Israel bryter FN-resolusjoner
I ulike sammenhenger møter vi ofte det argumentet at Israel er verstingen i verden, og er det landet som bryter flest FN-resolusjoner, blant annet.
På det svarer Israel og dets venner gjerne at når FN vedtar langt flere resolusjoner mot Israel enn mot noen andre, er det ikke fordi Israel er verre enn andre land. Mange land i verden har gjort og gjør ting som bevislig medfører mange ganger (noen ganger hundrevis av ganger) så mange døde og skadde, for eksempel, uten at det medfører noen særlig reaksjon fra FN. Så de mange anti-israelske resolusjonene forteller mest om FN: Israel blir helt annerledes behandlet enn alle andre land. Det setter etter vår mening FN i et meget dårlig lys og svekker FNs troverdighet. (For eksempler: Israelere og andre kjeltringer og Når Israel fordømmes...)

Og dessuten er det slik at mange av de FN-resolusjonene Israel bryter, ikke er bindende ifølge FNs charter. Det store antallet resolusjoner mot Israel i Hovedforsamlingen (hvor alle land har en stemme og ingen har vetorett), er ikke bindende. Det er faktisk heller ikke alle resolusjonene i Sikkerhetsrådet egentlig bindende, bare de som vedtatt under kapittel 7. Mange er vedtatt under kapittel 6, de er strengt tatt ikke bindende.

Med to tunger
Nå skal vi se på saken under en annen synsvinkel. Vi tar utgangspunkt i at Israel hadde besøk fra Kina i desember. Det var av statsråd Tang Jiaxuan, som er en av de seks mektigste mennene i verdens mest folkerike land (1,3 milliarder) med en økonomisk vekst på 9,5 % i året. I tillegg til ham og hans delegasjon har det vært en rekke andre delegasjoner også i det senere.

I 1992 opprettet Israel og Kina diplomatiske forbindelser. Siden har forbindelsene mellom de to landene gått litt opp og ned. Det har lite å gjøre med Israels konflikt med palestinerne og araberne. Det har mer med at Israel har latt seg presse av USA til å la være å selge en del typer våpen til Kina, til og med til å annullere kontrakter som var inngått. Men i lange perioder har forbindelsene mellom de to landene vært meget god.
Også i periodene med meget gode forbindelser, statsbesøk på høyeste nivå (av daværende president Jiang Zemin, for eksempel), økende handel og samarbeid på en rekke felter, har Kina konsekvent stemt mot Israel i FN.

Ifølge israelske diplomater dreier det seg blant annet om frykt for at Taiwan skal bli stemt inn i FN som egen stat, noe Kina er sterkt imot. Israel har bare en stemme i FN. Araberne har mange stemmer selv, og mange andre (særlig muslimske) følger dem stort sett. Kina stemmer derfor sammen med araberne, og regner med at det vil føre til at araberne stemmer sammen med dem i saker som kineserne synes er viktige.
Men det kineserne sier til israelerne og viser i handling, er noe annet enn slik de stemmer i FN.

Israelerne forsøker ikke å presse kineserne til å stemme annerledes i FN. Det som teller er den praktiske politikken, ikke hva som sies i FN. Det er tydelig at kineserne selv heller ikke legger stor vekt på dette.

Andre land
Israelerne er vant med at mange land har stemt imot dem i FN for å holde seg inne med araberne og av andre grunner, men sier noe ganske annet ansikt til ansikt. Nigeria har for eksempel opptrådt meget fiendtlig overfor Israel i FN. Samtidig hadde de to landene så nære forbindelser at det var en egen israelsk skole i Nigeria for de mange israelske barna som var der.

Israels FN-ambassadør har opplevd en lang rekke tilfeller av land som stemte imot Israel i FN, beklaget det privat og forklarte at de følte seg presset av den arabiske blokken.

Et annet eksempel er India. Av sine egne grunner har inderne hele tiden stemt imot Israel i FN. Men ellers er det etter hvert blitt et meget nært og vennskapelig forhold mellom Israel og India, og det går helt til topps. (Det var kanskje enda bedre under den forrige regjeringen enn under den nåværende.) Inderne har også problemer med muslimske terrorister, og uttrykker en betydelig grad av forståelse for Israels situasjon og tiltak. Men i FN taler og stemmer de imot Israel. Statsminister Ariel Sharon påpekte det under sitt besøk i India i september 2004. Så vidt jeg vet, har det ikke ført til noen særlig endring.

Et stort antall slike opplevelser fra mange land er en av de faktorene som ligger bak at Israel ikke tar FN-resolusjoner altfor alvorlig. Det som foregår i FN, er ofte et spill som ikke alltid har så mye med landenes egentlige politikk overfor Israel å gjøre.

Kina og Sudan
Selv om Kina har verdens største kullreserver, og kull sørger for 2/3 av landets energibehov, fører den raske veksten i økonomien til et raskt økende oljebehov også.

I den forbindelsen har Kina et stort oljeprosjekt i Sudan. Det står for anslagsvis 7 prosent av Kinas oljebehov. Til gjengjeld sørger Kina for at FN ikke fordømmer Sudan for sterkt for det som mange kaller folkemord i Darfur. Og ikke bare det: Regimet i Sudan får milliarder i inntekter, og et stort antall kinesiske våpen fra maskingeværer til kampfly.

I september 2004 truet Kina med å nedlegge veto i Sikkerhetsrådet hvis FN vedtok sanksjoner mot Sudan for all den død og lidelse som skjer i Darfur. Resultatet ble en mer utvannet resolusjon.

Den som tror at det som skjer i FN har noen slags høy moralsk kvalitet over seg, og er verd å begå nasjonalt selvmord for, slik Israel forventes å gjøres, har kanskje ikke helt forstått hva som egentlig skjer i FN.

Kilder: Stoffet om Kina bygger på to artikler av Herb Keinon i Jerusalem Post. Den ene er fra 4. februar 2005 og het Ally in the making, den andre stod 3. februar 2005 og het The world can wait. Annet stoff bygger på tidligere meldinger i israelske aviser.