Det blir sagt og skrevet, gang på gang, at den krigen palestinerne har ført mot Israel siden september 2000, er for å gjøre slutt på Israels okkupasjon. Men samme hvor ofte dette blir gjentatt, er det ikke sant.

Araberne kjemper ikke mot okkupasjon
I VG for 7. april sier statsminister Kjell Magne Bondevik at han "mener at det var et historisk feilgrep av Yasir Arafat å avslå Camp David-løsningen for to år siden. Ifølge Bondevik var 97 prosent av de palestinske kravene innfridd i dette fredsforslaget".

Selv Kåre Willoch innrømmet i en debatt med Kåre Kristiansen, Petter Levin og Gunnar Stålsett i Redaksjon 21 tirsdag 2. april at Camp David-tilbudet (særlig etter som det, fra palestinsk synspunkt, ble forbedret så lenge Clinton satt som president i USA) ikke strandet på spørsmålet om en palestinsk stat og/eller en slutt på Israels okkupasjon, men på spørsmålet om de palestinske flyktningene fra 1948 og deres mange etterkommere skal ha "rett til å vende tilbake". Dette har Willoch rett i.

Kamp om flertall i Israel
Konflikten dreier seg altså nå om hvorvidt 6-700.000 arabiske (palestinske) flyktninger fra 1948 og deres mange etterkommere skal ha rett til å "vende tilbake" til Israel, selve staten Israel. Det skal nå dreie seg om 4-6 millioner mennesker. En slik rett ville føre til at Israel blir en stat med arabisk flertall.

For en kommentar til flyktningene vises til artiklene:
Med rett til landet
Vekk med flyktningeleirene!

La oss bare slå det fast: Arafat startet og fortsatte ikke den nåværende intifadaen i september 2000 som et svar på israelsk okkupasjon, men på tross av at Israel var kommet med bindende tilbud om å gjøre slutt på denne okkupasjonen og tillate en palestinsk stat i bytte for en varig fred. Altså har han mål som går utover en stat som lever i fred ved siden av Israel.

Israel kjemper for livet
Avisen Dagen bringer 5. april et sitat fra VG, åpenbart en lederartikkel: Israels utenriksminister "Shimon Peres har sagt at den israelske offensiven på Vestbredden de siste dagene er en krig for Israels eksistens. Det får oss til å tvile på om det var riktig å gi Peres Nobels fredspris. Utenriksministeren må da se at det er Sharon-regjeringens kompromissløse voldspolitikk som har forårsaket den største bølgen av selvmordsaksjoner mot Israel noensinne."

Den uvitenheten VG her avslører, har sin bakgrunn i at en rekke sentrale fakta i Midtøsten-konflikten er systematisk fortiet i Norge. Det er noe Arafat har gitt uttrykk for en lang rekke ganger - på arabisk. Noen ganger sier han det i detalj, andre ganger sier han det i et kodet språk, der Israel for eksempel sammenliknes med korsfarer-riket, som jo tok slutt.

Ett av eksemplene finner vi i artikkelen - Vi skal overta hele landet. Hovedoppskriften er: Det skal være så mye terror at de europeiske jødene reiser fra Israel. Da er bare de orientalske igjen (de fleste flyktninger fra arabiske land), og dem skal man nok klare å ta knekken på. (Se også: Arafats terrorstrategi)

"Det glade budskap" om at Israel en dag skal bli borte, finner vi i et stort antall skolebøker. Noe av dette er dokumentert i spesialartikkelen: Jødehat i palestinske skolebøker.

I Vesten har slike utsagn stort sett ikke vært meldt. Og når man har hørt dem, har man tenkt: Stakkars mann. Han taler på vegne av et fattig folk med lite våpen. Han vil aldri bli i stand til å gjennomføre sine trusler.

Ett av svarene er at den dagen fanatiske muslimer har atomvåpen, vil situasjonen bli en helt annen, og Arafats folk regner med å kunne få med seg de arabiske statene på mye mer enn nå.

Men det er ikke egentlig nødvendig å vente så lenge. 30. juli 1981 sa Farouk Khaddoumi, lederen for PLOs politiske avdeling til det tyske bladet Stern: "Vi vil aldri tillate Israel å leve i fred. Vi vil aldri tillate det full sikkerhet. Hver israeler skal føle at bak hver mur kan det ligge en geriljasoldat og sikte på ham..."

Den siste måneden før Israel satte i gang sin aksjon, ble 125 israelere drept og hundrevis såret, for det meste i selvmordsaksjoner. Det var åpenbart at dette skulle fortsette og kanskje økes ytterligere.

De aksjonene som førte til slike tap, var bare de "vellykkede". Mange aksjoner, antakelig de fleste, ble på en eller annen måte avverget før selvmordsterroristen nådde sitt mål.

Ingen stat kan leve med en slik trussel hengende over seg. Skulle det vart, ville livet i Israel blitt helt utålelig.

Dette er bakgrunnen for Israels aksjon nå, og det er bakgrunnen for at Israel ikke kan stanse midt i aksjonen slik Bush ønsker.

"Operasjon Beskyttelsesmur" har støtte av et stort flertall i den israelske befolkningen.