Dette har israelerne ventet i årevis på å høre. Men for FN og EU gjelder ikke disse prinsippene når jødenes stat er innblandet, bare overalt eller, nå også på Kypros. Til glede for tyrkiske, muslimske kyprioter av gammel og ny dato.

FN la sitt syn på Kypros-spørsmålet fram i en plan på 9 000 sider. Gresk-kypriotene avviste planen i en folkeavstemning i april. De vil ikke dele sin velstand med de fattige tyrkisk-kypriotene. Valgresultatet er godtatt av verden. Den greske delen av Kypros er derfor nå i EU, uten den tyrkiske delen. At grekerne avviste planen, forandrer ikke på hva FN og EU har gått inn for i sakene vi tar opp nedenfor.

Kort bakgrunn
Kypros ble uavhengig fra Storbritannia i 1960. Det var spenning mellom folkegruppene: Gresk-kypriotene, som var i flertall (80 %), var ortodokse kristne og bodde stort sett sør på øya. Tyrkiske muslimer bodde mest i nord.

I 1974 gikk den tyrkiske hæren til angrep på grekerne for å hjelpe sine tyrkiske "brødre". Det førte til at ca. 200.000 etniske grekere flyktet sørover til "sine egne", mens omtrent 50.000 etniske tyrkere flyktet den andre veien. Siden har øya vært delt.
I 1983 erklærte de tyrkiske kypriotene en egen stat i den nordlige delen av øya. 40.000 tyrkiske soldater ble stasjonert langs grensen. Ingen andre land anerkjente denne staten.

Vende tilbake?
FNs plan innebar at øya skulle bli samlet til en stat. Under forhandlingene som gikk forut for planen, forlangte gresk-kypriotene at flyktningene fra 1974 og deres etterkommere skulle ha rett til å vende tilbake til stedet de bodde i det som nå er den tyrkiske sonen.

Tyrkerne sa nei. Og det ble godtatt av FN og EU, som fastslo at flyktningene ikke har noen "rett til å vende tilbake".

Bosetninger
Etter invasjonen i 1974 brakte tyrkerne bønder fra Tyrkia til Nord-Kypros og bosatte dem der. De bygde bosetninger og økte antallet etniske tyrkere der.

Grekerne forlangte at disse "ulovlige bosetterne" skulle reise tilbake til Tyrkia. Tyrkerne sa nei, og fikk støtte av FN og EU. De skal ha rett til å bli boende.

Ny realitet
Den grunnleggende tanken bak den løsningen FN og EU gikk inn for, er at 30 år (siden 1974) er en så lang tid at det må sies å være inntrådt en ny realitet, som man må ta hensyn til. Etter så lang tid har flyktninger ikke rett til å vende tilbake, og bosettere har rett til bli boende.

Hva med Bush og Israel?
FN og EU kritiserer samtidig president Bush for å legge de samme prinsippene til grunn i konflikten mellom Israel og araberne. Bush ville legge vekt på "den nye situasjonen som er skapt", og har høstet kraftig storm.

I virkeligheten burde det være mye lettere å avvise en "rett til å vende tilbake" i Midtøsten enn på Kypros. (Vi snakker her om at araberne skulle "vende tilbake" til selve Israel.) Der har den "nye situasjonen" vart mye lenger, helt siden 1948. Og araberne som flyktet fra Israel, ble erstattet av jødiske flyktninger som kom den andre veien, fra arabiske land og fra Europa. Disse jødene har ikke noe sted å gjøre av seg dersom 4-6 millioner palestinere skal ha en "rett til å vende tilbake".

Forskjellsbehandling
Men som vanlig skal det gjelde andre regler når jøder rammes enn ellers. Ikke bare er palestinerne tydeligvis den eneste flyktningegruppen fra tiden rundt 2. verdenskrig som skal ha noen "rett til å vende tilbake", i motsetning til tyskere, finner, jøder, hinduer og muslimer i India og Pakistan og andre grupper. Nå kommer det altså også fram at flyktningegrupper fra langt senere tid heller ikke skal ha noen slik "rett". Dermed blir forskjellsbehandlingen enda mer grotesk.

To stater for to folk
Verdenssamfunnet godtar at minoriteter skal kunne beholde sin identitet, slik gresk-kypriotene fikk. Valget bør gi noe å tenke på for dem som går inn for en enstatsløsning i Israel-Palestina.

Nå er gresk-kypriotene i EU, uten tyrkisk-kypriotene. Men sistnevnte kan vente å bli anerkjent som egen stat, og at sanksjonene mot dem blir gradvis avviklet.

Fritt etter An international double standard av Amos Gilboa i Ma'ariv 4. mai 2004 og Two states for two peoples av Alon Liel (aktiv i handelssamkvem mellom Israel og Tyrkia) i Jerusalem Post 3. mai 2004.