Da templet ble ødelagt
Jerusalem og templet der ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr. Før templet ble ødelagt, var det krig og en lang beleiring av Jerusalem. Hurban, ødeleggelse, er det ordet jødene forbinder med dette. Det som særlig har brent seg fast i jødenes minne, er det som skjedde i den beleirede byen: Zelotene (de kompromissløse jødene) drepte kompromissvillige jøder, ulike grupper jøder brente hverandres matvarelagre, til og med mens sulten bredte seg i byen.

Siden har jødiske barn lært dette formularet: "Hvorfor ble templet ødelagt? På grunn av grunnløst hat mellom jøder. Hvordan skal templet bygges opp igjen? På grunn av grunnløs kjærlighet mellom jøder."
Det er blitt en klisjé. Men den har et innhold: Forløsningen avhenger av at jødene elsker hverandre, også dem som ikke fortjener det.

Halevi skrev artikkelen på jødenes fastedag til minne om at den romerske beleiringen av Jerusalem begynte. Overskriftene er truende: Tusenvis av soldater skal ha skrevet under på at de nekter å være med på å fjerne jødiske bosetninger i Gaza og på Vestbredden, slik Sharons politikk er å gjøre. Denne ordrenekten bidrar til å legitimere en ordrenekt på den motsatte siden i det politiske landskapet: En ny organisasjon på venstresiden går inn for at soldater skal nekte å forsvare jødiske bosetninger i Gaza og å Vestbredden. Noen jøder som bor i Gaza (Gush Katif) bærer orange Davidsstjerner, de er ment å minne om de gule stjernene jødene måtte bære under nazismen.

Bosetternes argumenter
Selv om Halevi går inn for tilbaketrekning, har han også stor forståelse for mange av bosetternes argumenter. Ingen blir glad for å få sitt livsverk lagt i grus.

Bosetterne sier at de rakettene som nå faller på Gush Katif og de andre bosettingene, fortsatt vil komme etter tilbaketrekningen. De vil bare bli rettet mot andre steder, som den israelske byen Asjkalon med sitt oljeraffineri og sin havn.

De mener at tilbaketrekningen sender feil signal. Å trekke seg tilbake, spesielt "under ild" (altså mens angrep pågår), vil formidle til araberne at vold og terror svarer seg. Og det vil svekke Israels nasjonale vilje og kanskje selve zionismen, viljen til å gi de ofrene som trengs for å beholde en stat hvor jødene har kontrollen.

Hat farligst
Halevi synes at disse argumentene er gode, selv om han ikke mener de er gode nok til å gå imot Sharons tilbaketrekningsplan. Men bosetterne og de som støtter dem må ha full rett til å kjempe for sitt syn med alle demokratiske, lovlige midler.

Men jødenes minne om hurban forbyr alle, uansett ståsted, å krysse linjen mellom demokratisk kamp og hat. Å beskylde andre israelere indirekte for noe som ligner Holocaust, krysser denne linjen.

Dersom bosetterne får rett i det de frykter for, er det ille. Men en enda større trussel mot Israels eksistens vil det være med et nytt politisk mord. Det finnes nå israelere som snakker om å drepe statsminister Ariel Sharon.

Etter at Yitzak Rabin ble drept, klarte det israelske samfunnet å gjenvinne en skjør tillit mellom den sekulære venstresiden og den religiøse høyresiden. Hvis en statsminister til blir myrdet, kan hele tilliten bli ødelagt.
Blant bosetterne og deres støttespillere er det kanskje flere hundre mistilpassede individer som aktivt håper at Sharon skal dø. I forhold til hele folkegruppen er de få. Men flere hundre potensielle drapsmenn truer det grunnleggende samholdet blant jøder og er derfor en trussel mot at det jødiske folket skal overleve.

Hvorfor, spør Halevi, har vi ikke hørt innstendige advarsler fra lederne for bosetterne mot den katastrofale trusselen det ville være med en statsminister til som ble drept av en drapsmann fra den samme leiren?