I en lederartikkel 26. februar 2003 tar Jerusalem
Post opp møtet i den arabiske liga lørdag 1. mars i Sharm
e-Sheikh i Egypt. Selv om møtet altså ennå ikke hadde vært
på det tidspunktet, var det en hel del punkter på agendaen man kunne
vite temmelig sikkert på forhån.
Møtet vil rette fokus mot Irak og mot “Palestina”. Om Irak
vil møtet være enig om at krig er en dårlig ting, men ikke
om hva de skal gjøre med den. Om “Palestina” er de enige om
at Israel er en dårlig ting, men de kan ikke bli enige om hva de skal
gjøre med det heller.
Derimot kommer de ikke til å snakke om hvordan de skal få innført
demokrati i sine egne land. I en verden truet av arabisk og muslimsk uorden,
møtes den arabiske liga ikke for å ta ansvar, men for å unndra
seg det, mener Jerusalem Post
Historien
Ligaen ble opprettet med støtte fra britene i Kairo 22. mars 1945.
Den skulle fremme arabisk enhet, og har i dag 22 medlemsland i hele den arabiske
verden. Da Israel ble opprettet 15. mai 1948, gikk ligaen imot en tostatsløsning.
Azzam Pasha, den daværende generalsekretæren, sa at krigen mot
jødene “vil bli en utryddelseskrig og en stor massakre som vil
bli snakket om slik som den mongolske massakren og korsfarerne”.
Ligaen gikk i spissen for en arabisk boikott av Israel. Det var også
ligaen som kom med erklæringen om de “tre nei” etter seksdagerskrigen
i 1967: “Ingen fred, ingen anerkjennelse og ingen forhandling” med
Israel. I 1974 vedtok ligaen at PLO var “den eneste legitime representanten
for det palestinske folket” og sluttet seg til planen om å ødelegge
Israel i fase.
I 1977, etter at Anwar Sadat hadde vært på besøk i Jerusalem,
vedtok ligaen at besøket var et alvorlig brudd på prinsippene
og målene i den felles-arabiske kampen mot den zionistiske fienden.
I mars 1979, da Egypt inngikk fredsavtale med Israel, ble Egypt suspendert
fra ligae.
Men i 1981 var ligaen blitt litt mer opptatt av å gi et godt inntrykk.
Den kom med en fredsplan, Fahd-planen – som ikke nevnte den jødiske
staten ved nav.
Hosni Mubaraks Egypt ble gjeninntatt i ligaen i 1989. I 1990 vedtok et toppmøte
at “innvandring av sovjetiske jøder og andre til Palestina og
de andre okkuperte områdene” var “en ny aggresjon mot det
palestinske folket”.
Da palestinerne slapp løs volden i oktober 2000, kom ligaen med oppmuntring
og irettesatte medlemmer som beholdt forbindelser med Israe.
I 2002 vedtok ligaen at dersom Israel vender tilbake til våpenhvile-grensene
fra 1948-67, vil den arabiske verden inngå “normale forbindelser”
med Israel. Men samtidig vedtok medlemmene av ligaen at ingen av dem skulle
“bosette” de palestinske flyktningene, som altså da skulle
tilbake til Israel. [Se artikkelen Saudi-Arabias
"fredsplan"]
Kort sagt: Den arabiske ligaen har mye av “æren” for å
ha brakt palestinerne inn i det uføret de er i
Hva ligaen burde være opptatt av
Arabiske land har utviklet seg langsommere enn sammenliknbare land andre steder
i verden. Mer enn halvdelen av de arabiske kvinnene er analfabeter. Spebarnsdødeligheten
er dobbelt så stor som i Latin-Amerika, og fire ganger så stor som
i Øst-Asia. I de siste 20 årene har den økonomiske veksten
vært lavere enn noe annet sted bortsett fra Afrika sør for Sahara.
– Dette er hva ligaen burde være opptatt av og forsøke å
gjøre noe med. I stedet er man opptatt av å kjempe mot demokrati
og framskritt, skriver Jerusalem Pos.
Ligaen frykter et fritt og demokratisk Irak. Diktaturer motsetter seg endringer.
Ligaen kan ikke kjempe for frihet når medlemmene avskyr den. Den kan ikke
gå inn for en realistisk løsning på konflikten mellom araberne
og Israel når den ble født for å motsette seg jødenes
stat. Den kan ikke lede folk flest, for lederskapet mangler legitimitet. I den
arabiske verden betyr enhet en blanding av lammelse og ekstremism.
Jerusalem Post ønsker at de arabiske landene en gang vil ta ansvar for
å bygge et verdig samfunn i sine egne land. Det ville gjøre dem
til bedre naboer, og gjøre verden til et tryggere ste.
print