Det meldes stadig at Israel har brutt avtalene med palestinerne, ikke minst i form av utsatt tilbaketrekning. Men det har vært veldig liten interesse hvordan palestinerne systematisk bryter avtalene med Israel, og har gjort det hele tida.

Avvæpne militser
Av Oslo-avtalen framgår det at bare Arafats styrker skal være bevæpnet. I Cairo-avtalen fra mai 1994 ble dette understreket og konkretisert. Det ble uttrykkelig sagt at bare Arafats politi skal være bevæpnet.

I sterk motsetning til dette har Arafats styrker unnlatt å gjennomføre noen seriøs avvæpning av Hamas, Islamsk Jihad og andre terror-grupper.

Ifølge en grundig rapport fra gruppen Peace Watch har det ikke på noe tidspunkt vært gitt noen forordning som forbød noen terror-gruppe verken i palestinske aviser eller i den palestinske versjonen av "lovtidende". Gruppen har spurt de palestinske myndighetene etter slike forordninger, men ikke fått svar.

Til tross for meget omtalte aksjoner hvor Arafats styrker skal ha slått ned på væpnede grupper, har ingen slik seriøs aksjon noen gang forekommet. Det er bare spill for galleriet. I mai 1995 ble et dusin våpen beslaglagt, i mars-mai 1996 (etter en serie selvmordsbomber mens Shimon Peres var statsminister) ca. 70 våpen. Ifølge Arafat selv er det minst 26.000 ulovlige våpen bare i Gaza.

Dette betyr at det i dag er en sikkerhetssituasjon som er grunnleggende forskjellig fra den Oslo-avtalen skisserer. Det er langt mindre sikkerhet for jøder enn forutsatt.

Utlevere terrorister
Ifølge Oslo-avtalen skal palestinerne utlevere dem som begår terrorhandlinger i det området Israel kontrollerer. Dette står klart og tydelig i teksten. Men de har ikke utlevert en eneste terrorist, til tross for at Israel har bedt om få utlevert nesten 30 personer (de fleste i Rabin/Peres-perioden).

Straffe terror
Nå kan vi si at dette med utlevering ikke hadde vært så veldig viktig hvis palestinerne bare sørget for selv å straffe på en skikkelig måte dem som dreper og skader jøder. Men det gjør de ikke.

Når det er viktige forhandlinger og Israel skal gi innrømmelser, blir noen terrorister på mellomnivå (men ikke lederne) arrestert. I en rekke tilfeller har det vært parodiske rettssaker på noen få minutter hvor terroristene er blitt idømt lange fengselsstraffer (9 eller 12 år). Men de dømte tar det ikke spesielt tungt. Mens de sitter inne, får de ofte meget lette soningsforhold. Og så slipper de gjerne ut, uoffisielt, etter noen få timer, dager, uker eller i høyden måneder.

Ifølge Peace Watch ble 37 palestinere dømt for terror fra mai 1994 til mai 1996, 26 av dem til mer enn to års fengsel. Men 11 slapp raskt ut eller fikk gå inn i sikkerhetstjenesten. (!) De andre ble løslatt etter hvert.

Ifølge Herb Keinon i Jerusalem Post i desember 1996 er ikke en eneste terrorist blitt straffet for selvmordsbombene i februar og mars, de som førte til at Shimon Peres stengte av de palestinske områdene og i neste omgang tapte valget for Binyamin Netanyahu.

Det meldes om utstrakt tortur i palestinske fengsler. Men den rammer først og fremst dem som kritiserer Arafat og hans styre, dem som på noen måte kan oppfattes som konkurrenter. Og dertil dem som driver med visse typer kriminalitet i det palestinske samfunnet.

Nå kan man si: Er det så alvorlig at terrorister som har drept og skadet slipper ut etter et par måneder? Jeg er nokså sikker på at de som spør, ville ha forstått alvoret dersom det ikke var jøder, men nordmenn som var ofrene. M.a.o.: Hvis Sverige konsekvent gjennomførte en parodisk rettspraksis i alle tilfeller med bomber og død mot nordmenn, i motsetning til hvis ofrene var svensker.

Rose terror
Arafat har holdt et stort antall taler hvor han roser terrorister. I mange tilfeller navngir han terroristene, og det dreier seg også om folk som har deltatt i drap på israelere etter at Oslo-avtalen ble undertegnet i september 1993. Det navnet som oftest går igjen, er Yihye Ayyash, "ingeniøren" som organiserte en serie av selvmordsbomber i 1995, i Rabin-regjeringens tid. (Siden det palestinske styret ikke ville arrestere Ayyash, ble han drept av noen andre, angivelig Israel.)

Peace Watch skriver at det ikke er noen straff for å komme med opphissende ord mot Israel, mens det er hard straff for tilsvarende imot det palestinske styret.

Det ser dessverre ut for at de har fått rett som sa at selvstyrte palestinske områder betyr friområder og baser for terror. Arafats styrker hindrer riktignok terroraksjoner i perioder hvor de føler at det fremmer deres interesser (dvs. gjør israelerne villige til innrømmelser). Men terrorapparatet blir holdt intakt, stikk i strid med avtalene.

Også Egypt
Nå er det ikke lenger bare palestinerne som truer. Nå truer egypterne også, på palestinernes vegne, med full krig hvor de selv er med. "Freden" har altså ført til at Israel stadig trues med full krig mot Egypt og store deler av den arabiske verden.

