ut av Elbit, ble det lagt merke til. Dette er en måte å sette handling bak kravene på.

Hvor landet skal være, og hvordan vi skal finne en levedyktig løsning, henger sammen. Slik situasjonen er på Vestbredden i dag, snakker stadig flere om et apartheidregime, et land hvor mange mangler grunnleggende rettigheter. Uansett hvilke begrep man bruker om situasjonen, er det åpenbart at det mangler en levedyktig løsning. Utvidelsen av bosettingene på israelsk side og bruk av vold og terror på begge sider som politiske virkemidler undergraver respekten for internasjonal rett, og det virker hemmende på fredsprosessen. Vi må videre. I det ligger det også at grensene for Palestina må tegnes, og de må respekteres.

Hva gjelder regjeringer, har flere parlamenter i andre land i senere tid uttrykt støtte. Vi her på Stortinget kan gi uttrykk for hva dette parlamentet mener, men det er regjeringen som anerkjenner. Venstre vil at dagens regjering skal ta et slikt initiativ, og regjeringen kan føle seg trygg på Venstres støtte til et slikt initiativ. Partene må også tilbake til forhandlingsbordet. Venstre vil ikke kreve at det skal foreligge et omforent forhandlingsresultat før anerkjennelse av Palestina, men har et krav om at man faktisk starter forhandlinger.

Om storting og regjering vil ha norsk anerkjennelse av en palestinsk stat, er det ikke ensbetydende med at det faktisk etableres en stat. Men det kan bety en dynamikk som gjør at man kommer videre i en avgjørende viktig fredsprosess, som i dag ikke er noen prosess. Derfor mener Venstre at den norske regjeringen bør bidra til at partene setter seg ned ved forhandlingsbordet igjen, og anerkjenner Palestina som en egen stat.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:04:12]: Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg og andre på venstresiden er så opptatt av Palestina. Det er jo mange steder i verden hvor det er mye, mye verre, er det mange som sier – som Kristelig Folkeparti i stad. Det er det. Jeg tror ikke det er så stor uenighet her i Stortinget om å ta avstand fra de verste krigene i verden, men det er uenighet om dette, selv om det ikke burde vært det.

Venstresiden støtter bare Palestina fordi de er imot Israel, eller til og med hater Israel, er det enkelte andre som sier. Da slår jeg av. De har ikke skjønt noen ting. Jeg tror det er omvendt. Arbeiderpartiet var i flere tiår det mest israelvennlige partiet i Norge, og SF-ere skrev entusiastisk om kibbutzene og det israelske statsprosjektet. Utover 1970- og 1980-tallet snudde det. Israel er i dag et av verdens minst populære land, men egentlig er landet så likandes – og på mange måter veldig likt vårt. Og da forventer vi så mye mer enn å holde et folk fanget i okkupasjon i tiår etter tiår.

For to år siden besøkte jeg en mann som heter Abu Nahar. Han bor i en liten landsby som heter Fasayil Al-Wusta i Jordandalen. For fire år siden begynte det israelske militæret å jevne landsbyen hans med jorda. Og uken før jeg møtte ham, ble familiens hus overkjørt av en bulldoser og fullstendig knust – ikke for første gang, andre, tredje eller fjerde, men for femte gang. Alt han hadde igjen, var to telt som de har fått av palestinske Røde Halvmåne, for de ti menneskene i familien.

Alt som er igjen av den lille bydelen, er små telt og ruin etter ruin etter ruin. Midt i restene av deres siste hus står inngangsdøren igjen, som en slags ensom monolitt over all ødeleggelsen. Døren var det eneste som overlevde rivingen.

Det å få servert te i ruinene av et hus som er revet fem ganger, fra et serveringsbrett som hviler på bulldoserspor, er ganske sterk kost. Det lille huset til Abu Nahar og familien har ingen strategisk betydning. Mange hus blir ødelagt i kriger, og uskyldige rammes, men dette er ikke engang krig. Det er systematisk ødeleggelse rettet mot familier som er forsvarsløse, i et område der bare den ene parten bruker vold og våpen.

Det er et slags moralsk bunnivå. Det er en slags moralsk konkurs, drevet fram av populistiske politikere, hensynsløse nybyggere og en kjempemektig forsvarsmakt, gjort av et land vi forventer så mye mer av. All skryt av Israel som Kristian Norheim fra Fremskrittspartiet sto for i stad, er et argument for å stemme for anerkjennelse av Palestina i dag.

Benjamin Netanyahu spekulerer i disse ødeleggelsene. Han vet godt at han i praksis har vetorett mot ethvert framskritt for fred – så lenge land som Norge venter med å anerkjenne Palestina med slappe formalargumenter. Utenriksministeren kommer i dag til å si at anerkjennelse av Palestina vil skade fredsprosessen – og det er kanskje det største selvbedraget i denne debatten, at det er noen særlig fredsprosess å snakke om. Vent til det foreligger en fredsavtale, sier regjeringa. Vi venter alle i åndeløs spenning på denne fredsavtalen, som tydeligvis skal oppstå helt på egen hånd, i et vakuum, uavhengig av omverdenens press på okkupanten.

Utenriksministeren fraråder gjerne norsk næringsliv å handle med Vest-Sahara. Han innfører gjerne sanksjoner mot Russland for dets ulovlige okkupasjon av Ukraina. Det er politikk vi i SV støtter. Men ikke ett virkemiddel er svakt nok for utenriksministeren når det kommer til okkupasjonen av Palestina.

Den fredelige palestinske frihetsbevegelsen har bygd sin strategi på internasjonal anerkjennelse. De som tjener mest på Israels sabotasje av fredsprosessen, er de ekstreme kreftene i Palestina som Kristelig Folkeparti bruker som argument for å stemme mot. Det viktigste bidraget Norge kan gi alle de gode, fredelige kreftene i Palestina nå, er å gi dem større legitimitet og gjennomslag – ikke bekrefte Hamas’ og islamsk jihads fortelling om at den eneste motstandskampen som gir effekt, er voldelig motstandskamp. Det har over 130 land i verden forstått, nå sist Sverige. Tusen framstående israelere har levert sitt klare budskap til Stortinget: Vårt bidrag trengs. Okkupanten må ikke få sette betingelsene. Det tror jeg alle i prinsippet er enige om i denne saken.

Israelere og palestinere snakker ikke sammen mer. Ungdommene deres møtes ikke. Barna lærer å frykte hverandre. Hvem vet hvilken ideologi barna til Abu Nahar vil sverge til etter å ha kommet hjem fra skolen for sjette gang til nye ruiner. I de siste ruinene av huset til Abu Nahar så jeg en sønderrevet skolebok. Under bulldosersporene lå kunnskapen og klokskapen begravd.

Vi kan grave den fram. Arbeiderpartiet sa i innledningen at det er Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som sørger for at det ikke er flertall for denne saken. Det er feil. Jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet også stemmer mot vårt forslag, men det er fortsatt tid til å ombestemme seg, følge oppfordringene fra både palestinerne selv, Norsk Folkehjelp og norsk solidaritetsbevegelse og stemme i tråd med eget landsmøtevedtak. Det hadde jeg ærlig talt trodd at Arbeiderpartiet var i stand til.

Så vil jeg med den største glede og stolthet ta opp forslagene fra SV.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Utenriksminister Børge Brende [13:09:50]: Norge stemte for FNs delingsplan i 1947, som anerkjente både det jødiske folkets og det palestinske folkets rett til å opprette en egen stat. Arbeidet for tostatsløsningen, der Israel og Palestina er selvstendige stater i fredelig sameksistens, har siden vært grunnplanken i norsk Midtøsten-politikk.

