Spørsmålet inneholder flere ledd: Hva mener vi om at Likud går imot en selvstendig palestinsk stat? Hvilke konsekvenser får det for et demokratisk land som Israel at det overser EU, USA, Russland, FN og faktisk også flertallet av israelerne i denne saken. Ser vi andre muligheter for fred enn to stater, med Israel innenfor grensene fra før 1967?

Som vanlig vil vi svare ikke ved å komme med våre private synsinger, men ved å legge fram hvordan israelere flest ser det.

En palestinsk stat?
Det er riktig at de fleste israelerne aller mest ønsker seg to stater som er helt uavhengige av hverandre og helt suverene, og som kan ha et tett samarbeid og respekt for hverandre: En stat med jødisk flertall innenfor grensene fra før 1967, med en viss justering. Og en palestinsk stat i resten av Vestbredden og Gaza.

Men, og det er avgjørende: En slik stat ønsker israelerne bare hvis den ikke truer staten Israel som en stat med jødisk flertall. Det gjelder både trusler mot staten som sådan og terror som rammer innbyggerne.

Det som hittil har vært problemet, er at ingenting tyder på at palestinerne vil ha en slik løsning. Mye tyder på at Arafat ikke ønsker noen palestinsk stat i det hele tatt - så lenge det også finnes et Israel. Den palestinske staten skal bygges på ruinene av Israel. Det er grunnen til at statsminister Ariel Sharon i dag står meget sterkt i den israelske befolkningen.

"Stat minus"
Tradisjonelt har Arbeiderpartiet støttet en palestinsk stat i Gaza og mesteparten av Vestbredden. Men så lenge holdningene er som de er hos Israels naboer, vil man ikke la denne staten ha full suverenitet: Det må være sterke begrensninger i hvor mye staten kan ruste opp og hvilke militære allianser den kan inngå. Israel kan f. eks. ikke risikere at det plutselig står et stort antall irakiske og/eller iranske tropper like ved grensen, noen få kilometer fra store befolkningssentra i Israel.

Det må også være klare forpliktelser til å forby og aktivt bekjempe terror-grupper. Og da ikke bare slik at Arafat nå og da kommer med erklæringer om at det ikke tjener palestinernes interesser med for mye terror akkurat nå, men at gruppene blir avvæpnet, at terror-trening blir forbudt, osv. Et internasjonalt nærvær vil være nødvendig.
I israelsk politikk har denne løsningen vært kalt for en "stat minus" for palestinerne. "Minuset" går altså på begrensninger i friheten i militære og sikkerhetsmessige forhold.

"Selvstyre pluss"
Likud-partiet har etter hvert kommet til å godta at Israel ikke skal gjenokkupere permanent Vestbredden og Gaza uten å være helt nødt til det (dersom terroren tar fullstendig overhånd). Men partiet legger større vekt på sikkerhetssidene ved saken enn Arbeiderpartiet gjør, og understreker sterkere de begrensningene som må ligge i det selvstyre palestinerne får. Det heter derfor gjerne at palestinerne ikke kan få noen stat, men kan få utstrakt selvstyre ellers. - Dette har av og til vært kalt for "selvstyre pluss".

Ikke stor forskjell
Det er ikke sikkert at forskjellen i praksis mellom "stat minus" og "selvstyre pluss" er særlig stor. Og jo mer villige araberne generelt, og palestinerne spesielt, måtte være til en ekte fred, jo mindre vil Israel blande seg i hva palestinerne gjør.

Statsminister Ariel Sharon har for øvrig en rekke ganger, senest ganske nylig, gått med på tanken om "stat minus". Han tapte en avstemning i Likud om det. Men det er en alminnelig oppfatning at han saklig sett vant debatten og har fått økt forståelse for denne tanken i sitt parti.

Generelt er det slik at jo mer vold, terror og trusler det er fra arabisk side, jo sterkere slutter befolkningen opp om Likud og høyresiden. Når det er håp om fred, øker Arbeiderpartiets sjanser.

Omverdenen
Hittil har USA hatt stor forståelse for det israelske synet som er nevnt ovenfor. USA har som mål at Israel skal trekke seg ut av Vestbredden og Gaza, men ikke uten at Israels sikkerhet er ivaretatt. Det har strandet på arabernes holdninger. Mest tydelig kom dette fram under president Bill Clintons forsøk på å få til en løsning fram til han gikk av tidlig i 2001.

EUs politikk er dessverre i stor grad bygd på gammelt og nytt jødehat (det nye står muslimske innvandrergrupper for) og på en sterk evne til å se bort fra ubehagelige kjensgjerninger. EU forstår i langt mindre grad enn USA at Israel er truet på livet, og likeså hva slags holdninger muslimer flest har til jøder og andre religiøse grupper.

Noe lignende gjelder Russland. Men Russland har på mange måter interesser som faller mer sammen med Israels, ut fra sine egne konflikter med muslimske grupper.

Muligheter for fred
En av de viktigste hindringene for fred er Europas holdning til konflikten. I praksis virker den slik at den oppmuntrer palestinerne til terror og fører til at palestinerne tror at de kan oppnå det de vil uten noen ekte fred.

Europas holdning bidrar dermed til å umuliggjøre tanken om en internasjonal fredsstyrke som kan gjennomføre en fredsordning. En slik styrke vil neppe hindre terror, bare israelske svar på terroren.
Før araberne godtar at en stat med jødisk flertall er kommet for å bli, er en ekte fred ikke mulig. Da blir det å finne midlertidige ordninger som partene kan leve best mulig med. Et minimumskrav er at det ikke foregår terror.

Fredshåpet ligger i at verden i alminnelighet og Europa i særdeleshet forteller araberne dette i klartekst. Det er dessverre for tiden ikke tilfellet.

Relaterte artikler:
Hva gir jødene rett til landet?