Mark Heller har lenge deltatt i debatten i Israel, med innspill fra venstre. 30. mars hadde han en analyse i Jerusalem Post. Den er fremdeles aktuell.

Siden det palestinske styret ble opprettet i 1994, har Arafat stått overfor fem israelske statsministre: Rabin, Peres, Netanyahu, Barak og nå Sharon. Alle de tidligere ble ofre for fredsprosessen, Rabin til og med fysisk.

Ehud Barak ble et direkte offer for Arafats politikk. Kanskje ønsket ikke Arafat direkte at Barak skulle tape. Men for han som er formann i PA, PLO og Fatah og nestformann i Organisasjonen for islamske konferanser, var det å holde Barak ved makten tydelig noe som lå nær bunnen på hans prioritetsliste.

Siden den nåværende runden av krig brøt ut i september, har Israels oppførsel vært preget av en betydelig selvbeherskelse. Det er kanskje ikke slik andre ser det, og i hvert fall ikke slik de beskriver det. Men det er et uimotsigelig faktum at israelerne har tatt i bruk bare en ganske liten del av de maktmidlene de har til rådighet.

Det er flere grunner til denne selvbeherskelsen. Det kan få store konsekvenser i regionen og enda lenger hvis volden trappes ytterligere opp. Og det er også et ekte ønske, i det minste fra mange israelere, om å unngå å påføre palestinerne unødvendig lidelse.

Men en av de viktigste hensynene har vært at Arafat skal bli holdt politisk i live. Uansett hvor mange feil man kunne finne hos ham, følte man at et mulig alternativ ville bli enda verre. Det ville trolig enten bli et mer radikalt lederskap eller kanskje komplett kaos, uten noe lederskap i det hele tatt. - Israel måtte derfor ikke undergrave Arafat så mye at han ble politisk irrelevant.

Dette har også vært synspunktet hos regjeringen Sharon. Men noen begynner nå å tvile på dette. Arafat har gjort svært lite for å stanse terroren (unntatt mens verden presser ham ekstra hardt). Spørsmålet er da om han ikke kan eller ikke vil. Men i grunnen er det ikke så veldig viktig å ha riktig svar på det spørsmålet. For enten Arafat ikke kan være en partner for fred eller han ikke vil det, er han knapt noe å satse på.

Det politiske lederskapet har ennå ikke nådd den konklusjonen at Arafat bør byttes ut med noe annet. Men tanken har begynt å melde seg: Det kan tenkes at Arafat mer er en del av problemet enn av løsningen.