Norge bidro i 1949 til flertallet i FNs sikkerhetsråd for å oppta Israel som medlem av FN. Siden har vi vært en solid støttespiller for det jødiske folk. Norge etablerte også kontakt med PLO etter at PLO aksepterte tostatsløsningen og ble den legitime representanten for det palestinske folket.

Norge kommer også til å anerkjenne en palestinsk stat.

Palestina tilfredsstiller kriteriene man tradisjonelt krever av en statsdannelse. Giverlandsgruppen for Palestina, som møttes i går, sa allerede i april 2011 at oppbyggingen av palestinske statsinstitusjoner var vellykket, og at palestinske myndigheter er institusjonelt rede til å danne en stat.

Partene ble i Oslo-avtalen enige om at de utestående og vanskelige spørsmålene bare kan løses gjennom bilaterale forhandlinger. Regjeringens syn, som representantene også har redegjort for i sine innlegg, er at en anerkjennelse av staten Palestina – og dette er det samme standpunkt som den forrige regjeringen hadde – bør gjøres når det foreligger en fredsløsning som det internasjonale samfunn kan støtte.

Hvordan vi best kan bidra til varig fred i Midtøsten må være styrende for vår politikk. Etter den siste ukens besøk til Israel og Palestina og gjennom det viktige møtet i giverlandsgruppen i går, er jeg mer overbevist enn på lenge om at vi må legge økt press på partene for at de igjen skal komme til forhandlingsbordet. Jeg fremholdt at det haster med å gjenskape det handlingsrom for forhandlinger som er nødvendig, hvor målet må være at Israel og Palestina, som to stater, eksisterer i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.

Norge blir lyttet til på begge sider. Under besøket hadde jeg lange samtaler både med statsminister Netanyahu i Israel og med president Abbas på palestinsk side. Det var viktige beskjeder fra begge, og vi fikk mulighet til å diskutere viktigheten av at det igjen skapes politiske løsninger, og at forhandlingene gjenopptas.

Regjeringen mener at det ikke er hensiktsmessig for Norge å anerkjenne en palestinsk stat i den nåværende situasjonen. Norge har en særlig rolle. Hvis Norge alene anerkjenner staten Palestina nå, vil det svekke og ikke styrke våre muligheter til å bidra til en fredsløsning. En slik handling vil bare stenge dører.

I den nåværende situasjonen er det særlig to utfordringer. På den ene siden fortsetter Israels folkerettsstridige bosettingspolitikk, som undergraver arbeidet for fred. Jeg gjorde det klart i samtalene med statsminister Netanyahu at før forhandlinger om tostatsløsning igjen kan gjenopptas, må Israel gjøre det klart at under forhandlingene må det ikke komme nye bosettinger. På den andre siden styrker de ytterliggående kreftene seg faktisk på begge sider. Nå må europeiske stater stå samlet i kravet om å gjennomføre tostatsløsningen. Støtten til palestinsk samfunnsutvikling må fortsette. Norge må ikke ta skritt som gjør vårt arbeid på begge disse områdene vanskeligere.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [13:14:28]: En anerkjennelse vil svekke Norges rolle i fredsprosessen, sa utenriksministeren. Jeg synes det er et problematisk standpunkt rent prinsipielt fordi hensikten med Norges rolle er at vi skal se framgang i denne fredsprosessen. Så hvis vi ikke kan anerkjenne på grunn av at det kan ødelegge vår rolle, eller at vi ikke kan ta avstand fra å handle med varer produsert på okkupert land fordi det kan svekke vår rolle, ja da taper vi av syne det som er selve målet.

Vi har jo hatt en diskusjon tidligere, spesielt etter krisen i Ukraina, hvor vi tar avstand fra folkerettsbrudd og sier at vi ikke skal kjøpe varer produsert på okkupert land, men det samme skjer ikke i denne konflikten. Utenriksministeren sa at han skal utrede dette, men er heller ikke dette mulig på grunn av Norges rolle? Er det slik at vi ikke kan ta avstand fra folkerettsbrudd i denne konflikten fordi vi har en forhandlingsrolle?

Utenriksminister Børge Brende [13:15:29]: Først vil jeg slå fast at i alle de samtalene jeg har med israelske politikere, gjør jeg det klinkende klart at Norge på det sterkeste tar avstand fra f.eks. ulovlige bosettinger og de handlinger som er i strid med folkeretten. Det er viktig. Og det er kun gjennom en tostatsløsning man kan skape varige og gode løsninger.

Kompleksiteten i dette, også knyttet til Norges spesielle rolle som leder av giverlandsgruppen, innebærer at vi ikke synes det er hensiktsmessig på dette tidspunktet ensidig å anerkjenne Palestina fra norsk side.

Dette var jo også holdningen til den forrige regjeringen, som styrte i åtte år. Da sa tidligere utenriksminister og nåværende leder av utenrikskomiteen at Norge anerkjenner ikke visjoner, men realiteter.

Norge vil være det første land til å anerkjenne Palestina i det øyeblikk det foreligger et forhandlet resultat.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:16:43]: Vi har fått brakt på det rene at regjeringen og utenriksministeren er mot sanksjoner mot okkupasjonsøkonomien i Israel, mot å fraråde handel med varer fra de okkuperte områdene og mot en anerkjennelse av Palestina som stat, men samtidig sa utenriksministeren i sitt innlegg at det er viktig å legge press på partene. Jeg har vanskelig for å se hva det er. Hvis man er mot alle tiltak som innebærer press – kan utenriksministeren komme med noen eksempler på hvilke konkrete tiltak han er for å fatte overfor Israel for å sørge for at okkupasjonen kan ta slutt?

Utenriksminister Børge Brende [13:17:17]: Jeg redegjorde for noen av dem i svaret til representanten Huitfeldt, hva som er viktige saker for Norge når vi møter det israelske lederskapet. Jeg gjorde det klinkende klart overfor den israelske statsministeren, Netanyahu, at bosettingen må opphøre umiddelbart. Norge forsøker også gjennom sin lederrolle i giverlandsgruppa å fortsette oppbyggingen av de nødvendige statsinstitusjonene i Palestina som må til for at man skal få på plass en endelig fredsløsning som bidrar til en tostatsløsning. Men det er å merke seg at i de åtte årene SV satt i regjering, førte også den forrige regjeringen akkurat den samme politikken, at man ikke anerkjente visjoner, men realiteter, og jeg fikk ikke med meg – kanskje jeg har gått glipp av noe – at det kom sanksjoner mot Israel eller råd mot investeringer i de åtte årene.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:18:27]: På samme dag som Høyre har gjort helomvending i spørsmålet om kull i oljefondet, er det interessant å bli belært av en statsråd fra Høyre i å stemme for noe man er mot, og andre veien. Nå er det sånn at mens SV var med og styre, stemte den rød-grønne regjeringen for å oppgradere Palestinas status i FN, og det gikk også ut instruks til alle norske utenriksstasjoner om at det heretter heter Palestina og ikke de okkuperte områdene. Det er en konkret handling som har stor betydning, og som palestinerne satte stor pris på, og som vi ikke finner maken til i den nåværende regjeringens virke når det gjelder konflikten i Midtøsten.

Utenriksministeren siktet gjerne til at han gjør ting klinkende klart i samtaler med den israelske statsministeren. Jeg vet ikke hvor stort inntrykk det gjør på statsminister Benjamin Netanyahu. Men hvordan kan det ha seg at utenriksministeren er mer enn villig til å fraråde handel med varer fra okkuperte områder i Vest-Sahara, og at han er villig til å ta initiativ til økonomiske sanksjoner mot Russland når de bryter folkeretten og okkuperer andre land, men at det er helt uaktuelt akkurat i dette tilfellet?

