Et israelsk F-16 fyller drivstoff.

Når det ikke blir krig i Midtøsten, skyldes det først og fremst at det israelske forsvaret er ansett som overlegent. Araberne tør ikke gå til krig. Dette er hovedsynspunktet fra Jaffee Center for Strategic Studies nå i juni.
Det betyr ikke at en krig med Syria kan utelukkes. Den syriske diktatoren Bashar Assad, som er ung og uerfaren, kan komme til å gi Hizbollah lov til å gå så langt at situasjonen blir opptrappet uten at noen egentlig vil det. Men senteret tror at faren for dette ikke er så stor.

Militærbalansen
Når man skal vurdere maktforholdet mellom Israel og nabolandene, må man ta hensyn til kvaliteten og antallet av de ulike konvensjonelle styrkene, og likeså av ukonvensjonelle våpen. Den politiske styrken til de ulike aktørene spiller også inn. Det nære forholdet mellom USA og Israel i forsvarsspørsmål er en viktig faktor.

Ifølge senteret blir det israelske forsvaret sterkere og sterkere, mens alle de arabiske hærene utenom den egyptiske har problemer med å få kjøpt inn nytt utstyr.

Egypt er blitt utstyrt av USA med toppmoderne Abrams-tanks, F-16 kampfly og den sterkeste marinen i området.
Selv om Israel står ganske sterkt akkurat nå, er det ikke sikkert at det fortsetter slik. Iran og Irak vil om ikke altfor lenge få massedrapsvåpen og raketter med lang nok rekkevidde til å kunne sende dem til Israel.

Men hittil er det israelske forsvaret overlegent i militær teknologi, avanserte våpen, kommunikasjon og etterretning. - For første gang er det offentliggjort tall som viser at Israel nå har 1.280 Merkava-tanks, som er laget i Israel. - Slik araberne ser det, sakker de akterut snarere enn å ta Israel igjen.

På ett område gjør araberne framgang: De får stadig flere bakke-til-bakke-raketter. Syria har nå 26 utskytningsramper for Scud-raketter.
Det er alminnelig antatt at Israel har et stort antall atomvåpen. Disse våpnene kan uansett ikke brukes i konflikten med palestinerne og Hizbollah.

Konflikten med palestinerne
Når noen framstiller Israel som den store Goliat i forhold til palestinerne, er det både riktig og galt. Israel har naturligvis maktmidler som overgår mange ganger det palestinerne kan stille opp med. Men av moralske og politiske grunner kan Israel ikke bruke en stor del av disse midlene.

Det palestinerne håper på, er tydeligvis nettopp at Israel skal bruke for mye av sin makt, og at det skal bli et uhell, slik at de kan sende rundt bilder av hauger med døde og sårede. Håpet er så at det internasjonale samfunnet skal gripe inn, og at det blir en løsning hvor palestinerne kan fortsette sin terrorkrig mot Israel uten at Israel kan gjøre så mye imot det. Dersom Israel skulle gå altfor langt i verdens øyne, kan det hende at de arabiske nabolandene vil føle seg tvunget til å gå til krig, selv om de regner med å tape.

På den andre siden: Er det store terroraksjoner, kan presset fra den israelske befolkningen bli så stort at regjeringen må gå til drastiske tiltak. Og jo større terroren mot Israel er, jo sterkere tiltak fra Israels side vil verden godta.

Spørsmålet er også hvor mye den israelske befolkningen tåler før utvandring i større skala begynner. En stor utvandring er hva palestinerne håper på i denne omgangen. Hensikten er å endre den demografiske balansen mellom folkegruppene i arabernes favør. Hittil har israelerne vist seg sterke psykisk. Men det er klart: Situasjonen er en belastning.

Det er vanskelig å si hvor mye palestinerne tåler før de gir opp og går med på en løsning Israel kan leve med. Det ser ut for at lederne satser på at de tåler svært mye.