Framtidsutsikter
Siden Oslo-avtalen ble underskrevet i 1993, har Arafat holdt et stort antall taler til sine egne. [Dette var altså i Rabin-regjeringens tid.] En lang rekke ganger har han kommet med trusler om vold og krig. Men ikke bare det: Stadig vekk gjentar han, mer og mindre direkte, at den pågående "fredsprosessen" bare er midlertidig, og at det hele skal ende med at det ikke lenger finnes noen jødisk stat i Midtøsten.

Se artikkelen Arafat maner til krig (også fra 1996) som et eksempel på en tale som ble holdt nylig. Se også referatet av Arafats tale til arabiske diplomater i Stockholm.

I samme retning peker at Arafats styre, ifølge Peace Watch, ikke har tatt initiativet til noe program for fredsundervisning i sin egen befolkning, selv om Oslo-avtalen krever at begge parter "sikrer at deres respektive undervisningssystemer bidrar til freden mellom Israel og det palestinske folket". Se spesialartikkelen om Palestinske skolebøker.

Charteret
Et av de sterkeste tegnene på at Arafats styre ikke ser for seg noen ekte fred, er at charteret (den palestinske nasjonalpakten) stadig ikke blir endret.

Betingelsen for at Israel kunne anerkjenne PLO i 1993, var at Arafat i et brev til Johan Jørgen Holst lovte høytidelig at PLO skulle endre sitt charter. 30 av de 33 artiklene krever eller forutsetter at Israel blir ødelagt.

PLO gjorde ingenting med dette. Men etter sterkt israelsk press ble det referert et vedtak i det palestinske nasjonalrådet i april 1996. Der skulle det være vedtatt at man opphevet alle de artiklene i charteret som strir mot en fred med Israel, og at man nedsatte en komite som i løpet av 6 måneder skulle komme med forslag til nytt charter.

Dette ble meddelt gjennom arabiske medier. Men i de offisielle referatene fra kongressen finnes det ingen slike vedtak. Det har ikke vært mulig å finne ut konkret hvilke artikler som er opphevet, og heller ikke hvem som sitter i komiteen. I interne palestinske dokumenter finner man at charteret ikke er endret i det hele tatt og at det ikke er nedsatt noen komite. De 6 månedene passerte i oktober uten at noe skjedde. PLO besvarer ingen spørsmål om charteret.

Som Jerusalem Post skrev på lederplass i oktober: "Med enda en tidsfrist passert er det på tide for Israel endelig å se fakta i øynene: PLO har ikke bare latt være å endre charteret. Den har tydeligvis heller ikke til hensikt å gjøre det."

Det er verd å merke seg at både i Osloavtalen i september 1993 og Cairo-avtalen i mai 1994 var løftet om å endre charteret den viktigste motytelsen PLO gav for alle Israels innrømmelser.

Situasjonen er da at fra PLOs side består krigstilstanden fullt ut, og dette har man tydeligvis tenkt skal fortsette.

[I desember 1998 var det et møte i Gaza, med USAs daværende president Bill Clinton til stede, hvor det angivelig ble vedtatt å endre og/eller oppheve charteret. Men det foreligger ikke noe offisielt referat hvor et slikt gyldig vedtak er referert. Det er tvert imot helt klart at vedtaket ikke var gyldig: Charteret krever at 2/3 av alle medlemmene i det Palestinian National Council, må være til stede og stemme for endringer. Men ifølge referater i pressen var bare 456 medlemmer til stede, 2/3 av rådets 727 medlemmer er 485. Dessuten var det ingen formell opptelling av stemmene. Man rakte bare hendene i været, og antakelig er det bare Den allmektige som vet hvor mange som rakte hendene opp. Det var heller ikke noe definert avstemningstema, man bare støttet et diffust tema om fred, temaet ble framlagt muntlig. Kort sagt: Charteret er ikke opphevet, selv om Clinton fant det formålstjenlig å si at han mente at det var det.]

For stor politistyrke
Oslo-avtalen hadde nøyaktige spesifikasjoner for hvor mange politifolk palestinerne skulle ha og hvordan den skulle være bevæpnet. Det står også i Oslo-avtalen at det palestinske styret skulle forelegge Israel listene over politifolkene. Dette var for å unngå at terrorister fikk plass i styrken. Dette har palestinerne brutt fra første dag, også under Rabin og Peres. Et stort antall terrorister og voldsmenn har fått plass i styrken, det gjelder også mange som har begått slike handlinger etter at Oslo-avtalen ble undertegnet -ja, det gjelder en hel del som skulle sitte i fengsel. Det er et ganske sterkt brudd på freden at de som har drept tilfeldige jøder ikke bare slipper seriøs straff, men til og med får arbeide i politiet!

Avtalenes bestemmelser om antallet politifolk er også grundig brutt. Antallet er økt ganske vesentlig. Det er en viktig grunn til at det palestinske styret har så dårlig økonomi. Og etter volden i september, da det viste seg at Arafats styrker ikke går av veien for å skyte på israelere, er det klart at det store antallet er en økt sikkerhetsrisiko for israelerne.

Netanyahu stresser ikke brudd
Shimon Peres forsøkte å hindre at palestinernes brudd på Oslo-avtalen ble kjent. Til dels benektet han fakta. Han håpet vel at forholdene skulle ordne seg etter hvert ved stille diplomati.

Netanyahu forlangte gjensidighet, altså at begge parter skulle holde avtalene. Det ble regnet som "krigshissing".