Utenriksminister Børge Brende [13:19:30]: Jeg tror det er viktig at vi ikke gjør denne diskusjonen mer polarisert enn nødvendig. Det er et samlet Norge som står bak et sterkt ønske om etableringen av en palestinsk stat. Jeg bruker mye av min tid på å jobbe for å kunne tilrettelegge også for at disse forhandlingene gjenopptas, og at vi vil se en palestinsk stat bli en realitet. Det er den eneste måten å sikre både fred og rettighetene til palestinerne på fremover. Det er vi enige om.

Så håper jeg at jeg ikke blir oppfattet som at jeg belærte, for det var ikke det jeg ønsket. Jeg bare gjorde oppmerksom på at det er kompleksiteter i denne saken ikke minst på grunn av at Norge har den rollen som leder av giverlandsgruppa at vi må gå mellom Israel og Palestina for f.eks. å finne den løsningen som man nå kom frem til om at de rettmessige skatteinntektene som palestinerne har krav på, ble frigjort. Det er jo disse kompleksitetene som den rød-grønne regjeringen sto overfor også. Derfor gjennomførte man ikke sanksjoner, man frarådet ikke, og man anerkjente ikke, men jeg sier ikke at det er lette løsninger, det er kompliserte løsninger, og jeg ber om respekt for det, iallfall fra noen som har erfaring med å sitte i regjering.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:20:52]: Palestina sin FN-delegasjon har tidlegare i år søkt om medlemskap i Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Straffedomstolen vil vel ikkje ha jurisdiksjon over Israel, men vil likevel kunne gå inn og behandle saker der ein meiner Israel har gjort brot mot palestinsk befolkning. Korleis ser utanriksministeren på søknaden frå Palestina om å verte medlem av Den internasjonale straffedomstolen i Haag?

Utenriksminister Børge Brende [13:21:31]: Først vil jeg slå fast at det er helt avgjørende at partene både på israelsk side og på palestinsk side forholder seg til folkeretten, til menneskerettighetene. Vi vet at de israelske bosettingene er i strid med folkeretten. Det har vi visst lenge. Det er helt avgjørende for å kunne få til en tostatsløsning at disse opphører. Jeg tror ikke det er realistisk – etter mine samtaler med president Abbas – at de vil gå inn i nye forhandlinger uten at det er garantert på forhånd, noe som de ikke fikk i forrige runde.

Så er det riktig at palestinerne har anmeldt sitt medlemskap i Den internasjonale straffedomstolen. Dette har vi tatt til etterretning. Det er slik at ICC vil kunne se på folkerettsbrudd både fra israelsk side og fra palestinsk side, hvis det har skjedd.

Åsmund Aukrust (A) [13:22:42]: Jeg merker meg at utenriksministeren er opptatt av å vise til åtte rød-grønne år i sine svar på ganske gode spørsmål om dagens situasjon i Palestina.

Nå er det gått to år. Situasjonen er annerledes, for okkupasjonen har fått fortsette og har fått forsterke seg. Vi klarer ikke å få et ordentlig svar fra utenriksministeren vedrørende fraråding av handel med varer fra okkupert jord. Det gjør vi når det gjelder Vest-Sahara. Det er stadig flere EU-land som gjør det når det gjelder Palestina. Så dette er på ingen måte noen enegang, som utenriksministeren er redd for.

I fjor, under Gazas krig, gikk Arbeiderpartiet ut og sa at Arbeiderpartiet tok det standpunktet at vi ønsket å fraråde all handel med okkupert land. Da sa utenriksministeren at dette er komplisert, men han lovet også rask avklaring. Er det sånn at avklaringen nå har kommet? Er det sånn at regjeringen har bestemt seg – det blir ingen frarådingspolitikk fra norsk side?

Utenriksminister Børge Brende [13:23:36]: Som jeg sa i det nest siste svaret til SV-representanten, synes jeg vi alle skal være ydmyke når vi behandler dette spørsmålet, for det er komplekst.

Det jeg prøvde å si, er at det er grunner til at de rød-grønne utredet i åtte år hvordan man mest hensiktsmessig skulle bidra til å legge økt press på Israel for at man skulle få til en reell tostatsløsning. Noen av de tingene som ble vurdert i løpet av disse årene, var dette med merking og dette med fraråding.

Men det store spørsmålet er å få i gang de politiske forhandlingene igjen. Dette er et spørsmål som jeg diskuterte også med kommissær Frederica Mogherini i går – i en samtale. Også EU ser på ulike initiativ for å øke presset mot Israel.

Vi har ikke konkludert på noen av disse punktene – noe heller ikke de rød-grønne gjorde i løpet av de åtte årene. Så jeg har iallfall seks år å gå på ennå, hvis jeg skal følge den malen – men det er ikke den malen jeg følger.

Anniken Huitfeldt (A) [13:24:49]: Jeg er enig med utenriksministeren i at alle har behov for å være ydmyke.

Det er derfor med noe undring jeg registrerer at han ikke kan vise til beslutninger på noen sentrale punkter, verken når det gjelder anerkjennelse eller å fraråde handel med varer produsert på okkupert land, fordi dette ikke skjedde for to år siden. Men realiteten i fredsprosessen er jo en annen nå.

På utenriksministerens vakt ser vi at det ikke er noen framgang i fredsprosessen. Okkupasjonen fortsetter, ny bombing av Gaza. Mange land vedtar en prinsipiell anerkjennelse av Palestina. Mange land tar avstand fra varer produsert på okkupert land og ønsker ikke å handle med dem. Så mitt spørsmål er: Er det slik at fredsprosessen gjør at dagens utenriksminister ikke kan ta stilling i disse spørsmålene? Hver gang han får spørsmål om å ta stilling til aktuelle spørsmål, henviser han til åtte rød-grønne år.

Utenriksminister Børge Brende [13:25:47]: Da jeg henviste til de åtte årene da det ikke ble trukket noen konklusjon i flere av de spørsmålene som representanten Huitfeldt nevnte, var det for å illustrere kompleksiteten i det, ikke minst knyttet til Norges rolle.

Det som er det viktige, er å få en gjenopptakelse av tostatsforhandlingene mellom palestinerne og israelerne og å få til en palestinsk stat. Det er det som er det helt avgjørende.

Så er det ulike virkemidler. Sverige er det eneste av de vesteuropeiske EU-landene som har valgt en anerkjennelse. EU har ikke valgt å gå ut med det nå og mener at det er andre skritt som er viktigere.

Jeg tror at de som har fulgt saken om Israel og Palestina, har sett at jeg iallfall har forsøkt fra første øyeblikk jeg fikk denne jobben, å stå på og videreføre det viktige arbeidet som tidligere regjeringer har gjort i giverlandsgruppen. Norge har vært og er sentral i de viktige politiske overlegningene som nå foretas for å legge økt press på statsminister Netanyahu, slik at man igjen ser at vi begynner å forhandle om en tostatsløsning og fred.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åsmund Aukrust (A) [13:27:10]: Det var et litt spesielt replikkordskifte vi akkurat avsluttet, hvor utenriksministeren ber om ydmykhet samtidig som han sier at han minst har seks år på å bestemme seg. Er det noe denne situasjonen og denne debatten ikke har tid til, er det nettopp tid, for det er mange som sier de er frustrerte over at konflikten er så fastlåst. Men hadde det bare vært så vel, for konflikten er ikke fastlåst, den står ikke stille, den forandres hver eneste dag. Bosettingene øker, volden fortsetter, og desperasjonen blir stadig større.

Det er ikke vanskelig å finne problemer på palestinsk side, men vi må aldri miste fokuseringen på det som er konfliktens kjerne, nemlig okkupasjonen. Før valget i Israel i mars i år var det vel ingen som var særlig optimistiske, som hadde veldig tro på at vi nå skulle få en annen situasjon. Men selv uten forhåpninger var det veldig mange av oss som ble skuffet. Israels statsminister brukte valgkampinnspurten på å skremme med at arabere skulle bruke stemmeretten sin, og som et av sine siste valgløfter sa han at under han skulle det ikke bli noen palestinsk stat. Selv om han har moderert seg noe, er det vel ingen grunn til å tro at dette er et valgløfte han ikke har tenkt å holde.

