1948
Israel kaller krigen i 1948 for sin uavhengighetskrig, den som førte til at jødene fikk sitt eget hjemland for første gang på mange hundre år.
På slutten av den krigen stod israelske militærkolonner et godt stykke inne i Sinai, altså i Egypt. De israelske soldatene hadde forfulgt egyptiske styrker som hadde angrepet israelerne i Negev.

Israel hadde på den tiden ikke diplomatiske forbindelser med Storbritannia, som hadde forsøkt å hindre at det skulle bli en stat med jødisk flertall. Men gjennom USA sendte britene et krav til Israel om å trekke seg tilbake til den internasjonale grensen, som var fastsatt i en avtale mellom Egypt og Storbritannia så sent som i 1936. (Tradisjonelt har mye av Sinai tilhørt dem som hadde kontroll over det som nå er Israel.)

1956
Høsten 1956 tok Israel kontrollen over Sinai nesten fram til Suezkanalen i samarbeid med Storbritannia og Frankrike. Bakgrunnen for krigen fra Israels side var at Egypt hadde tillatt palestinske terrorgrupper å drive terror fritt. Dessuten spilte det nok også inn at mens Egypt fikk kjøpe våpen både fra Sovjet-blokken og fra vestlige land, fikk Israel ikke kjøpe noe fra noen. Siden Egypt stadig erklærte at våpnene skulle brukes til å ødelegge Israel, ville israelerne sikre seg at egypterne ikke ble for sterke. (Israel fikk riktignok kjøpe franske våpen like før krigen, etter at den var avtalt.)

For Storbritannias og Frankrikes del var grunnen til krigen en helt annen. Diktatoren i Egypt, Gamal Abdul Nasser, hadde nasjonalisert Suezkanalen, og de europeiske maktene ville sikre seg kontrollen over den.

Israel erobret Sinai-halvøya på kort tid. Etter krigen hadde statsminister David Ben-Gurion tenkt å beholde kontrollen over deler av Sinai, i det minste som et forhandlingskort overfor araberne. Men meget sterke reaksjoner fra både USA og Sovjetunionen tvang gjennom at israelerne trakk seg helt tilbake. De oppnådde riktignok å få litt til gjengjeld, blant annet FN-tropper på grensen mot Egypt. De sørget for å begrense terroren vesentlig.

1967
Om bakgrunnen for krigen viser vi til artikkelen Seksdagerkrigen i 1967.

Etter krigen tilbød Israel å trekke seg tilbake fra det aller meste av de erobrede områdene i bytte for en varig fred. Det var åpningstilbudet, som det skulle forhandles om. Men araberne samlet seg til toppmøte i Khartoum i Sudan, og svarte med tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til fred med Israel.

Dermed ble israelerne stående der de var. FN vedtok resolusjon 242, som bygger på tanken om land fra Israel for fred fra araberne.

1973-1974
I oktober kom det et samordnet angrep på Israel fra Syria og Egypt. Israel var uforberedt på krigen, og i første omgang hadde de arabiske landene stor militær framgang. Men da krigen sluttet, hadde Israel vunnet en knusende seier: En stor del av den egyptiske hæren var omringet, og store israelske styrker stod på vestsiden av Suezkanalen. Den syriske hæren var grundig slått, og Israel stod østenfor våpenhvilelinjen fra 1967.

I månedene etterpå fikk den amerikanske utenriksministeren, Henry Kissinger, forhandlet fram en våpenhvile både med Egypt og med Syria. Mot Syria innebar det at Israel trakk seg et stykke tilbake på Golan, til de linjene som gjelder i dag. Siden har det vært rolig (ingen skyting) på grensen mellom Israel og Syria. Men det er typisk for Syrias holdning at ingen syrer ville skrive under på avtalen med Israel. En egyptisk offiser skrev under på Syrias vegne.

Israel trakk seg også tilbake fra Suezkanalen og et stykke inn i Sinai. Dermed begynte egypterne å bygge opp igjen byer og andre hus i kanalsonen, selv om israelerne fremdeles stod i nærheten. Det overbeviste israelerne om at egypterne virkelig ønsket fred. (Syria derimot har ikke bygget opp noe i nærheten av våpenhvilelinjen.)
Derfor ble det nye forhandlinger mellom Israel og Egypt. Det resulterte i en fredsavtale i 1979 hvor Israel trakk seg tilbake fra hele Sinai.

1993
De tilbaketrekningene israelerne foretok før 1993, kom i i det minste delvis som en følge av amerikansk press. I noen tilfeller truet amerikanerne med å stanse våpensalget til Israel. Riktignok var det også mange israelere som ønsket tilbaketrekning, men amerikanerne hjalp til med å "overbevise" tvilere.

Oslo-avtalen i 1993 var imidlertid en ren israelsk-palestinsk sak, uten amerikansk press. (Det var norsk "tilrettelegging av samtaler".) Oslo-prosessen førte til at Arafat fikk kontroll over de mest folkerike områdene på Vestbredden og i Gaza, og det var meningen at den skulle gå videre. Men hele prosessen strandet sommeren og høsten 2000 på de sentrale spørsmålene, særlig om flyktninger og Jerusalem.

2003
Nå har den høyreorienterte "hauken", Ariel Sharon, gått med på en palestinsk stat. Det var selv Arbeiderpartiet imot inntil ut på 1990-tallet. Mange israelere lurer på om det er et resultat av et beinhardt amerikansk press. Men vi har registrert at Ariel Sharon har sagt det også før han ble statsminister: De innrømmelsene Israel gjorde under Oslo-prosessen, gjør at en palestinsk stat blir uunngåelig.

Konflikten