I Jordan (og andre arabiske land) har ikke nasjonalforsamlingen så mye
den skulle ha sagt. Kongen kan nedlegge veto mot lover, oppløse nasjonalforsamlingen
og styre med dekreter (altså uten grunnlag i vedtak i nasjonalforsamlingen).
Overhuset har 40 medlemmer som alle er utpekt av kong Abdulla.
Men den jordanske nasjonalforsamlingen kan avsette en statsminister og hans
regjering.
Det var 4 registrerte partier ved valget. Dessuten stilte mange kandidater opp
som uavhengige. Systemet i Jordan favoriserer klanlederne. De får de høyeste
stillingene i regjeringen og hæren. Dessuten får deres undersåtter
goder som gratis utdanning og helsetjenester og mye jord hvor de tidligere nomadene
kan bosette se.
Lojale klanledere og andre kongevennlige kandidater fikk i alt 62 av de 110
plassene i nasjonalforsamlingen, altså et solid flertall.
Det største opposisjonspartiet ble Islamsk aksjonsfront, som fikk 18
plasser. I tillegg regnes seks av de uavhengige kandidatene som sympatisører
av dette partiet. Altså i alt 24 plasser. Representanter for partiet har
beskyldt regjeringspartiet for valgfusk, men innenriksministeren avviser det
og ber dem komme med bevis.
– Partiet går inn for å gjennomføre islamsk lov, sharia (med slør for kvinner
og forbud mot alkohol, blant annet). Det vil også oppheve fredsavtalen
av 1994 med Israel.
Ved valget i 1989 fikk islamistene nesten halvparten av plassene i nasjonalforsamlingen.
(Det var det første valgtet på 22 år.) I 1997 boikottet de
valget i protest mot endringer i valgloven. Så resultatet nå er
en tilbakegang fra resultatet i 198.
Ifølge loven skal 6 av representantene være kvinner. Ingen kvinner
ble valgt på ordinær måte. Da får de 6 kvinnene som
har flest stemmer plass uansett. Hun som fikk flest stemmer, er islamist. Hun
går inn for å gjennomføre islamsk lov (sharia).
print