Dagens regjering er den mest høyrevridde regjeringen vi har hatt noen gang i Israel. Den nye israelske justisministeren sier at alle palestinere er hennes fiender. Den israelske forsvarsministeren godtok et forslag om at palestinere ikke lenger skulle ta samme buss som israelere. Heldigvis ble det forslaget fryst, men at det forslaget i det hele tatt kom så langt, sier noe om hvor langt det har gått.

Det er i dette bildet vi må diskutere vår strategi. Hva kan vi bidra med for å nå vårt mål? Den beste løsningen er selvsagt å anerkjenne Palestina etter at det er en fredsløsning på vei. Men hva om man aldri kommer dit? Hva om man aldri vil få noen stat å anerkjenne? Skal Netanyahu og den israelske regjeringen få bestemme tempoet til alle oss andre?

Derfor er politikken endret fra mange av partienes side i dag. Alle partiene, med unntak av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, sier i dag at de tar det prinsipielle standpunktet å anerkjenne Palestina. Arbeiderpartiet sier at vi i regjering er klare til å gjøre det samme som Margot Wallström og Stefan Löfvén gjorde: å anerkjenne Palestina.

Jeg hører noen sier at dette vil ikke forandre noen ting, at etter at Sverige gjorde det, har ikke ting forandret seg på bakken. Men spørsmålet tilbake til dem som sier det, er: Har vår strategi gjort det? Nei, vår strategi har ført til tiår hvor resultatene har gått den samme vei. Det Sverige har gjort, har gjort at det har blitt en ny dynamikk i debatten. Og er det noe vi trenger, er det en ny dynamikk, for den største trusselen er at alt forblir som det er, at okkupasjonen stadig forverres, at bygging av muren får fortsette, at blokaden av et krigsrammet Gaza blir værende. Vi kan aldri tillate oss å venne oss til okkupasjonen og undertrykkelse.

Jeg har i mange år drevet politisk arbeid med Fatah Youth, progressiv og modig ungdom som har kjempet for sitt folk – mennesker jeg har møtt i Palestina og i Norge. I dag sitter mange av dem i israelske fengsler, og mange av dem har sluttet i politikken fordi håpet har forsvunnet. Vi må gi de progressive kreftene i Palestina håp. Ekstreme grupper vinner fram når ikke forhandlinger fører noen vei.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:30:31]: Den 17. mars i år ble Israels statsminister Benjamin Netanyahu gjenvalgt. Noen dager senere dannet han en koalisjonsregjering. På regjeringens første pressekonferanse understreket Netanyahu at han ønsket å videreføre fredsprosessen med Palestina og med alle andre arabiske land. I regjeringserklæringen står det:

«The government will advance the diplomatic process and strive to reach a peace agreement with the Palestinians and all our neighbours, while maintaining Israel’s security historical and national interests.»

Skal man ta Israels forhandlingsmotpart på ordet, finnes det neppe tilsvarende redelige ambisjoner på den andre siden av bordet. Det vi vet, er at en av partene i koalisjonen er en FN-definert terrororganisasjon, støttet av Iran. Hamas har ikke akseptert forhandlingskvartettens nær sagt selvsagte prinsipper om Israels rett til å eksistere, avståelse fra vold og aksept av tidligere inngåtte avtaler. Snarere tvert imot, Hamas fortsetter sin agitasjon om at Israel bør slettes fra kartet.

Man viser ofte til Israels manglende vilje til forsoning. Med visshet om at det i dag bor nær to millioner palestinere i Israel, kan man gjøre seg sine tanker om president Abbas’ uttalelser til egyptiske journalister: «In a final resolution, we will not see the presence of a single Israeli − civilian or soldier − on our lands».

Det palestinske samfunnet gjennomsyres av hat og propaganda mot Israel og mot jøder. Herfra florerer konspirasjonsteorier, historieforfalskninger og ikke minst indoktrinering av unge barnesinn. Barn blir ikke presentert for muligheten av at to stater kan leve fredfullt side om side. I palestinske lærebøker kan man lese at etableringen av Israel var en katastrofe uten parallell i historien. I geografibøkene er Israel fjernet fra kartet. Kampen mot Israel fremstilles som en kamp for islam og ødeleggelsen av Israel blir fremstilt som uunngåelig og som en palestinsk plikt. Slik indoktrinering kan ikke forklares, ignoreres eller forstås. Den fester seg i unge barnesinn, og den legger grunnlag for hat. Dette hatet er ikke kun forbeholdt tilhengerne av Hamas. Det er holdning dypt forankret i alle miljøer i det palestinske samfunnet.

Den 7. mai i år ble det på palestinsk TV presentert et kart med palestinsk logo over hele Israel − dette for å symbolisere palestinernes tilbakevending. På hjemmesiden til de palestinske sikkerhetsstyrker ble det den 24. april i år presentert et kart med et stort kryss over Israel med underteksten i store bokstaver, hvor det sto: «Die in your rage, zionists». Mener forslagstillerne og deres støttespillere at slik hatretorikk, indoktrinering og historieforfalskning skal ignoreres, forsvares, forklares eller forstås? Eller mener man at institusjonell intoleranse og hat kan forklares med henvisning til Israels vrangvilje mot å akseptere en palestinsk stat? Tror forslagsstillerne og deres støttespillere at konspirasjonsteoriene og ønske om å fjerne Israel fra kartet vil opphøre den dagen de palestinske områdene får en annen territoriell status? Eller mener kanskje forslagsstillerne at den palestinske holdningen overfor staten Israel og jøder er noe Israel selv kan takke seg for?

Uansett motiv: Fremskrittspartiet finner alle de alternative forklaringene moralsk forkastelige. Vi har sett hva Hamas er i stand til å utføre av barbari, og vi velger å ta dem på ordet.

Marit Nybakk (A) [13:33:45]: La meg som saksordfører først få takke for debatten.

Så har jeg noen spørsmål til utenriksministeren – eller litt undring. Han har i likhet med en del andre skjøvet giverlandsgruppen foran seg, brukt Norges rolle i giverlandsgruppen som argument mot at man, både prinsipielt sett og reelt sett, skal anerkjenne Palestina. Nå har utenriksministeren akkurat vært på enda et møte i giverlandsgruppen. Dette var en gruppe som ble etablert for å støtte opp om en palestinsk statsbygging. Norge har en veldig sentral posisjon som leder av denne gruppen, det er det ikke tvil om, og den har gitt oss mulighet til å kommunisere med begge parter – det er også riktig. Spørsmålene er likevel på dette tidspunktet: Har giverlandsgruppen ført til noe? Finnes det noen politisk prosess som følge av giverlandsgruppens arbeid? Har giverlandsgruppen brakt oss nærmere fred, nærmere en palestinsk statsdannelse eller en palestinsk stat? Det skulle være interessant å høre hva utenriksministeren mener om akkurat dette. Og har utenriksministeren som leder av giverlandsgruppen noen plan, noen strategi, for å komme videre i retning av en tostatsløsning?

Som jeg sa i mitt innlegg, ble det for en tid tilbake fattet et vedtak i Jerusalem Planning and Building Committee for å gi grønt lys for ytterligere 900 boenheter på okkupert område i byen. Dette er for det første ulovlig, det er en trussel mot en tostatsløsning, og Palestina består snart bare av enkeltenklaver omringet av israelske områder – det er rene Bantustan, for å bruke et uttrykk fra et helt annet område i verden. Hva har utenriksministeren gjort for å ta opp dette med Netanyahu og Israel? Jeg har registrert at både EU og USA har vært ute og kritisert dette sterkt.

