Når man ser på det som skjer i Midtøsten akkurat nå, og vet litt mer enn det flertallsmediene i Norge vil meddele, kan situasjonen virke helt uforståelig: Hvorfor gjør Arafat dette?

Han kunne ha fått en løsning som oppfylte det han har fått verden til å tro at han ønsket: Få kontrollen over hele Gaza og nesten hele Vestbredden (med noe av selve Israel i erstatning for det han mistet), kontroll over de arabiske delene av Jerusalem, en selvstendig stat, kjempemessige erstatninger til de arabiske flyktningene fra 1948 osv. Hvorfor startet han i stedet krig, og hvorfor fortsatte han krigen selv da det ble klart at det ville føre til at Ariel Sharon ville bli statsminister?

Lederartikkelen fra Dagen, En tale i Pretoria, og artikkelen Vi skal overta hele Palestina, gir langt på vei svaret: Målet er at jødenes stat Israel skal bort. Arafat tror at dersom israelerne utsettes for store belastninger, vil de gi opp. De rike, europeiske jødene vil dra først. Til slutt er det vesentlig de orientalske jødene igjen, og dem skal man nok klare å ta knekken på.

En skikkelig fred ville ødelegge hele Arafats ”visjon”. Israel ville kunne blomstre. Det kan ganske enkelt ikke godtas, sett fra Arafats synspunkt.

Arafats strategi bygger på at de fattige palestinerne kan tåle langt større lidelser enn de rike og noe forkjælte jødene. Derfor skal volden fortsette.

Det betyr at det vi ser, er en styrkeprøve på liv og død. Fred i noen rimelig betydning av ordet ser ut til å være utelukket i overskuelig framtid. Israelerne må vise seg så sterke og så samlet at det blir klart for palestinerne at de ikke kommer noen vei. Og israelerne må slå såpass sterkt til at omkostningene for palestinerne blir for store, og at deres muligheter for å stresse israelerne blir begrenset.

Gammel plan
30. juli 1981 ble Farouk Khaddoumi, leder for PLOs politiske avdeling, intervjuet i det tyske bladet Stern. Der sa han: ”Jeg skal gjøre det fullstendig klart for deg. Vi vil aldri anerkjenne Israel, aldri godta utbytteren, kolonialisten, imperialisten. .. Vi vil aldri tillate Israel å leve i fred. Vi vil aldri tillate dem full sikkerhet. Hver israeler skal føle at bak hver mur kan det ligge en geriljasoldat og sikte på ham...”

I boka From Time Immemorial gjengir Joan Peters en ”prominent palestinaarabisk strateg”, AlHaytham AlAyubi (s. 15). Etter krigen i 1973 trakk han opp strategien for arabernes kamp videre. Der heter det bl. a. at fordi tap av menneskeliv er et sårt punkt hos fienden (Israel), kan stadig geriljakrig undergrave Israels selvtillit og verdens tro på ”den israelske politimannen”. Nettopp dette er det de stadige ”nålestikk” skal oppnå i det lange løp: Slite israelerne ut psykisk.

Og målet er altså ikke noe mindre enn at Israel skal bryte sammen og fjernes fullstendig. Kampen om Israels overlevelse pågår nå. Derfor slutter israelerne rekkene.

Les også:
En tale i Pretoria (leder fra Dagen)
Vi skal overta hele Palestina