"Hellig rett til å vende tilbake"
Midtøsten i fokus
Publisert: 26. januar 2001

Det følgende er en fri gjengivelse av en artikkel fra Jerusalem Post av Joseph Farah. Han bruker From Time Immemorial av Joan Peters som kilde for mange av sine opplysninger.

Clintons siste fredsforslag skulle være helt uakseptabelt for Israel. I stedet var det palestinerne som avviste det, fordi (sier de) palestinerne har en "hellig rett" til å vende tilbake til Israel.
Araberne sier at ca. 700.000 palestinere ble tvunget fra sitt hjem av israelere da den jødiske staten ble dannet i 1948.

Sannheten er at mange arabere dro som en direkte reaksjon på henstillinger fra regjeringer i nabolandene. De skrøt at de raskt skulle gjøre slutt på jødenes land. - I hvert fall noen steder gjorde jødene et ærlig forsøk på å få araberne til å bli. Best dokumentert er det som skjedde i Haifa, fordi der ble noen briter værende mens flukten pågikk. Araberne flyktet tross sterke henstillinger fra jødene, deres ledere våget ikke å ta sjansen på å sabotere de ordrene de hadde fått fra sine ledere.

Ifølge Institutt for palestinske studier i Beirut, som jo er arabisk, ble flertallet av de arabiske flyktningene ikke fordrevet i 1948. 68 % dro uten å ha sett en israelsk soldat.

Etter krigen gikk de arabiske lederne aktivt inn for at flyktningene ikke skulle vende tilbake til sine hjem. Emile Ghoury, sekretæren for den arabiske høykommisæren, sa: "Det er utenkelig at flyktningene skulle bli sendt tilbake til sine hjem mens de blir okkupert av jøder. Det ville være et første skritt mot arabisk anerkjennelse av staten Israel og av delingen."

Den arabiske aktivisten Musa Alami sa det enda tydeligere: "Folket har stort behov for en 'myte' som kan fylle deres bevissthet og fantasi." Det var han som først kom med myten om at palestinerne er et folk. De arabiske landene nektet å bosette de arabiske flyktningene. De foretrakk å bruke dem som en våpen mot staten Israels legitimitet.
En glemt faktor i denne sperreilden av politisk propagandaen rundt de såkalte fredsforhandlingene er noen andre flyktninger: Jødene fra arabiske land. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Noen av dem hadde 2.000 år gamle røtter i landet de flyktet fra.

Jødene flyktet. Noen av dem ble direkte fordrevet, andre ble bare frosset ut. Ofte hadde de levd i ubeskrivelig forfølgelse i generasjoner, men før 1948 hadde de ikke noe sted å dra. De dro til sitt opprinnelige hjemland, Israel. Men for mange ble det store omstillingsproblemer: Et nytt språk (selv om nok mange kunne noe gammelhebraisk fra før), en helt ny kultur. I sammenlikning flyktet araberne som regel bare noen ganske få mil innenfor samme språk- og kulturområde, i et område hvor det har vært utstrakt flytting fram og tilbake i århundrer.

Ingen snakker om de jødiske flyktningene lenger. De har fått et nytt og bedre liv i Israel, og praktisk talt ingen kunne tenke seg å vende tilbake. I 1948 var det over 850.000 jøder som bodde i arabiske land, og titusener til hadde flyktet fra arabiske land i årene før 1948. Nå regner man med at det bor færre enn 25.000 jøder i arabiske land. - De fleste jødene flyktet bare i det de stod og gikk i. Bare få av dem har fått noen erstatning for sine hjem.

Mens så godt som alle jødene har forlatt de arabiske land, er det nå flere arabere i Israel enn det var i 1948. Hvorfor flykter ikke de? Og hvorfor forlanger araberne til og med at andre skal kunne komme tilbake til Israel? Det er fordi de vet at det er mer frihet i Israel. Den typen opprør vi har sett de siste månedene i Israel og de palestinske områdene, ville aldri ha blitt godtatt i noe arabisk land.

Er det ikke på tide at velstående araberland gjør det rette og bosetter flyktningene blant sitt eget folk som snakker deres språk, har de samme verdiene og har felles kultur?