Til slutt: En palestinsk stat som resultat av en avtale med Israel har for Arbeiderpartiet vært et mål som vi har jobbet for i mange, mange år. Men vi er ikke der nå. Det er lenge siden vi faktisk var der. Det finnes ingen prosess. Derfor mener Arbeiderpartiet og flere andre partier i denne salen at vi bør anerkjenne Palestina som stat.

Erlend Wiborg (FrP) [13:36:53]: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å delta i debatten, men det var flere av innleggene som trigget min interesse for å delta. Som vanlig når man diskuterer et så vanskelig spørsmål, en så vanskelig og komplisert konflikt, velger dessverre altfor mange å legge seg på den enkle linjen – den enkle linjen med å fremstille den ene parten som uskyldig, som undertrykt, mens den andre parten har alt ansvar og all skyld.

Jeg syns det kom spesielt godt frem i innlegget til representanten Snorre Serigstad Valen, når han fra denne talerstolen kom med en historie og viste til at det kun er den ene parten som bruker vold. Er det én ting denne konflikten virkelig viser, er det at det utøves vold fra begge parter. Men det er samtidig en vesensforskjell, for den ene parten utøver vold mot sivile, sivile er et bevisst mål, mens den andre parten gjør det de kan for å begrense volden for å beskytte sine sivile. Vi snakker om det eneste demokratiet og den eneste rettsstaten i den regionen. Og ja, demokratier begår feil, det har også Israel gjort og gjør også fortsatt, men det er likevel en vesensforskjell når man snakker om et demokrati mot noen krefter som på ingen måte kan kalles et demokrati.

Det er det samme som når representanten Åsmund Aukrust sa fra talerstolen at konfliktens kjerne er Israel. Nei, konfliktens kjerne er vold, terror og at en av hovedaktørene i konflikten, Hamas, har som hovedmål å utslette staten Israel. Og det er mange utfordringer videre. Palestinian Media Watch dokumenterte nylig at finansdepartementet til de palestinske selvstyremyndighetene fortsatt er involvert i utbetaling av lønn til terrorister som er dømt for kidnapping, tortur, drap og andre grufulle terrorhandlinger. Det viser at det er utfordringer på begge sider. Fremskrittspartiet ønsker i likhet med alle å få en fredelig løsning på konflikten, med avklarte grenser, en god tostatsløsning. Men skal man få til det, må begge parter faktisk også anerkjenne hverandre og volden må opphøre. Og da blir det galt, som flere har gjort fra denne talerstolen, å gi inntrykk av at det kun er den ene parten som har alt ansvaret.

Utenriksminister Børge Brende [13:40:10]: Det var noen konkrete spørsmål fra saksordføreren som gjorde at jeg tegnet meg på nytt.

Som jeg sa i mitt innlegg, er det viktig i denne saken at vi ikke polariserer mer enn nødvendig. Jeg oppfatter det slik at det er bred enighet i salen om viktigheten av at vi finner en tostatsløsning. Det har gått altfor lang tid før man har fått på plass en palestinsk stat. Det palestinske folk har krav på en palestinsk stat, og jeg har sett det som en viktig oppgave for meg å videreføre det viktige norske arbeidet gjennom flere tiår i konflikten mellom Israel og Palestina. Norge blir lyttet til, ikke bare på palestinsk side, men også på israelsk side. Som leder av giverlandsgruppen må vi også gå inn i mange krevende saker mellom Israel og Palestina, spørsmål som f.eks. palestinernes rett til å utøve næringsvirksomhet og sikre sitt grunnlag for arbeidsplasser fremover gjennom å kunne utnytte også område C på Vestbredden, som utgjør et stort, stort område hvor det er svært store begrensninger på palestinsk aktivitet, om de i det hele tatt kan gjennomføre aktivitet. Dette er noe som jeg har samtaler med den israelske statsminister, finansminister og viseutenriksminister om, og som vi har brakt inn i AHLC, og som vi skal forfølge til høsten.

Jeg nevnte skatte- og avgiftsspørsmålet, hvor Israel tar hånd om dette, og så refunderer til de palestinske myndighetene. Når det gjelder større åpenhet rundt dette, hva det er palestinerne får tilbake, er Norge en viktig aktør i å bidra til denne dialogen. Jeg tror også at tidligere regjeringer har lagt vekt på at denne rollen som leder av giverlandsgruppa har vært en positiv faktor for å kunne realisere en tostatsløsning. Hvis Norge går til et ensidig skritt og anerkjenner nå, eller tar ensidige skritt når det gjelder f.eks. å merke israelske varer, tror jeg – og det vil jeg tro også var begrunnelsen fra den forrige regjering – at vår rolle i AHLC vil avsluttes, og Norge har en rolle der som anerkjennes også veldig sterkt av palestinerne. Den palestinske statsministeren, Hamdallah, sa i går til meg at det er viktig nå at vi kommer i tett dialog med den nye israelske finansministeren om dette spørsmålet.

Så til Nybakks hovedspørsmål: Har Norges rolle i AHLC medført noe? Ja, siden begynnelsen av 1990-tallet har vi bygd alle de institusjonene som nå er gryteklare til å lede en palestinsk stat. Det er et utenriksdepartement, det er et finansdepartement, det er statsministerens kontor, det er president – alt dette er med basis i giverlandsgruppa.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:43:31]: Det ble litt hektisk forrige gang jeg var her oppe, så jeg tenkte jeg skulle snakke litt saktere nå.

Jeg tenkte jeg skulle referere litt fra Fatahs hjemmesider og offisielt palestinsk tv, fra kun det siste året. Der står det følgende:

Israel og Den islamske staten er tvillinger. Israel forsøker å starte en religiøs krig som vil true verdensfreden. Israel står bak verdens kriger og borgerkriger. Den islamske staten er en brikke i et israelsk og amerikansk komplott for å tilfredsstille den jødiske staten. Holocaust var fordelaktig for sionistene, for nå kan de drive utpressing for å skaffe seg medfølelse. Israel bruker bosetternes biler for å drepe palestinske barn.

Jeg kunne fortsatt.

Det er en avsporing å tro at fred mellom Israel og palestinerne dreier seg om territoriell status. Fred kan kun oppnås den dagen begge parter, med ord og handling, viser et genuint ønske om å leve i fredfull sameksistens innenfor sikre forsvarsbare grenser. Det er Israels ambisjon. Men hvis en har et land fullt av hat, og som stadig bygger opp nytt hat mot Israel, er det vanskelig å ha en seriøs motpart og diskutere fred.

Så jeg vil komme med en oppfordring til utenriksministeren, for så vidt også til alle andre i salen – ikke minst representanten Nybakk, som er opptatt av hva vi skal gjøre med giverlandsgruppen og vårt engasjement der: Vi bør bruke lederskapet vårt til å sette betingelser til Palestina for de pengegavene vi overfører: fjerning av hatpropaganda i skoler, offentlige institusjoner og offisielle mediekanaler. Det krever ikke annet enn medmenneskelighet. Det koster ingenting, og det burde være en helt selvfølgelig betingelse for at Norge skal sprøyte inn hundrevis av millioner kroner i de palestinske områdene.

Jeg har lyst å sitere et gammelt slagord fra Fremskrittspartiet: «Fremtiden skapes – den vedtas ikke!»

Truls Wickholm (A) [13:45:35]: Det har vært en spennende debatt å følge. De fleste innleggene følger en diskusjon rundt det som kan kalles en saklig linje, men det er noe med noen av innleggene som blir holdt her, som ikke ser ut til å ta innover seg poenget om at det her foregår en okkupasjon – okkupasjon av et land. Og under en okkupasjon – som f.eks. den vi i år har feiret 75-årsjubileet for frigjøringen fra, her i Stortinget – er det jo sånn at et okkupert folk har rett til å yte motstand. Det ser ut til å bli glemt av en del representanter i denne salen. Man kan selvfølgelig diskutere på hvilken måte man skal yte motstand, men man har rett til å yte motstand mot en okkupasjonsmakt – noe som også nordmenn gjorde under okkupasjonen vi var under.

