De frekkeste som kjemper for boikott av verdens eneste jødiske stat (BDS-bevegelsen) sier så fint at de gjør det «for Israels beste». De andre sier at de vil boikotte til Israels okkupasjon er avsluttet. Men det er også andre mål boikotterne ikke er så ivrige til å snakke høyt om.
Kodeordene for Israels utslettelse
Da det nylig kom protester fra Palestinakomiteen og en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet mot olje- og energiminister Tord Liens besøk i Israel, påpekte jeg til avisen Dagen at boikott-tilhengerne ikke ønsker et annerledes Israel, men de vil «ha Israel bort fra kartet og historien».
– Det er bare tull, det er ikke det vi ønsker, hevdet Kirsti Aarseth, nestleder i AKULBI – et underbruk av Palestinakomiteen som er forkortelse for Akademisk og Kulturell Boikott av Staten Israel.
Ikke det, Aarseth?
I nyhetsbrevet til AKULBI fra sommeren 2015 heter det: «Det viktigste er å få oppfylt kravene bak boikotten; at okkupasjonen avsluttes, demokratiske rettigheter for alle palestinere og at flyktningene får rett til å vende tilbake.» På samme side står Aarseth oppført som nestleder.
Der har du det. Dersom etterkommerne av 1948-flyktningene får rett til å vende tilbake, vil Israel som vi kjenner det i dag bli borte fra kartet og historien. Flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake. FN, med støtte av EU, har bestemt at det ikke finnes noen «rett for flyktninger til å vende tilbake» etter mange år. Man må ta hensyn til at «en ny situasjon er skapt».
Skyggeluen med det farlige budskapet
Men Palestinakomiteen står hårdnakket fast på å revidere kartet og historien.
29. september publiserte Christine Norheim, tidligere leder av Palestinakomiteen på Blindern, et bilde av en skyggelue med teksten «Make Israel Palestine Again». «Jeg har snart bursdag og dette er alt jeg ønsker meg,» skrev Norheim.
Der har du det. De vil ha Israel bort fra kartet og historien.
To uker tidligere skrev Norheim et leserinnlegg i Aftenposten hvor hun kritiserte MIFF. «Vi har et felles ansvar for et fritt og trygt debattklima der det handler om politikk og ikke person, og det er på tide at MIFF påtar seg sitt,» avsluttet hun.
Oppmuntret av hennes ønske om saklig debatt, spurte jeg Norheim om hun mener Palestina burde bli styrt fra London eller Istanbul? For det har jo aldri eksistert noen palestinsk stat, slik teksten på capsen insinuerer. Palestina er betegnelsen på et geografisk område. Det ble ble styrt fra London fra 1917-1948, og før den tid fra Istanbul og en rekke arabiske hovedsteder. Sist det var en lokalstyrt stat i området, for to tusen år siden, var det en jødisk stat.
Norheim var ikke så interessert i å svare. «Conrad, dette er en caps. Hvis jeg hadde hatt lyst til å diskutere hvor et fritt og gjenopprettet Palestina skulle styres fra (mest sannsynlig ville jeg sagt «fra Palestina») ville jeg ha skrevet et innlegg om det. Virker som at capsen har mer humor enn deg.»
Noen dager senere forsøkte jeg meg på litt mer fri debatt: «Klarer du å forstå hvordan israelere opplever budskapet på capsen?»
Norheim: «Det gjør jeg. Det er ikke slik at mine tanker om Palestina og Israel er redusert til denne capsens budskap, og det tror jeg du forstår. Jeg er for én sekulær stat som ikke er bygget på Israels okkupasjon av palestinsk land og der israeleres frihet ikke er forankret i palestinernes mangel på frihet. Likhet for loven osv. osv. Nå er vi ikke lenger venner på FB og du kan jakte på din nye skyteskive et annet sted.»
Dermed var det frie debattklimaet over, jeg kan ikke kommentere mer under bildet av skyggeluen og jeg ser fortsatt ikke hva som er så humoristisk med kopien av Donald Trumps røde caps.
Hvis jeg hadde fått sjansen, ville jeg påpekt overfor Norheim at palestinske selvstyremyndigheter er arabisk og islamsk, og at prinsippene for islamsk sharia er en hovedkilde for lovgivningen.
Les også:
Ti grunner til at Israel-boikott er umoralsk og hindrer fred
