www.miff.no

Publisert: 14. mai 2002

Bakgrunn Denne artikkelen er skrevet i 1996 ut fra et radio-manuskript fra 1991, og bearbeidet nå i 2002. Men de grunnleggende opplysningene, om hvor lite Israel kan stole på garantier, er like aktuelle fremdeles. I mars 1991 hadde den utrettelige fylkesmannen og eks-politikeren Kåre Willoch introdusert begrepet "pålitelige land" i Midtøsten-debatten. Willoch innså at det vil være et sikkerhetsproblem for Israel å gi fra seg kontrollen over en del områder. Men han hadde en grei løsning: Pålitelige land, mente han, må garantere Israels sikkerhet. De må garantere at områdene ikke vil bli et oppmarsjområde for et arabisk angrep mot Israel. Dette har den forutsetningen at det finnes pålitelige land. Det er dessverre en forutsetning som ikke holder. Ikke når det gjelder Israel. Det forteller historien, som vi skal se i denne artikkelen.

Garantier fra "pålitelige land"
Midtøsten i fokus

I en periode våren 1996, mens Shimon Peres var statsminister, foregikk det fredsforhandlinger i Midtøsten. Ifølge ryktene tilbød Israel tilbaketrekning fra Golan i bytte for ekte fred med Syria. Men syrerne nektet å gå med på en ekte fred. De ønsket bare en slags våpenhvile.

Golan har fjell og høyder som gjør området nokså lett å forsvare. I dag står israelske soldater ca. 4 mil fra Damaskus, og israelsk artilleri kan beskyte Syrias hovedstad. Det er antakelig hovedgrunnen til at det har vært helt rolig på fronten mellom Israel og Syria siden våpenhvile-avtalen etter krigen i oktober 1973.

Israel vil trolig ligge mye dårligere an i en eventuell framtidig krig hvis det ikke lenger kontrollerer Golan når krigen bryter løs, og enda dårligere hvis Syria kan bruke Golan som utgangspunkt for angrep. Noe tilsvarende gjelder Vestbredden, som har mye fjell og nærmest er en naturlig festning.

Ifølge ryktene tilbød amerikanerne seg i 1996 å garantere for den avtalen som kunne bli resultatet, slik at israelerne skulle kunne føle seg mest mulig trygge selv uten ekte fred.
De fleste israelerne er meget skeptiske. De har fått garantier før.

Garanti om innseiling til Eilat
I 1956 okkuperte Israel Sinai-halvøya fra Egypt, blant annet for å sikre innseilingen til sin sørlige havneby, Eilat. I 1957 trakk Israel seg tilbake fra Sinai igjen, ikke minst fordi en lang rekke land garanterte fri innseiling til Eilat. I 1967 stengte Egypts diktator, Nasser, innseilingen. Israel minnet de vestlige landene om garantien fra 1957. Men israelerne ble fortalt at det ville "svekke Israels sak" å komme trekkende med den. Det var hele ti år siden garantien var gitt! Ingen av garanti-landene ville gjøre noe som helst for å oppfylle sine løfter. Så "pålitelig" var skriftlige garantier fra USA, Storbritannia, Frankrike og en rekke andre vestlige land, inkludert Norge.

Dette var grunnen til at seksdagerkrigen kom i juni 1967. Krigen førte bl. a. til at Israel igjen tok kontroll over Sinai-halvøya fram til Suez-kanalen. Og til at Israel ble "okkupant" i Gaza og på Vestbredden.

Garanti om luftvernraketter
Etter seksdagerskrigen i 1967 kontrollerte Israel Sinai-halvøya fram til Suez-kanalen. (Siden har Israel gitt hele Sinai tilbake i bytte for en fredsavtale.) I 1969 startet Egypts diktator Nasser noe han kalte utmattelseskrigen mot Israel, med stadige trefninger over kanalen.
Krigen gikk ikke slik Nasser hadde tenkt. En av grunnene var at Egypt ikke fikk montert luftvern-raketter i kanalsonen: Før utskytningsrampene var klare, hadde israelske fly ødelagt dem.

Egypt fikk etter hvert et sterkt behov for våpenhvile. Israel var også innstilt på det, men ville ikke gi Egypt mulighet for å montere luftvern-rakettene. Israel forlangte derfor å få med i avtalen at Egypt ikke skulle ha lov til å montere luftvernraketter i en nærmere angitt kanal-sone. Egypt godtok dette, og USA garanterte avtalen. Så ble det våpenhvile. Etter to uker viste israelerne bilder til amerikanerne.

Bildene viste at egypterne flyttet rakettbatterier. Amerikanerne hadde sett dette fra satellitt forlengst, men unnlot å fortelle israelerne det, selv om de hadde lovt å fortelle om slike ting. Og da israelerne viste dem bildene, halte amerikanerne tiden ut i ukevis med å si at de ikke visste hva som skjedde, de måtte undersøke nærmere osv. De løy med andre ord israelerne rett opp i ansiktet. De var redde for at Israel skulle gå til militær aksjon. Det ble til at Israel ikke gjorde noe. I stedet kom den såkalte oktoberkrigen tre år etterpå, med tusener av drepte.

