Yuval Steinitz er medlem av Knesset for Likud. Han er regnet som en av Binyamin Netanyahus nære venner og støttespillere. Han er spesielt opptatt av den militære faren det palestinske området utgjør for ved en eventuell storkrig mellom Israel og nabolandene. Det følgende er, fritt gjengitt, noen punkter fra en artikkel han hadde i Jerusalem Post den 20. juli 2001.

Før 1967 var Israels forsvar basert på at det var små arabiske styrker plassert ved grensen. Hvis det kom store arabiske styrker i Sinai (Egypt) eller Vestbredden (Jordan), måtte Israel foreta et forebyggende angrep. Israels grenser var militært meget vanskelig å forsvare, landet var ørlite, og krigen måtte bringes inn på fiendens område før fienden fikk anledning til å slå til. Seksdagerskrigen i 1967 kom fordi Egypt sendte store troppestyrker inn i Sinai. Det førte til at Israel måtte mobilisere, hele den voksne befolkningen ble soldater. Det kunne Israel ikke leve med i lengden.

Etter seksdagerskrigen kontrollerte Israel Sinai, Vestbredden og Golan. Regjeringene som kom etter dette, opererte med formelen "land for fred". Hvis Israel gir araberne tilbake landområder, vil araberne gi Israel fred, inkludert å oppgi alle krav på land, erstatninger m.m. utover det man blir enig om i fredsavtalen. De tilbakeleverte områdene skulle være fullstendig demilitarisert.

Egypt har siden stort sett oppfylt kravene til militære begrensninger i Sinai etter fredavtalen fra 1979. Men palestinerne har brutt hver eneste avtale.

Styrkeoppbygging
I 1993 skrev Arafat under på at han skulle ha en væpnet styrke på 9.000 politimenn. I løpet av et år var det nådd opp til mer enn 24.000 "politifolk". Og nå, bare 8 etter at avtalen ble undertegnet, er det omtrent 70.000 soldater i Arafats ulike styrker. Nå blir det gjort store anstrengelser for å skaffe lett artilleri, Katyusha-raketter. Og palestinerne har luftvernraketter - i gangavstand fra store israelske byer og militære flyplasser.

Det er helt åpenbart at palestinerne forbereder seg på å spille en avgjørende rolle i en eventuell storkrig mellom arabiske land og den jødiske staten. Dette er hensikten med den store styrkeoppbygningen. Det er tale om 3-4 infanteri-divisjoner like ved Jerusalem, Tel Aviv og Israels kystslette. Dette har gjort Israels svake punkt (bare 16 km mellom Middelhavet og den gamle grensen på det smaleste) langt mer utsatt.

Farligere enn terror
Mange israelere mener at det viktigste nå er å gjøre slutt på volden. Det vil si at man forsøker å oppnå en våpenhvile og forhindre skyting med geværer og bombekastere, selvmordsaksjoner og andre trusler mot den israelske befolkningen. Men de som tenker slik, overser det store bildet: Den alvorligste trusselen nå er ikke mot israelske sivile, selv om den er smertelig. Det farligste er at det ikke er noen effektiv kontroll av våpnene og ingen demilitariserte soner.

Etter Steinitz' oppfatning burde Israel ha følt seg tvunget til å gå til et forebyggende angrep på det palestinske området, selv om det ikke hadde vært en eneste voldelig episode fra palestinernes side. De ulovlige våpnene måtte fjernes, og palestinernes kampevne måtte reduseres til avtalt nivå.

Demilitarisering
Det må være et ufravikelig krav til en våpenhvile at alle ulovlige våpen blir fjernet fullstendig. Israel har rett til å forlange at nabo-områdene er demilitarisert.

Men dessverre ser det ut for at Mitchell- og Tenet-planene innebærer at Israel og USA har godtatt en fiendtlig hær i de palestinske områdene. Det forlanges at Israel skal godta bombekastere like utenfor Jerusalem.

Det vil si at alle avtaler om våpenbegrensninger blir uten verdi, også i forhold til arabiske nabostater.