Vi kan se hvordan også jødene har blitt forfulgt i århundrer. På denne måten ser vi også hvordan de igjen vil få det dersom Kåre Willoch, Det norske flyktningeråd og mange andre får det som de ønsker: At det ikke finnes noe Israel der jødene har flertall og kontroll.

Vi kan forstå at måten araberne behandler sine religiøse minoriteter i dag, er den typiske i disse samfunnene gjennom historien (selv om det har vært unntak noen steder i enkelte perioder). Den store feilen i Midtøsten er derfor ikke at jødene har fått et ørlite område hvor de er i flertall, men at ikke også andre minoriteter har fått det.

Vi får demonstrert enda en gang hvor lite verden bryr seg om at arabere blir drept, må flykte og lider nød - unntatt når en slik omsorg kan brukes mot Israel og jødene.

Vi kan nekte å godta at muslimske land skal ha fri rett til å være pøbelvelder, og protestere.

Vi kan hjelpe dem materielt.

De som ber, kan be for dem.

Dette burde være av interesse for alle mennesker, spesielt for alle kristne.

Norsk Misjon i Øst
Verden i alminnelighet og kristne i særdeleshet bryr seg nesten ingenting om at kristne og andre religiøse minoriteter blir forfulgt i arabiske land.

Men det finnes hederlige unntak. Ett av dem er Norsk Misjon i Øst, som arbeider under valgspråket "sammen for de forfulgte". Deres nettsted er www.normis.no, deres blad er Ropet fra Øst. Den siste utgaven som er kommet når dette blir skrevet, nr. 4/2002, har mye stoff som jeg mener også gir en god bakgrunn for konflikten mellom jøder og arabere. Stoffet fra denne organisasjonen anbefales generelt på det varmeste.

600.000 irakiske flyktninger i Jordan
Ca. 300.000 kristne og et lignende antall muslimer lever som flyktninger fra Irak i Jordan under elendige forhold. Verden viser liten interesse.

Sammen med nummer nr. 4/2002 av Ropet fra Øst lå det en liten folder. Der står det om et flyktningeproblem som er nesten totalt ukjent i Vesten. Generalsekretær Bjørn A. Wegge i Norsk Misjon i Øst skriver:

"De irakiske flyktningene i Jordan er en av vår tids glemte tragedier. Mer enn en halv million mennesker lever i permanent usikkerhet med hensyn til hva fremtiden vil bringe. Jordan har gitt dem tak over hodet, og landets myndigheter ser gjennom fingrene når det gjelder den illegale trafikken fra nabolandet i øst [Irak] . Men det er ingen tvil om at Jordans tålmodighet er tøyd til det ytterste.

Under mitt besøk i området for få dager siden fikk jeg et sterkt personlig møte med nøden. Kanskje flere enn 300 000 av de irakiske flyktningene kommer fra kristne menigheter i det historisk kjente landskapet mellom Eufrat og Tigris. En av familiene jeg besøkte besto av tre unge søstre og en bror. Faren var blitt drept. Moren var fremdeles i Irak. Via en dramatisk fluktrute havnet de fire i et kloster i Syria. Etter flere måneders opphold bak klostermurene gikk ferden til Jordans hovedstad. I et lite krypinn lever familien uten sosial sikkerhet, arbeid eller inntekter. Gjennom direkte nødhjelp utenfra overlever de fra dag til dag."

Hva ligger bak flukten? Det står på en annen side i folderen: "I hjemlandet [Irak] assosieres de ofte med Vesten og anses som landssvikere. Etter Gulf-krigen i 1991 står de kristne igjen som syndebukker i opinionens øyne. Mange av dem er blitt truet på livet, og de har følt seg presset til å forlate landet."

Vi konstaterer at dette er et flyktningeproblem som tallmessig ikke ligger langt tilbake for det palestinske (slik det var opprinnelig). Men siden Israel ikke kan få skylden, er interessen fra verden liten.

Kristenforfølgelse i dag
Kristne blir behandlet som annenklasses mennesker i arabiske land. De blir fattigere og fattigere i forhold til muslimene. Den samme systematiske undertrykkelsen var jødene utsatt for i århundrer før nesten alle flyktet da Israel ble opprettet.

I Ropet fra Øst, nr. 4/2002, skriver generalsekretær Bjørn A. Wegge i Norsk Misjon i Øst på s. 4:

Jeg har nettopp kommet tilbake fra en reise i Midtøsten hvor jeg bl. a. fikk tilbringe svært mye tid sammen med kristne arabere av ulik nasjonalitet. Deres budskap var på mange måter deprimerende.
"Vi oppfattes i det lokale miljø som annenrangs mennesker," fortalte mine kontakter. "Vi betraktes som inntrengere enda vi kan trekke vår historie et halvt årtusen år bak islam. De kristne i Midtøsten er ikke innvandrere, snarere tvert imot. Allikevel må vi søke sammen i boligghettoer og ta arbeide hos hverandre."

Det finnes ingen likhet i det offentlige rom mellom kristne og muslimer. Gjentatte ganger fikk jeg høre at høyt rangerte stillinger i stats-apparatet var forbeholdt muslimer. Det fantes enkelte unntak, men disse handlet ofte om taktiske manøvre for å sette departementer og enkeltvirksomheter i et godt lys vis-à-vis utenlandske forbindelser.
Dette fører til at den kristne befolkningen i Midtøsten blir sittende på sidelinjen når det gjelder samfunnsutviklingen. Samtidig blir gruppen fattigere og fattigere sammenlignet med majoritetsbefolkningen i området.

Det er vanskelig å få innvilget asyl til land i Vesten - herunder Norge. Den forfølgelse som kristne møter i Midtøsten er ofte vanskelig å bevise. Det er en forfølgelse i det stille. Lokale myndigheter sitter godt skjult bak et usynlig nettverk av kulturelle koder og uskrevne lover.

I praksis fører denne situasjonen til den "tause kirke". De kristne går nødvendigvis ikke under jorden, men menighetene og det kristne fellesskapet drives til en påfallende lavmælthet og religiøs skyggetilværelse. …..

"Elsk araberen," sa min arabiske venn da jeg dro tilbake til Norge. Det skal vi gjøre. Men det er allikevel vår plikt å påpeke den massive diskriminering som pågår i hele regionen. …

Så langt Wegge. - Undertegnede har lest en del om jødenes situasjon i arabiske land opp gjennom tidene. I hvert fall fra 1200-tallet av kunne foranstående vært skrevet også om jødenes situasjon nesten hvor som helst og når som helst. Det kunne være perioder da det var bedre i et område, men slik som dette var det normale. Noen ganger var det verre, jødene måtte flykte hals over hode for å berge livet. Og det er har vært en lang rekke pogromer i arabiske land også, hvor store mengder pøbel gikk løs på jødene i deres ghetto uten at politiet brydde seg noe særlig.

Dette er en grunnleggende faktor dersom man skal komme fram til et rimelig standpunkt i konflikten mellom jøder og arabere.