Gjentakelse på Vestbredden og Golan?
Det som skjedde etter "utmattelseskrigen", er sannsynligvis oppskriften på hva verden vil gjøre hvis en PLO-stat gjennomfører en gradvis styrke-oppbygging på Vestbredden, eller Syria på Golan. Og samtidig vil Egypt, Syria, Irak, Iran og andre arabiske og muslimske land gjenta de truslene de kom med under Golf-krigen i 1991: Hvis Israel går til krig mot et arabisk land, også i selvforsvar, vil de alle gå til krig mot Israel. Hvis Israel griper inn for å gjennomføre avtalene, betyr det altså storkrig.

Akkurat dette er det PLO har fortalt i alle år vil skje etter en fredsavtale med Israel, en fredsavtale PLO har sagt rett ut at den vil bryte når forholdene ligger til rette. Det vil si når de arabiske landene mener at de er sterke nok til å utslette Israel, eller i hvert fall påføre Israel et nederlag.

Mange rettroende muslimer betrakter jøder som mindreverdige mennesker. Flertallet av jødene i Israel er flyktninger fra arabiske land, hvor de ble diskriminert og forfulgt og i mange tilfeller direkte jaget. Likevel har sterke krefter i arabiske land ingen betenkeligheter med å hevde at jødene ikke har rett til å bo i Israel heller. Jøder har i det hele tatt ingen rettigheter. Det er en religiøs plikt for muslimer å bidra til å gjøre slutt på jødenes stat.

Mange israelere betrakter snakk om garantier fra pålitelige land som en dårlig vits. De fleste politikerne i vestlige land klarer ikke å tenke lenger fram enn til neste gallup, i høyden til neste valg. De unngår vedtak som kan være upopulære, selv om de er nødvendige. En garanti til Israel, underskrevet av samtlige statsministre i Europa og presidenten i USA, vil neppe være verd prisen på papiret den står på, i hvert fall ikke etter noen år (bortsett fra eventuell samler-verdi).
Israel kan, når det kommer til stykket, ikke stole på andre enn seg selv.

Verden godtar at jødene blir utryddet
I tilfellene nedenfor var det ikke noen direkte garanti som ble brutt. Men dette forteller jødene at verden ikke vil gjøre noe selv i en situasjon der jødene blir utslettet.

2. verdenskrig
Under 2. verdenskrig reagerte de allierte så svakt mot Hitlers massedrap på jøder at nazistene tolket det som støtte. Mens man bombet alle mulige mål av liten militær betydning, nektet man konsekvent å ødelegge dødsleirene, og nektet å ta imot de jødene som kunne unnslippe. Ikke en gang skikkelige protester ble sendt.
Jødene regner fremdeles med at verden ville se på uten å gjøre noe av betydning dersom Israel blir rent i senk av hærer fra Irak, Iran og andre land. Det kommer stadige erklæringer om viljen araberne har i så måte.

Da Israel ble opprettet
I 1948 ble staten Israel opprettet. De arabiske naboene gikk straks til angrep. Araberne hadde vanlige hærer. De var ikke store, men de hadde moderne våpen. I utgangspunktet hadde jødene ikke et eneste militærfly, ingen tanks og ikke en kanon. Det var på langt nær nok geværer til alle, og svært lite ammunisjon. I denne situasjonen nektet samtlige vestlige land å selge våpen til Israel. Det var duket for en ny massakre av jøder.

Det som reddet Israel, var at Sovjetunionen under Stalin, av alle, gav det daværende kommunistlandet Tsjekkoslovakia beskjed om at det kunne selge store mengder våpen til Israel, mot kontant betaling. Pengene var samlet inn blant verdens jøder, først og fremst i USA.

Krigen i 1973
I oktober 1973 ble Israel angrepet av Egypt og Syria. Israelerne hadde basert seg på en utstrakt bruk av tanks. Men araberne hadde fått sovjetiske antitank-våpen som var mer effektive enn israelerne hadde regnet med.

Derfor måtte israelerne bruke kanoner i større grad enn forutsatt. Det førte til at de fikk mangel på ammunisjon til artilleriet, og det ble nødvendig å fly inn forsyninger fra USA. Men flyene hadde ikke rekkevidde nok til å nå Israel, de måtte mellomlande underveis for å fylle drivstoff. Samtlige europeiske land nektet amerikanske fly å lande på sitt område.

Vest-Tyskland, med fredsprisvinneren Willy Brandt som kansler, nektet amerikanerne å føre ammunisjon fra amerikanernes egne lagre i Vest-Tyskland til Israel, til tross for at han visste at Israel var i en desperat situasjon. Mindre enn 30 år etter tyskernes massedrap på jøder under krigen var Brandt åpenbart villig til å ofre Israel på grunn av press fra araberne. Til slutt fikk amerikanerne mellomlande på noen øyer ute i Atlanteren som Portugal kontrollerte.

Tilbake til toppen

Copyright © Med Israel for fred Artikler kan fritt gjengis dersom man oppgir referanse til www.miff.no.