Kl. 14.00 den 6. oktober 1973 gikk Syria og Egypt til angrep på Israel
på Golan og ved Suez-kanalen (som den gangen var våpenhvile-linje
mellom Israel og Egypt). Israel hadde bare innkalt noen ganske få reservesoldater,
og de få israelske soldatene klarte ikke å stå imot angrepet.
Det israelske forsvaret fikk vite først samme morgen at angrepet ville
komme, til tross for at etterretningsorganisasjonene hadde fått materiale
som forutsa krigen. Blant hadde kong Hussein av Jordan advart Israel noen dager
før. – På Golan nådde denne opplysningen fram til kampavdelingene
noen få timer før angrepet. I Sinai visste de israelske soldatene
ingenting da angrepet kom, noen var opptatt av å vaske klær da det
smal.
Angrepet kom på Jom Kippur, jødenes helligste dag da alle biler
står og de fleste jødene faster. Egyptere har siden insistert på
at det var rent tilfeldig, dagen var valgt av militære grunner uten at
de visste at det var en spesiell dag for jødene. Noen israelere mener
at det reddet Israel at det var på den dagen. For med tomme veier i utgangspunktet
kunne reservesoldatene komme raskere fram til fronten enn det som ellers hadde
vært muli.
Ut fra erfaringene under Seksdagerskrigen
i 1967, da israelerne med letthet knuste de arabiske hærene,
hadde israelerne undervurdert de arabiske soldatene. Araberne hadde fått
bedre trening. De fulgte en plan og visste hva de skulle gjøre. Og de
hadde fått særlig ett nytt våpen som israelerne nok visste
om, men ikke tok hensyn til: En bærbar rakett som gjorde det mulig for
fotsoldater å sette tanks ut av spill. Det førte til at israelerne
måtte legge om taktikken og blant annet bruke tanks mindre og artilleri
mer. Det førte til at israelerne trengte etterfylling av ammunisjon fra
amerikanerne.
Araberne hadde også fått luftvernraketter som i første omgang
skjøt ned mange israelske fly
Syria
På Golan var situasjonen desperat. Syrerne brøt gjennom i den
sørlige delen og klarte nesten å krysse hele Golan og komme inn
i Galilea.
Etter hvert som reservesoldater nådde fronten, ble situasjonen stabilisert.
Langsomt snudde den militære stillingen seg. Israelerne hadde fått
mobilisert hele hæren, og var ikke lenger så underlegen i antall
soldater. Israelske soldater hadde holdt stillingen i den nordlige delen,
noe som muliggjorde et angrep som i stor grad avskar de syrerne som hadde
trengt inn på Golan. Etter hvert fant israelske fly ut hvordan de kunne
nøytralisere luftvernrakettene.
Da våpenhvilen kom, stod israelske styrker et stykke inne i Syria på
veien mot Damaskus. 867 syriske tanks var etterlatt på Golan, 1150 ble
ødelagt i alt. Et stort antall israelske tanks var truffet, men bare
100 kunne ikke repareres
Egypt
Ved Suezkanalen krysset de egyptiske soldatene med letthet kanalen og gikk
inn i Sinai. Israelerne forsøkte å angripe med tanks, men de
ble ødelagt av de bærbare panservernrakettene. Men da krigslykken
begynte å snu på Golan, satte egypterne inn et stort panserangrep
mot israelerne. Det førte til store tap for egyptern.
Under harde slag klarte israelske styrker å ta seg fram til Suezkanalen
og krysse den, under ledelse av nåværende statsminister Ariel
Sharon. Egypterne hadde små styrker på vestsiden, nesten hele
hæren var flyttet over på østsiden. Israelerne kunne ødelegge
utskytningsrampene for luftvernraketter. Det gav de israelske flygerne større
spillerom.
Da krigen sluttet, var store deler av den egyptiske hæren omringet og
avskåret, og for de israelske soldatene hadde veien ligget åpen
til Cairo om de hadde ønsket å angripe byen
Konklusjon
Objektivt sett var krigen en stor seier for Israel. Men i Israel ble krigen
opplevd som meget traumatisk, rett og slett fordi den viste at selve Israels
overlevelse var truet. Som det framgår av artikkelen Hva
Irak-krigen kostet Israel, har krigen i oktober 1973 preget israelsk
tankegang siden. 2.522 israelske soldater, og enda flere arabiske, ble drept
under krigen. – Men i Egypt feires krigen fremdeles med en årlig fridag,
og mediene forteller ingenting om at Egypt egentlig ble grundig slått.
print