Varig løsning umulig
Halevi er kommet til at det er umulig på kort sikt å egentlig løse konflikten mellom jøder og arabere. Det man kanskje kan klare, er konflikthåndtering, å kontrollere at den ikke blir altfor intens. I overskuelig framtid vil en hudna være det eneste mulige. En hudna er en midlertidig våpenhvile som muslimer kan inngå i påvente av at de blir sterke nok til å vinne en krig.

Jøder skal være dhimmier
Blant palestinerne, og i den arabiske verden generelt, er det nesten ingen som godtar at jødene har noen rett til å ha suverenitet over noen del av landet. Halevi har hatt et stort antall samtaler med palestinere, fra alle samfunnslag. Med få unntak er de enige om at israelerne ikke er et folk som vender hjem, men kolonister som har trengt seg inn i Midtøsten. Grunnproblemet for nesten alle palestinere er ikke Israels politikk, men at Israel finnes.

Halevi tar som eksempel general Nasser Youssef. Mange mener at han er den mest "moderate" i det palestinske sikkerhetsapparatet. Nylig ble han kortvarig utnevnt til innenriksminister under palestinernes nye statsminister, Ahmed Qurei (Abu Ala). Men han tapte maktkampen med Arafat da han insisterte på at alle "sikkerhetsorganisasjonene" skulle styres fra hans departement.

Men heller ikke denne "moderate" mannen godtar en tostatsløsning som legitim, selv om han kan gå inn for den som et skritt på veien mot målet. Det har Halevi fra hans egen munn. Det var riktignok for noen få år siden, på slutten av 1990-tallet. Noen jøder (blant dem Halevi) og palestinere var samlet på Nasser Youssefs kontor i Gaza.

Jødene spurte ham hvordan han oppfattet freden. Han svarte at jødene skal absorberes inn i den arabiske nasjonen, hvor de naturlig tilhører. Det finnes arabiske muslimer, arabiske kristne og arabiske jøder. Jødene ville få være "beskyttede" personer (dhimmier) i en slik muslimsk stat. Halevis konklusjon av denne samtalen, og mange andre, er at det palestinske lederskapet i høyden oppfatter en tostats-løsning som et skritt på veien mot full muslimsk kontroll, og svært få tenker seg noen varig fred med en stat med jødisk flertall.

For ordens skyld: Jødene har århundrers erfaringer med å være dhimmier i muslimske land. Nesten alle jødene har flyktet fra et slikt liv når de nå har en egen stat å flykte til. På samme måte skjer det nå en stor flukt av kristne fra muslimske områder.

Feil utvikling blant araberne
For israelere fra det politiske sentrum, slike som Halevi selv, er det å dele landet en pragmatisk nødvendighet. Men det er mer: Det er en historisk rettferdighet. Halevi støttet Oslo-prosessen, fordi han trodde at den ville påvirke holdningene på begge sider, og gjøre begge sider innstilt på å leve sammen i hver sin stat.

Men slik gikk det ikke. Mens holdningene i Israel endret seg slik at et stort flertall i dag godtar prinsippet om å dele landet, skjedde ingen tilsvarende holdningsendring på den palestinske siden. Tvert imot: Ved at "Arafats patologiske regime" (som Halevi kaller det) fikk ansvaret for utdanningen, er palestinerne i dag langt mindre følelsesmessig og ideologisk klar til fred enn de var før Oslo-prosessen begynte.

Det gjelder også for den arabiske verden som helhet. Det har ikke vært en så intens bølge av hat mot jødene i den arabiske verden siden like før seksdagerskrigen i 1967, da store menneskemasser demonstrerte i Damaskus og Kairo og ropte "Død over Israel".

En "benektelseskultur" har slått rot. Selv de mest grunnleggende sannheter fra jødisk historie blir benektet, som at det fantes et tempel på bibelsk tid og at det fantes gasskamre under 2. verdenskrig.

Innrømmelser umulig
Det blir ganske ironisk: Sentrumsfolk som Halevi er innstilt i prinsippet på å gi en nesten hvilken som helst innrømmelse for varig fred, også i Jerusalem.

Men så lenge araberne ikke godtar at en jødisk stat skal få leve i fred etter at disse innrømmelsene er gitt, kan ikke Israel trekke seg tilbake til de sårbare grensene fra 1967. Derfor støtter så mange Sharons politikk, selv om de egentlig er helt uenig i den på lang sikt.

Bevare troen
Man kunne bli ganske fortvilt over situasjonen, og det er mange blitt. Men som troende - ikke minst som en som tror at Gud åpenbarer seg gjennom menneskelig utvikling - må avvise at det som er, fortsatt vil være, skriver Halevi.

Vi kan bare se på jødenes historie det siste hundreåret. Det gikk mindre enn en generasjon fra det jødiske folket hadde sitt laveste punkt av hjelpeløshet i hele sin historie (under 2. verdenskrig) og til det stod sterkere enn noen gang tidligere. Og det gikk bare fire år fra Anwar Sadat angrep Israel på dets helligste dag og til han talte i Knesset og tilbød Israel å bli godtatt i Midtøsten. Nå har land som India sluttet seg til krigen mot terror. Ting kan endre seg. I mellomtiden må vi motstå fristelsen til lettvinte løsninger ("a quick fix"), skriver Halevi. Vi må lære, slik vi har gjort de siste tre årene, å dele framtiden opp i intervaller på 24 timer, og ta en dag om gangen.

Det er en utfordring å unngå å håpe på grunnlag av forhastede slutninger som kan lede oss til nye, katastrofale politiske initiativ [slik Oslo-avtalen var], men på den andre siden heller ikke la åpninger for forandring gå fra seg.