Konflikten

Faser
Fra 1969 til 1974 forsøkte PLO geriljakrig mot Israel. Men det mislyktes fordi den manglet en territorial base. I 1974 vedtok den Faseplanen, hvor målet i første omgang var å få tilstrekkelig internasjonal støtte til å bli godtatt som "fredspartner".

Med Oslo-avtalen fikk PLO den territoriale basen som manglet, noe som var av enorm strategisk verdi, i bytte for vage løfter. I juli 2002 sa Mahmoud Abbas (Abu Mazen) at Israel gjorde sin største feil ved å godta Oslo-avtalen fordi palestinerne oppnådde mye uten å gi noe igjen. [Mazen er den nå avgåtte palestinske statsministeren.]

Nå strever det palestinske styret med å bygge opp sin militære styrke og organisere en regulær hær. Det arbeider med å ødelegge Israels evne til å forsvare seg ved å skade økonomien, demoralisere befolkningen ved terror og ved å spille på "fredsfløyen" til å undergrave samhørigheten i det israelske samfunnet.

"Folkets krig"
PLO følger strategien for "folkets krig" som ble utviklet i Kina og i Vietnam. Den kombinerer politisk og militær krigføring. En slik langvarig krig er ny for israelerne, som har foretrukket korte, konvensjonelle kriger utkjempet på fiendens område.

Israel har misforstått fiendens strategi. PLO har bare oppgitt vold i ord. En fred hvor det også finnet et Israel, et hvilket som helst kompromiss, er ganske ikke enkelt ikke aktuelt for PLO.

Israel må tenke gjennom de forutsetningene det har bygd politikken på det siste tiåret. De har ikke brakt fred, men gjort at Israel er utsatt for en ny trussel, og den er like alvorlig som noe Israel har stått overfor i fortiden.