PORTEN TIL MIDTØSTEN

Publisert: 13. mai 2003

Det må forhandles om grensen
Av Odd Myrland

Etter internasjonal lov er grenser urørlige. Har en regjering inngått en avtale om grenser, er alle senere regjeringer bundet av den. Selv om en stat forsvinner og blir erstattet av en annen, gjelder de grensene som ble etablert. Derfor er det for eksempel grensene mellom det britiske mandatet og Palestina som ble avtalt i fredsavtalene mellom Israel på den ene siden og Egypt og Jordan på den andre.

Derimot har det aldri vært noen formell grense mellom Israel og de palestinske områdene. Mellom 1949 og 1967 var det bare en våpenhvile-linje. Derfor må grensene fastsettes i forhandlinger mellom de to partene. Når grensen er fastsatt, gjør det per definisjon slutt på konflikten om land.

Det finnes mange store flyktningegrupper fra tiden under og like etter den 2. verdenskrig. Det er ingenting i internasjonal lov som anerkjenner noen "rett" for disse gruppene til å vende tilbake. Det har derfor ingen mening for Israel å forlange at palestinerne skal "oppgi" noen slik "rett". Man kan ikke oppgi noe man ikke har. Israel må være forsiktig så det ikke godkjenner indirekte noen slik "rett".

En god fredsavtale inneholder to elementer: En klar og permanent politisk grense, og forpliktelser til å unngå vold. Om noen palestinere vil drømme om å flytte tilbake til Haifa eller Jaffa [i selve Israel], må de gjerne det. Israelere kan også drømme om å vende tilbake til Hebron, Shiloh og Beit El ["bosetninger"]. Man kan ikke forby drømmer. Men grensene må være fastsatt, og det må ikke være voldsbruk.

Fritt etter en artikkel 2. mai i Ha'aretz av dr. Robbie Sabel, som underviser i internasjonal lov ved Det hebraiske universitetet og er tidligere juridisk rådgiver i det israelske utenriksdepartementet.

Relatert tema:
Konflikten

Tilbake til toppen

Copyright © Med Israel for fred Artikler kan fritt gjengis dersom man oppgir referanse til www.miff.no.