Sommeren 2000 virket det som om freden sto for døren. Terrorismen hadde avtatt noe over de siste årene, og en ny venstreorientert israelsk regjering ledet av Ehud Barak søkte aktivt fred. Bill Clinton, som hadde et halvt år igjen som president i USA, var fast bestemt på å etterlate seg en arv med fred i Midtøsten.

Israel og PLO ble enige om å møtes, med støtte fra USA, og det første møtet ble satt til 11. juli 2000. I løpet av fredssamtalene, som varte frem til januar 2001, overrasket Israels statsminister Ehud Barak verden ved å tilby palestinerne mesteparten av områdene de var ute etter.

På den tiden da forhandlingene gikk mot slutten, 23. desember, hadde Barak akseptert Clintons enda mer omfattende forslag, kjent som «The Clinton Peace Plan». Denne lovet palestinerne mellom 94 og 96 prosent av Vestbredden og hele Gazastripen. I bytte for de fire til seks prosentene av Vestbredden som Israel ville beholde av sikkerhetsgrunner, ville Israel gi en til tre prosent av sitt land til palestinerne. I tillegg lovet Barak palestinerne en palestinsk stat med arabisk Jerusalem som sin hovedstad, og full kontroll over Øst-Jerusalem og det arabiske kvartalet av Gamlebyen, samt hele Tempelhøyden. Dette ville tydelig ha oppfylt kravene i resolusjon 242 om å gi tilbake områder - ikke alle områder - som ble erobret i Israels forsvarskrig mot Jordan.

Videre ville Israel ta imot noen av flyktningene fra krigen i 1948 på humanitært grunnlag, og noen på grunnlag av familiegjenforening. Men mesteparten skulle måtte bo i den palestinske staten, og en erstatning på 30 milliarder dollar ville bli betalt til de som ikke flyttet til Israel.

Angående de jødiske bosetningene, samtykket Barak å avvikle de fleste av dem og å konsentrere størsteparten av nybyggerne i den lille prosentdelen av Vestbredden som Israel skulle annektere.

Yasser Arafat forkastet Baraks forslag. Han gjorde det klart at han aldri ville oppgi de over fire millioner flyktningenes rett til å vende tilbake. Til tross for Baraks forslag og løfter fra Egypt og Saudi Arabia om støtte, forkastet Arafat avtalen og fløy hjem uten å komme med noen motforslag, og beordret terroristlederne å øke terroren.

I den siste runden med forhandlinger i Taba i Egypt, kom Barak med enda flere innrømmelser overfor Arafat, som verken den israelske offentligheten eller Knesset støttet. Samtalene viste at det palestinske standpunktet var blitt hardere siden forhandlingene på Camp David sommeren 2000. Arafats anti-israelske tale på Davos World Economic Forum i Sveits 28. januar forsterket dette inntrykket, og kløften mellom de to partene virket større enn før.

Praktisk talt alle som spilte en rolle i fredsprosessen på Camp David, plasserer nå all skylden for dens sammenbrudd på Arafat. President Clinton var rasende på Arafat og kalt ham en løgner, og la all skylden på ham. Dennis Ross, den ledende amerikanske forhandleren, sa at Arafat ikke ville godta fredsforslaget fordi en slutt på konflikten ville bety en slutt på Arafat. Det beste beviset på det er at Arafat ikke kom med noe motforslag til Israel. Selv noen av Arafats mest betrodde rådgivere og medarbeidere beklager nå avgjørelsen.