Arbeiderpartiet har tatt et skritt. Vi har sagt at det ikke lenger er en forutsetning for oss at det ligger en fredsavtale i bunnen, og det er en grunn til det: Ting har endret seg. Netanyahu vant valget igjen. Og jeg hørte utenriksministeren referere til at han har vært i seriøse samtaler med viseutenriksministeren om muligheten for å åpne opp bruken av område C. Jeg vil anta at det da er den samme viseutenriksministeren som 22. mai innkalte til et stort møte i det israelske utenriksdepartementet med 106 diplomater via videolink, hvor hun hadde én beskjed, og det var at de må slutte å unnskylde deres historiske rett til dette landet. Hun sa videre: Vi må berede grunnen og få folk internasjonalt til å forstå at dette er vårt land. Vi har en historisk rett til å bruke dette landet og bygge bosetninger fra elven, Jordanelven, til havet, Middelhavet.

Det er jo nye takter – takter som ikke akkurat gir håp om at en fredsprosess er på vei, og at den israelske regjeringen er spesielt interessert i å gå videre i samtaler for å få prosessen på riktig vei eller å stoppe bosetningene. Jeg synes det er meget alvorlige signaler vi hører. Vi kan også lese i avisene at selv en del av Israels egne diplomater ble ganske sjokkert av de uttalelsene som kom fra Israels regjering den 22. mai.

Åsmund Aukrust (A) [13:48:50]: Det var innlegget til Erlend Wiborg som fikk meg til å ta ordet. Han påsto at jeg sa at konfliktens kjerne er Israel. Nei, det har jeg aldri sagt. Det jeg sa, er at konfliktens kjerne er Israels okkupasjon av Palestina. Det er i bunn og grunn det vi snakker om. Det er det som gjør at vi har denne debatten om hvorvidt vi skal anerkjenne Palestina eller ikke. Det er ikke snakk om to likestilte parter. Det er et folk som er okkupert, og et land som okkuperer. Det er ingen balanse i maktforholdet mellom de to partene.

Det framstår på innleggene fra Fremskrittspartiet som om venstresiden i Norge har et nærmest hatsk forhold til Israel. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten. Arbeiderpartiet har jo egentlig hatt et kjærlighetsforhold til Israel. Det er mange folk fra AUF og Arbeiderpartiet som har vært i Israel for å drive solidaritetsarbeid. Det var nettopp historiene fra ungdom som drev solidaritetsarbeid på 1980- og 1990-tallet, og som kom hjem og fortalte hva de hadde opplevd, som gradvis har endret norsk politikk. De så en undertrykkelse de ikke kunne forsvare. De så et folk som var under okkupasjon. De kom hjem, og siden har Norge forandret seg til å bli et av de mest palestinavennlige landene i Europa.

Det er mange som peker på problemer på palestinsk side, at ekstreme grupper vinner fram. Ja, det er et stort problem, men hvorfor gjør de det. Jo, de gjør det fordi fredsstrategien ikke leder fram. Ungdom som har jobbet for fred, vinner ikke fram – de ekstreme gruppene vinner fram i stedet.

Jeg har merket meg at utenriksministeren advarer mot en polarisert diskusjon. Vel, da bør han jo starte med sin egen regjeringspartner, for maken til polariserte innlegg fra regjeringspartiet Fremskrittspartiet trodde jeg ikke jeg skulle få høre i dag. Starten av debatten om denne saken viste at det var ganske bred enighet om virkelighetsforståelsen mellom partiene – med unntak av Fremskrittspartiet. Det er oppsiktsvekkende at de to regjeringspartiene ikke har klart å skrive seg sammen i merknadene. Det er i og for seg ikke så alvorlig. Det som derimot gir grunn til bekymring, er at Fremskrittspartiet har innflytelse over regjeringens Midtøsten-politikk hver eneste dag. Jeg føler meg ikke trygg når de stemmene vi har hørt fra talerstolen i dag, skal være det som skal avgjøre hva som skal være en såkalt balansert Midtøsten-politikk – med mindre det er sånn at utenriksministeren ikke hører på sin regjeringspartner, og at Fremskrittspartiet ikke har innflytelse over regjeringens Midtøsten-politikk i det hele tatt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:51:43]: Jeg vil takke for en interessant debatt, selv om utfallet i avstemningen ikke ser ut til å bli veldig positivt.

I den anledning vises det fra regjeringspartiene stadig til Norges posisjon i giverlandsgruppen, Norges lederskap der. I dag betaler i praksis giverlandene for store deler av det som er Israels folkerettslige ansvar som okkupant, som representanten Nybakk helt riktig var inne på. Og om konsekvensen av å lede dette organet er at Norge ikke tydelig kan bidra til en reell fredsprosess, med konkrete initiativ, bør Norge snarere vurdere om vi bør lede giverlandsgruppen. Det som hindrer Palestina i utvetydig å oppfylle de betingelsene for en stat som foreligger, er den okkuperende parts systematiske sabotasje av tostatsprosjektet. Det er jo det okkuperende landet Israel som sørger for at Palestina ikke har en reell territoriell integritet i dag. Det virker det som Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet spesielt, men også Høyre overser.

Om ikke de dramatiske forverringene i israelsk politikk, situasjonen på bakken og den økende graden av desillusjonert oppfatning av politikk i Palestina skal ha konsekvenser for hvordan vi agerer, bidrar Norge tvert imot til å stramme den gordiske knuten som fredsprosessen er i dag. Det er den reelle konsekvensen av å avvise å anerkjenne Palestina som stat.

Christian Tybring-Gjedde taler kraftfullt om ekstremisme i Palestina. Jeg har ikke hørt noen stortingsrepresentant fra noe parti noen gang unnskylde verken ekstremisme eller antisemittisme noe sted. Det kan hende det er et effektiv retorisk virkemiddel for representanten Tybring-Gjedde, men verken jeg eller noen andre i denne salen kjenner seg igjen – tror jeg – i de karakteristikkene. Men det er verdt å tenke over – og det kan gjerne Tybring-Gjedde og andre i Fremskrittspartiet gjøre – følgende: Hva tror de best forebygger ekstremisme i Palestina? Er det en slutt på de ulovlige bosetningene, de ulovlige rivningene av hus, den arbitrære volden på den okkuperte Vestbredden og blokaden av Gaza, eller er det at situasjonen i dag fortsetter som den har gjort, og forverres stadig mer?

Å påpeke sammenhengen mellom den graden av fornedrelse, undertrykkelse og ydmykelse som palestinere opplever daglig, og den formen for ekstremisme som oppstår i Palestina, er ikke å unnskylde noen ting som helst. Det er en helt grunnleggende årsakssammenheng, som også Fremskrittspartiet burde ta innover seg.

Til slutt: Det er holdt en rekke gode innlegg fra Arbeiderpartiet, som taler for at de i dag bør stemme for å anerkjenne Palestina som stat. Vi kan ikke vente til de eventuelt har vunnet valget i 2017. Vi vet ikke hvordan situasjonen er i 2017, men vi vet at situasjonen tilsier det i dag.

Kristian Norheim (FrP) [13:55:00]: Først skal jeg begynne med å gjøre noe som jeg burde gjort i mitt hovedinnlegg, nemlig å takke saksordfører Marit Nybakk for vel utført jobb. Hun har gjort en god jobb med å sy sammen merknadene, til tross for at det var litt uenigheter her og der.

