PORTEN TIL MIDTØSTEN

Publisert: 30. april 2003

En tale av Chaim Herzog
Av Odd Myrland

I april 1997 døde Chaim Herzog. Han ble 78 år gammel. Han var født i Irland som eldste sønn av overrabbineren der, og hans far ble senere overrabbiner i Israel.

Chaim Herzog deltok i 2. verdenskrig, blant annet i landgangen i Normandie. Som høytstående etterretningsoffiser ved slutten av krigen var han med på å forhøre Heinrich Himmler.

Han deltok i uavhengighetskrigen i 1948. Da han trakk seg tilbake i 1962, var han leder for Israels militære etterretning.

Han var radioreporter før og under seksdagerskrigen og gav den israelske befolkningen en sterkt tiltrengt moralsk støtte. Han var Israels øverstkommanderende for Vestbredden i noen måneder like etter krigen. Deretter gikk han tilbake til det sivile liv som forretningsmann og advokat.

Han ble innvalgt i Knesset i 1969 og ble Israels FN-ambassadør i 1975. Han rev i stykker "Zionisme er rasisme"-resolusjonen i FN. Han var Israels president i 10 år. Han var vært med 11.000 mottakelser, og mottok mer enn én million brev.

Artikkelen nedenfor har opprinnelig vært manuskript til et radioprogram i Stavanger. Den er et utdrag, lett bearbeidet, av en tale Herzog holdt til den jødiske menigheten i Helsinki, Finland, 24. mai 1990. Han var da Israels president.

Herzogs tale
Jeg står foran dere fylt med følelser. Dette er en høytidelig anledning som det jødiske folket gjennom århundrene uten noe eget land ville ha ofret sin høyre hånd for å oppleve: Dere møter presidenten i jødenes frie stat.

I går kom jeg til Helsinki og mottok alle de æresbevisningene et besøkende statsoverhode pleier å få. Jeg har nå vært mange steder i verden. Men jeg kommer aldri til å ta disse seremoniene som en selvfølge. Hver gang jeg mottar æresbevisningene, hører vår nasjonalsang bli spilt, ser vårt flagg vaie stolt i vinden og ser at et stykke borte står den jødiske velkomstdelegasjonen med tårer i øynene, er det alltid det samme. Jeg finner det meget vanskelig å kontrollere mine følelser.

For 18 måneder siden kjørte jeg langs Champs Elysees i Paris. Jeg var svøpt i de israelske nasjonalfargene, og la ned krans ved Triumfbuen. Mine tanker gikk tilbake til marerittets år, 48 år tidligere. Jeg tenkte på paradene og seremoniene som fant sted da, hvor Hitler stod og inspiserte akkurat på det samme stedet. Jeg så på flagget vårt, som var heist langs hele gaten, og hørte vår nasjonalsang bli spilt. Tenk om våre brødre og søstre som flyktet, som syknet hen i arbeidsleirer, som ble stappet inn i tog til dødsleirene, bare hadde kunnet se et eneste lite øyeblikk at noe slikt som det jeg så på Champs Elysees ville skje.

Det israelske samfunnet er fritt og demokratisk. Det er opptatt med en åpen debatt med hensyn til hvordan fredsproblemene skal løses. I de samfunnene som omgir oss er det ikke frihet til noen slik åpen debatt. Palestinerne kan ikke drøfte offentlig de sakene de er stilt overfor. Hvis de åpent gir uttrykk for uavhengige meninger, blir de ofre for snikmord.

På to og et halvt år av den såkalte intifadaen, har 795 palestinere mistet livet. Det beklager vi sterkt. Men hva få i utlandet er klar over, er at nesten 40 % av dem som er drept, er drept av palestinere. Hittil i år er omtrent 60 % av dem som er drept, drept av andre palestinere.
Vi israelere er etter hvert blitt immune mot det dobbelt-snakket som karakteriserer mange av de uttalelsene PLO sender ut. Hver uttalelse er laget slik at den skal passe til hva de aktuelle tilhørerne ønsker. Kort etter kommer det en annen uttalelse, beregnet på et annet publikum, som sier akkurat det motsatte.

Arafat fordømte bruk av terror. Men terrorhandlinger har fortsatt uforstyrret. Siden Arafat lovte å avstå fra terror i Geneve den 14.12.88, har 333 terroristgrupper innenfor hans organisasjon, Fatah, blitt oppdaget av den israelske sikkerhetstjenesten. Det har vært 195 terrorhandlinger gjennomført av Arafats organisasjon. Resultatet er at i selve Israel har 24 israelske borgere blitt drept og 251 såret. Så mye om Arafats troverdighet. Hvem er det som kjenner Arafat bedre enn kong Hussein av Jordan? Jeg har selv hørt ham si på jordansk TV at Arafat ikke føler seg forpliktet av sine ord.

