I 1937 avviste araberne den første delingsplanen for Palestina. Det førte til en ny delingsplan i 1947, denne gangen satt opp av FN Den gav palestinerne mindre enn den første planen. De avviste den også. Det førte til at de mistet det som ble Israel, men beholdt hele Vestbredden og Gaza. Deretter avviste de fred på grunnlag av grensene fra 1949-1967. Det førte til at de mistet Vestbredden og Gaza i 1967. (De fikk riktignok noe av det igjen under Oslo-prosessen.) Så avviste de statsminister Ehud Baraks forslag og forbedringene av det i år 2000, det ville ha gitt dem mer enn de nok kan få nå.

Nå sitter palestinerne igjen med en mur som bygges gjennom Vestbredden. Israel har utsatt i det lengste å bygge muren. Men når palestinerne heller ikke nå ser ut for å ville avvæpne terroristene og oppløse terrororganisasjonene, ser de seg nødt til å bygge den. Muren gir palestinerne mindre enn Barak tilbød.

Palestinerne kan minnes hvordan daværende statsminister Shimon Peres våren 1996 nesten tigget dem om å velge å være konstruktive og bruke de mulighetene som fantes til jobber i felles industriparker og i Israel. Men Arafat valgte å tillate terrorister å drive nesten fritt. Resultatet var at israelerne valgte Benjamin Netanyahu som statsminister i en situasjon hvor Shimon Peres i utgangspunktet hadde alle muligheter for å vinne. Siden har utviklingen gått videre dit den er i dag. Leveforholdene for palestinerne er kraftig forverret fordi deres ledere har nektet å utnytte mulighetene og hele tiden krevd alt eller ingenting.

Det var vel Moshe Dayan som i sin tid sa om de palestinske lederne at "they never miss an opportunity to miss an opportunity" (de lar aldri en anledning gå fra seg til å la en anledning gå fra seg). Det er å håpe at en mer konstruktiv holdning omsider kan trenge gjennom.

Fritt på bakgrunn av en artikkel av Amotz Asa-El i Jerusalem Post 4. juni 2003.