Så over til noe som ikke er ros: Jeg synes å legge merke til at en tone i debatten i dag er dette med manglende fremdrift i fredsprosessen. Det er vi enige om, alle sammen, og vi er enige om at målet er en tostatsløsning. Så tror jeg uenigheten skilles der, for det er en del i denne salen som synes å legge all skyld for den manglende fremdriften i fredsprosessen på den ene parten, nemlig Israel. Man snakker om at okkupasjonen fortsetter, man snakker om bombingen av Gaza. Man unnlater å nevne at de som hisset til krig i fjor sommer, var terroristene i Hamas og Islamsk hellig krig, som i årevis daglig har skutt raketter over mot sivile på israelsk side. Det er også en av forklaringene på denne krigen.

Derfor synes jeg også at man bør fokusere på noe av det som sto å lese i en EU-resolusjon fra i fjor sommer, hvor EU både tok til orde for at Gazastripen måtte over i hendene på palestinske selvstyremyndigheter, og at alle militante grupper på Gazastripen måtte avvæpnes. Noe tilsvarende har tidligere fredsmegler Terje Rød-Larsen tatt til orde for. Det er en mann jeg synes ikke bare jeg skal lytte til, men som kanskje også hans partifeller bør lytte til. Han tar til orde for en internasjonal tilstedeværelse på Gazastripen og en demilitarisering av Gazastripen. Det er mye av kjernen i måten vi står lenger unna en fredsprosess nå enn noensinne på, for etter at Israel trakk seg ut av Gaza, har Gaza kommet over i ekstremistenes hender.

Det fører meg over til en utfordring, for representanten Wickholm begynte å snakke om at palestinerne har rett til å yte motstand, og begynte med en slags sammenligning – en vag sammenligning, riktignok – med det norske motstandsfolket under krigen. Da kunne det være interessant å få vite litt mer om hva representanten Wickholm mener med dette – om han f.eks. også synes å kunne forsvare Hamas’ handlinger og deres bruk av vold og terror og de andre militante gruppenes bruk av vold og terror.

Jeg vil bare avslutte med et kort sitat fra Fatahs offisielle Facebook-side 15. mai. Der står det å lese at det ikke finnes noen plass for Israel i området. Alt land fra Middelhavet til Jordanelven er vårt, sto det å lese. Det samme sier Hamas, som vil utslette staten Israel.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:58:22]: Til Serigstad Valen, som var inne på at man ikke tok avstand fra hatet osv., som foregår i Palestina: Jeg snakket om retorikken og hvordan barna indoktrineres i hat. Det er der hatet starter. Det starter ikke med krig utenfor; det starter innenfra – hatet mot Israel og mot jødene. Det er der det starter, det er der arbeidet må settes i gang.

Og jeg kom ikke med karakteristikker; jeg kom med sitater – fra Fatahs hjemmesider, den såkalt liberale parten der nede, Fatah.

Jeg tror at hvis vi skal få til en løsning, som ble etterspurt her, må man faktisk akseptere at Israel må ha forsvarsbare grenser, og så må man sette seg ned og diskutere, og bosettingen er en uklok strategi fra Israels side. Jeg synes også det bør opphøre. Men poenget er at vi må først akseptere Israels rett til å eksistere. Deretter må de sette seg ned og finne en løsning. Det er ikke slik at vi kan vedta her i Stortinget i Oslo og si at det skal være en palestinsk stat og dermed blir det fred.

Abid Q. Raja (V) [13:59:39]: Til replikkordskiftet som var her: Jeg har full respekt for det utenriksministeren uttrykker om kompleksiteten i denne saken. Jeg betrakter utenriksministeren både som redelig og etterrettelig, og jeg forstår veldig godt at dette er et vanskelig farvann å manøvrere seg i. Det må vi ha respekt for.

Jeg er ikke opptatt av en konstruert uenighet, som man forsøker å skape. Jeg forstår veldig godt at utenriksministeren og UD jobber for en tostatsløsning, og at de på det sterkeste tar avstand fra vold og fra ulovlig okkupasjon. Allikevel fortsetter okkupasjonen og volden, og jeg har et spørsmål til utenriksministeren, og det er: Hvordan kommer Norge og verden på offensiven for å få til et resultat som begge parter kan leve med? Er det en rett strategi for Norge å bli stående utenfor de 133 landene som anerkjenner Palestina?

Så har jeg også en utfordring til utenriksministeren om iallfall en klargjøring. Jeg vil på det sterkeste – på det sterkeste – ta avstand fra det representanten Tybring-Gjedde har uttrykt her fra talerstolen nå ved tre anledninger. Den retorikken som Tybring-Gjedde har, mener jeg overhodet ikke tjener verken Stortinget eller Norge eller det utenriksarbeidet som Norge skal gjøre i verden. En utfordring vil være veldig sterkt overfor utenriksministeren å ta klart avstand fra representanten Tybring-Gjeddes uttalelser herfra, men en klargjøring vil kanskje være på sin plass: Er det slik at det er med de ordene og den måten representanten Tybring-Gjedde uttrykker seg på, som er den måten Norge driver sin utenrikspolitikk på? Er det den måten man kommer til å drive sitt utenriksarbeid på? Eller kan vi legge til grunn at den lange, gode tradisjonen som Norge har hatt i Utenriksdepartementet, uavhengig av hvilke regjeringer som har styrt, fortsatt ligger fast?

Utenriksminister Børge Brende [14:02:04]: Jeg fikk et overordnet spørsmål fra representanten Abid Q. Raja knyttet til hvordan vi jobber for igjen å få i gang reelle forhandlinger om en tostatsløsning. Jeg oppfattet ham iallfall slik.

Under det besøket jeg hadde i Israel og Palestina nå, var det et sterkt krav fra Norges side at forhandlingene gjenopptas. En kompliserende faktor er at begge partene nå viser til at det kan bli forsinkelser på grunn av de forhandlinger som nå pågår om en mulig atomavtale med Iran, og at det er vanskelig å komme i gang før det har kommet til en enighet – eller ingen enighet – om dette.

Sånn sett har vi tenkt å bruke dette giverlandsmøtet under FNs høynivåuke i New York, hvor vi skal samle ledere fra hele verden, til å sette tostatsløsning på dagsordenen. Vi skal arbeide med å øke mulighetene for palestinerne til å skape muligheter innenfor privat sektor-området, og der nevnte jeg åpenhet rundt skatteoverføringene, mulighet til å drive virksomhet i område C.

Så har det også vært spørsmål om hva Norge har gjort. I fjor høst var Norge vertskap for den store giverlandskonferansen for gjenoppbygging av Gaza. I går fikk vi, i forbindelse med møtet i Brussel, en oversikt over hvor vi står. Over tre år ble det i Kairo lovt 3,5 milliarder amerikanske dollar til gjenoppbygging. Denne prosessen har gått altfor sent, men nå er det utløst ca. én milliard amerikanske dollar av de 3,5 mrd. som ble lovt over tre år. Og det å holde trykket på at disse pengene blir utbetalt fremover, slik at man kan komme i gang med den viktige gjenoppbyggingen i et humanitært sett veldig krevende område som Gaza er nå, er også vesentlig.

Så vil det være viktig for Norge – sammen med EU, USA og andre – å få til å etablere en enighet om at forhandlinger om en tostatsløsning mellom Israel og Palestina må skje på det premiss at det ikke blir noen nye bosettinger, eller utvidelse av bosettinger, når man forhandler. Jeg tror ikke, som jeg også sa tidligere, at president Abbas er villig til å gå tilbake til den type forhandlinger uten at det er gjort klart, og det er en holdning som jeg også støtter.

Så vil vi jobbe sammen med EU når det gjelder spørsmålet om anerkjennelse – og andre skritt – for å øke presset på Israel, hvis det viser seg at Netanyahu og den nye regjeringen ikke er villig til å gå tilbake til forhandlingsbordet.

