Før krigen
I 1938, noen dager etter Krystallnatten (da nazistenes jødeforfølgelse begynte i stor skala), skrev Gandhi et åpent brev til Europas jøder. Han skrev at jødene ikke burde gjøre noen form for motstand mot nazistene. Og de måtte ikke reise til Palestina, for det var arabisk. "Det er galt og umenneskelig å påtvinge araberne jøder."

Hvis han hadde vært tysk jøde, skrev Gandhi, ville han ha erklært at Tyskland var hans hjem. "Jeg ville ha utfordret tyskerne til å skyte meg og kaste meg i et fangehull. Jeg ville ikke vente til andre jøder fulgte opp, men ville ha tillit til at resten av jødene ville følge mitt eksempel."

Han gav lignende råd til tsjekkoslovakene, og angrep britene. Så hadde verden lyttet til ham, hadde vi nok alle snakket tysk. Og Untermennschen fra den fattige verden (slike som Arun) ville vært slavebundet og brakt til taushet.

Jødene døde ikke raskt nok
Nå kan man si at Gandhi var naiv, han skrev dette fordi han ikke var klar over hvor ond nazismen var. Men det stemmer ikke. For Gandhi sa noe etter krigen også. I 1946, da det var helt klart hva som var skjedd med jødene, snakket Gandhi til sin biograf, Louis Fisher.

Den store humanisten Mahatma Gandhi kritiserte jødene for måten de døde på. "Jødene skulle ha budt seg fram for slakterens kniv," sa han. Eller "de skulle ha kastet seg ut i sjøen fra klipper." Fisher trodde ikke helt sine egne ører, og spurte: "Mener du at jødene burde ha begått kollektivt selvmord?" Gandhi svarte: "Ja, det ville ha vært heltemot." Etter en liten pause tilføyde han: "Jødene var blitt drept uansett. De burde heller ha dødd på en betydningsfull måte."

Den store humanisten Gandhi syntes altså at jødene burde ha hjulpet til med å bli drept, alle sammen. Det gikk åpenbart ikke raskt nok for ham det nazistene gjorde. Sarah Honig lurer på om det jødiske folkets liv har omtrent samme verdi for dagens utgave av Gandhi-familien også. Han vil finne at de frekke jødene i Israel nekter å samarbeide om å bli slaktet ned.