Likevel er det lite vold i Israel. I dag er det flere turister i Israel enn noen gang. Voldsepisodene i selve Israel er, i forhold til folketallet, bare 10 % av volden i USA og omtrent 30 % av volden i Vest-Europa.
I mange år bad vi om at jernteppet skulle bli fjernet og at våre jødiske brødre og søstre i Sovjetunionen skulle gjenoppdage sine røtter og igjen bli en integrert del av det jødiske folket. Det miraklet skjer nå. Jeg fikk en følelse av storheten i dette miraklet da vi spiste påskemåltidet, seder, nå siste påske. Som så mange andre israelere hadde jeg en russisk-jødisk familie som gjester. De hadde kommet noen få måneder tidligere fra Kiev. Det var et par med en sønn på 17 år, han snakket allerede hebraisk flytende. Besteforeldrene til paret var blitt massakrert av nazistene ved Babi Jar. De vokste selv opp nesten uten å vite at de hadde jødisk bakgrunn. Og her var de og spiste påskemåltidet sammen med Israels president. Barnebarna til dem som ble massakrert i Babi Jar fortalte at dette var første gang de hadde fått oppleve et jødisk påskemåltid! Dette miraklet er en utfordring til jødene både i Israel og i hver eneste menighet i verden.
Våre fiender kommer med et to-sidig angrep på jødiske folket, både de levende og de døde. På den ene siden er det et bredt angrep, ledet av PLO og støttet av den arabiske verden og deres sympatisører, mot å redde jødene fra Sovjetunionen og la dem vende tilbake til Israel. Samtidig er det avskyelige ødeleggelse av jødiske gravsteder. Dette er alt deler av et mønster vi har sett før og som bringer uhyggelige minner.

For noen dager siden drepte en sinnssyk israeler syv uskyldige arabere i en tragisk episode. Dette ble fordømt av meg som Israels president, av min regjering og av hele det israelske folket. Når jeg ser på verdens reaksjon på denne tragiske begivenheten og sammenlikner den med reaksjonen på like så tragiske begivenheter hvor uskyldige jøder er drept, kan jeg ikke gjøre annet enn å uttrykke min avsky mot de internasjonale dobbeltmoralen som kommer til uttrykk ved denne anledningen.

For ikke så lenge siden ble en israelsk turistbuss i Egypt angrepet av terrorister. Det førte til tunge, tragiske tap av liv og mange sårede. Ei tid tidligere fikk en mentalt forstyrret araber en israelsk buss til å kjøre ut av veien nær Jerusalem, med det resultat at 16 ble drept og mange såret. For noen år siden åpnet en sinnsforvirret egyptisk soldat ild mot israelske turister i Sinai. Han drepte syv med kaldt blod, blant dem fire barn. Reagerte verden på disse tragiske hendelser på samme måten som den reagerer når en jøde gjør noe slikt? Fikk hele nasjoner skylden i disse tilfellene? Ble FNs sikkerhetsråd innkalt for å diskutere disse begivenhetene, for ikke å si langt mer tragiske begivenheter som har funnet sted andre steder i verden? Jeg grøsser ved tanken på at det vi ser i dag er en refleksjon av slike dobbelt-standarder, som gir ofrene ulikt menneskeverd, og at dette er i ferd med å bli en retningslinje for reaksjoner i FN og andre steder. Det er på tide, synes jeg, at det jødiske folket reiser seg og gir uttrykk for at det nekter å godta denne nye, truende måten å vise rasisme og diskriminering på.
Når vil verden lære at det alltid begynner med jødene, men aldri slutter med dem? At angrep på vårt folk uunngåelig er forløpere for tragiske begivenheter for menneskeheten i alminnelighet?

For noen år siden møtte jeg for første gang i FN i egenskap av Israels statsoverhode. Da jeg så meg rundt i hallen, måtte jeg tenke over hva de ulike delegatene representerte av mangel på frihet, av konsentrasjonsleirer, av tortur, av sykdommer, av underernæring, av mangel på utdanning og av håpløshet, av mangel på pressefrihet, ytringsfrihet, frihet til å reise, av mangel på politisk opposisjon. Jeg så foran meg den elendighet, misnøye, menneskelig sorg og tragedie som flertallet i salen representerte. Så tenkte jeg på det landet jeg har den ære å være president for, dette lille landet med sine utrolige og tilsynelatende uovervinnelige problemer. Jeg så for meg vårt frie og åpne samfunn hvor folk av mange raser deltar på like fot, hvor alle de grunnleggende menneskerettighetene er garantert. Jeg tenkte på det jødiske folket, hvordan jødene hjelper hverandre, på vår historie, på våre verdier og tradisjoner, på våre bidrag til verden, på hva vi står for og respekterer.

Tro meg, mine venner, min følelse var av stolthet, stolthet over å tilhøre et slikt folk som det jødiske, stolthet over å representere en slik nasjon, over å være overhode for et slikt land. Ja, mine venner, vi har mye å være stolte av.

Kilde til dette utdraget: Referat mottatt fra Israels ambassade i Oslo.

Relatert tema:
Konflikten

Tilbake til toppen

Copyright © Med Israel for fred Artikler kan fritt gjengis dersom man oppgir referanse til www.miff.no.