Erlend Wiborg (FrP) [14:05:23]: Det har vært en relativt forutsigbar debatt og – som jeg også var inne på i mitt forrige innlegg – også en særdeles skjev debatt. Det ene var representanten Truls Wickholm, som med stor kraft forsvarte retten til å yte det han kalte «motstand» – retten til å angripe Israel. Jeg synes det er særdeles spesielt at man kan forsvare at noen har som mål å angripe sivile. Er det en krig om man angriper militære mål? Er det en annen diskusjon? Men det at man kan stå på denne talerstolen og forsvare målrettede angrep mot sivile, raketter skutt vilkårlig inn i Israel, synes jeg er særdeles spesielt.

Men det jeg synes var det mest spesielle innlegget, var nå fra representanten Raja, det siste innlegget han holdt, der han hadde et harmdirrende innlegg mot min kollega Christian Tybring-Gjedde og ba utenriksministeren ta avstand fra Christian Tybring-Gjedde, og der han mente at det var noe galt med holdningene. Da har jeg et spørsmål til representanten Abid Q. Raja: Hvilke av de sitatene som representanten Christian Tybring-Gjedde kom med, er det som er feilaktige? Tybring-Gjedde kom med konkrete sitater fra andre kilder, og da synes jeg det er meget spesielt at han skal bli angrepet for å komme med sitater fra dokumenterbare kilder. Det synes jeg er særdeles spesielt.

Så har det vært én gjennomgangsmelodi, og det er at hovedgrunnen til konflikten er okkupasjonen og at alt ansvaret ligger på Israel. Da er det verdt å minne om at staten Israel har vært utsatt for angrep, trusler og mål om utslettelse helt fra reetableringen av staten Israel, lenge før okkupasjonen begynte. Vi ser også situasjonen etter at Israel trakk seg ut fra Gaza, hvordan det har utviklet seg på Gaza – uten demokrati, der terrororganisasjoner får styre mer eller mindre fritt og Israel blir beskutt fra områdene som da Israel trakk seg tilbake fra.

Men det jeg savner, helt overordnet, spesielt fra Sosialistisk Venstreparti, men også fra Arbeiderpartiet, som kjører et visst dobbeltspill her i dag, er: Hvor er fordømmelsen av terror? Hvor er fordømmelsen av Hamas? Hvor er fordømmelsen av angrep på sivile? Det synes jeg er underlig at man ikke har klart å komme med, til tross for så mange innlegg.

Martin Kolberg (A) [14:08:30]: Jeg har ikke fulgt hele debatten. Det er derfor kanskje unødvendig å si det, men jeg sier det allikevel: Jeg tror ikke det er noen her i Stortinget som kan beskylde Arbeiderpartiet for ikke å være Israels venn. Arbeiderpartiet har vært det gjennom hele historien. Det er vi også i dag. Det er ikke slik at Arbeiderpartiet ikke forstår Israels situasjon og den situasjonen som også de blir utsatt for når det gjelder angrep på deres befolkning.

Det ble etterlyst en såkalt fordømmelse av terrorhandlingene mot Israel. Den kan komme nå: Det fordømmer vi. Vi mener ikke at det er en god politikk, vi mener ikke at det er noe som skal anerkjennes, vi mener også at det skal fordømmes.

Tragedien er – til tross for minst 40 års debatt om dette – at situasjonen er vanskelig for Israel, men først og fremst for det palestinske folket. De er ikke kommet noen vei. Det er den store tragedien. Og det ser ikke ut til at vi er i stand til å løse dette nå heller.

Jeg mener det virkelig er en blindgate det som enkelte representanter forsøker å hevde, at den territorielle diskusjonen ikke har betydning. Jo, det er nettopp den som har betydning, for roten til problemene er den ulovlige okkupasjonen av land, en okkupasjon fordømt av FN. Det er roten til problemet. Og det er ikke bare en okkupasjon, det er også en annektering av det okkuperte området – også det fordømt av FN på det groveste. Det er dette som selvfølgelig er den store terroren i området, nemlig at et folk blir fratatt sitt land. Det er blitt annektert, overtatt, av okkupasjonsmakten. Det er problemet. Det er en stor terror i det, i tillegg til at de områdene som palestinerne befinner seg på, blir utsatt for kontroll og boikott på en slik måte at det ikke er mulig å utvikle økonomi og demokrati i området. Det er dette som er problemet. Og da kommer de politiske virkemidlene inn, nemlig nødvendigheten av anerkjennelse.

Jeg hører godt hva utenriksministeren sier, men jeg vil si at hans koalisjonspartnere, slik de uttaler seg i denne salen, skaper en helt ny situasjon og en ny stemning. Det er helt legitimt og helt nødvendig, vil jeg si, at utenriksministeren kommenterer disse innleggene, for vi må få vite om dette er bakteppe for regjeringas politikk, eller om det ikke er det.

Presidenten: Snorre Serigstad Valen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [14:11:50]: Jeg gjorde det i mitt opprinnelige innlegg også, men jeg har så klart ingen problemer med å fordømme Hamas sine terrorhandlinger mot sivile. Jeg hadde den blandede fornøyelsen å besøke Gaza i 2013 for å snakke med og møte mange av de ungdommene som lider under dobbel undertrykking: Det er blokaden og Israels okkupasjon, og det er Hamas sitt religiøst konservative og reaksjonære styre. Begge deler ødelegger hverdagen og framtidshåpene til disse ungdommene.

Jeg møtte også Hamas og utfordret dem gjennom hele møtet på likestilling, på menneskerettigheter, på terror, på de tingene Wiborg er opptatt av. Det å anta at noen fra Arbeiderpartiet eller Sosialistisk Venstreparti skulle sympatisere med sånne krefter, er dypt useriøst.

Men jeg har lyst til å utfordre tilbake: Har Erlend Wiborg som første fremskrittspartirepresentant lyst til å komme opp på denne talerstolen og fordømme Israels folkerettsstridige okkupasjon av Palestina, slik FN har gjort, eller har Fremskrittspartiet tenkt å stille seg på siden av folkeretten videre i debatten også?

Presidenten: Representanten Abid Q. Raja har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Abid Q. Raja (V) [14:13:03]: Jeg tar avstand fra all type ekstremisme, det være seg en stats ekstremisme ved ulovlig okkupasjon, det være seg islamistenes ekstremisme eller representanten Tybring-Gjeddes ekstreme synspunkter utenfor og i denne salen. Men Tybring-Gjedde bekymrer meg ikke, det som bekymrer meg, er om slik retorikk skulle innta Utenriksdepartementet og påvirke regjeringens politikk. Derfor synes jeg det var flott med en innbakt klargjøring i utenriksministerens svar til meg: Norsk linje ligger fast og har ligget fast tidligere. Utenriksdepartementet jobber mot okkupasjonen, for tostatsløsning. Den klargjøringen er god nok for meg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

—

Votering i sak nr. 2

Presidenten: Under debatten har Snorre Serigstad Valen satt fram to forslag på vegne av Sosialistisk Venstreparti.

Forslag nr. 1 lyder:

«Stortinget ber regjeringen forberede anerkjennelsen av Palestina som egen stat.»

Forslag nr. 2 lyder:

«Stortinget ber regjeringen legge frem for Stortinget hva Norges rolle bør være i fredsprosessen i Midtøsten.»

Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme for.

Votering:

Forslagene fra Sosialistisk Venstreparti ble med 92 mot 5 stemmer ikke bifalt.

(Voteringsutskrift kl. 16.42.34)

Komiteen hadde innstilt:

Dokument 8:19 S (2014–2015) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Bård Vegar Solhjell og Audun Lysbakken om anerkjennelse av Palestina som egen stat – vedlegges protokollen.