På israelsk side er den sterkeste drivkraften bak avtalen Yossi Beilin.
Han var økonominister i regjeringen Rabin frem til Rabin ble myrdet i
november 1995, minister ved statsministerens kontor under Shimon Peres til Arbeiderpartiet
tapte valget sommeren 1996 og justisminister i regjeringen Barak fra 1999 til
Ariel Sharon vant valget i februar 2001. Ved primærvalget før valget
i januar 2003 (hvor alle medlemmene i Arbeiderpartiet hadde stemmerett) kom
han ikke inn på noen realistisk plass på Arbeiderpartiets liste,
fordi folk i stor grad forbandt ham med en Oslo-avtale som et stort flertall
av israelerne nå mener var en stor feiltakelse. Det førte til at
Beilin gikk over til Meretz-partiet, men han ble plassert så langt nede
på listen at han ikke kom inn i Israels nasjonalforsamling Knesse.
På palestinsk side har den fremste personen vært Yasser Abed Rabbo.
Han har tidligere vært informasjonsminister i Arafats regjering og palestinsk
sjefsforhandler, men har skrevet under som privatperson.
Avtalen er altså ikke bindende for noen parter. Den skal mer tjene som
et forsøk på å vise at en avtale er mulig. Det er sterk motvilje
mot den i Israels regjering. Også mange palestinere har erklært
seg uenige i deler av avtale-innholde.
I denne artikkelen skal vi gi en kort oppsummering av avtalen slik den blir
framstilt av dem som støtter den. Framstillingen bygger bare på
avisartikler, og ikke selve avtaleteksten
Omfattende avtale
Avtalen består av over 50 sider med en serie vedlegg og kart som er
en viktig del. Det er første gang en slik avtale tar opp og løser
i detalj alle hovedelementer i en fredsavtale som avslutter konflikten. Tidligere
avtaler har mer vært intensjonsavtaler og avtaler om hvordan videre
forhandlinger skulle skj.
For første gang blir Israel anerkjent som et hjemland for det jødiske
folket. Det er også en bestemmelse om at når avtalepunktene er
gjennomført, er konflikten slutt og nye krav skal ikke bringes op.
Det står mye om å avslutte terror og vold og gjøre slutt
på all oppfordring til vold. Det finnes omfattende tiltak for å
garantere Israels sikkerhet. Blant annet skal den framtidige palestinske staten
være demilitarisert
Flyktningene
Spørsmålet om de palestinske flyktningene fra 1948 har vært
ett av de vanskeligste i tidligere forhandlinger. Geneve-avtalen vil løse
det gjennom erstatning, rett til å flytte til den palestinske staten,
at flyktninger får flytte til tredjeland (ikke minst i Europa) eller
at de får fulle rettigheter i landet hvor de bor. I spesielle tilfeller
kan humanitære hensyn tilsi at noen får komme til Israel, men
det er i så fall bare etter avtale, det vil si at Israel kan bestemme
antallet. [Det har vist seg siden at det er ulike tolkninger av dette.]
Jerusalem
Jerusalem skal bli hovedstad i begge stater. Mye av området rundt Jerusalem
skal inngå i Israel, blant annet Ma’aleh Adumim og Givat Ze’ev. Israel
skal ha suverenitet over Vestmuren (“Klagemuren”), mens palestinerne
skal ha suverenitet over Tempelfjellet. Internasjonale myndigheter vil sikre
det
Land
Den palestinske staten skal opprettes på 97,6 % av det som var Vestbredden
og Gaza før krigen i 1967. I de gjenværende 2,4 %, som blir innlemmet
i Israel, bor 75 % av de israelske “bosetterne”. Til erstatning
vil palestinerne få et like stort område rundt Gaza og i Negev
sør for Hebron. Etter det vil palestinerne kontrollere 22 % av landet
vest for Jordan
Andre punkter
Avtalen tar opp andre saker også, blant annet at palestinerne skal ha
rett til fri ferdsel mellom Gaza og Vestbredden, hvilken adgang ulike grupper
skal ha til hellige steder, løslatelse av fanger og “utveksling
av arbeidskraft” (i praksis mest hvilken rett palestinere skal ha til
å arbeide i Israel).
Det er et komplekst system av mekanismer som skal overvåke at avtalen
blir overholdt
Til alle hjem
Avtalen, som altså er rent privat og ikke bindende, er sendt til alle
husstander i Israel. Det skal vise israelerne at palestinerne er til å
snakke med. Den skal gi folk håp og tro på at det finnes et realistisk
alternativ til den hengemyra israelere og palestinere nå er .
Hovedkilden er en artikkel av Naomi Chazan i Jerusalem
Post 18. oktober. Hun er tidligere medlem av Knesset for Meretz-partiet og
en sterk talsmann for Geneve-avtalen. I andre artikler vil vi gi andre synspunkter
og vinklinger på sake.
Relaterte saker:
Geneve-avtalen
Langt fram til fredsavtale
Ayalon kritisk til Geneve-avtalen
print