Forholdet mellom Israel, folkeretten og FN: fiksjon og
feighet
Publisert: 8. mars 2005
Innlegget er skrevet av Aleksander Rabl (universitetslektor
ved juridisk fakultet, UiB) og Georg Rabl (stipendiat ved NHH).
Kontaktadresse: gflr@hotmail.com
Her ønsker vi å belyse hvordan Norge
og mange europeiske land forholder seg til folkeretten og FN på en ukritisk
måte, og hvilke følger dette har.
KRONIKK: Vi argumenterer for at en ukritisk holdning til FN og folkeretten er
oppstått p.g.a. en fiksjon om at alle stater er likeverdige. Dette er
skadelig fordi debatten om hvilken verdensorden vi bør ha vanskeliggjøres,
og en følge er at FN og folkeretten fremstår som eneste kilde til
legitimitet. Kvitter vi oss med fiksjonen om likeverd, fremstår debatten
rundt både Irak-krigen og FNs behandling av Israel i et annet lys.
Folkerett
I tiden etter frigjøringen av Irak har mye av debatten om krigens legitimitet
handlet om folkeretten. Etter vår mening er dette et blindspor i den egentlige
debatten om hvilken verdensorden vi ønsker. Diskusjonen om moralsk legitimitet
kan ikke reduseres til tolkning av internasjonale regler eller FNs tilslutning.
Som vi skal se, er reglene i folkeretten ofte utslag av helt andre forhold enn
moralske og verdimessige vurderinger. Dessuten kan heller ikke FNs uttalelser
og resolusjoner ukritisk legges til grunn, dette skyldes at FN lider av flere
grunnleggende feil.
Før man tar som utgangspunkt at støtte i folkeretten er et
nødvendig vilkår for legitimitet, bør man ha klart for
seg folkerettens opprinnelse og hva den består i. Om folkeretten kan
være målestokk for om det var rett eller galt av USA å invadere
Irak, eller av Israel å bygge et sikkerhetsgjerde, avhenger av dette.
Vi ser spesielt på to punkter:
(a) I tradisjonell forstand er folkeretten rettssystemet som regulerer forholdet
mellom stater. Folkerettens to hovedkilder er traktater og folkerettslig sedvanerett.
Alle stater er suverene, og derfor bindes ikke en stat av en traktat den ikke
har tiltrådt. All folkerett handler dermed ikke om "rett eller
galt", i moralsk forstand. Mesteparten handler faktisk om statene er
"enige eller uenige". Folkerettslig sedvanerett er fast praksis
gjennom noen tid, med et visst krav om rettsoverbevisning eller i det minste
at utøvelsen ikke er rettsstridig. Med andre ord: Makta rår.
I motsetning til hva mange tror, er altså ikke folkeretten som utgangpunkt
full av "evige sannheter".
(b) Tolkningen av folkeretten vil dessuten nesten alltid farges av bakenforliggende
hensikter. Under den kalde krigen fikk USAs intervensjoner legitimitet fordi
landet fremsto som beskytter av den frie verden. I dag etterspørres
ikke lenger amerikansk beskyttelse, noe som har ført til at Europa
er mindre villig til å godta ensidige amerikanske handlinger. Folkeretten
er et middel i dette spillet, som kan få paradoksale følger:
Mangel på støtte i FN og i folkeretten hindret ikke europeisk
deltagelse i krigen mot Serbia i 1999, mens fraværet av slik støtte
ble brukt mot USAs invasjon av Irak. Israels okkupasjon av Vestbredden og
Gaza kritiseres ofte med utgangspunkt i at den er folkerettsstridig (okkupasjonen
er faktisk ikke folkerettsstridig) mens Syrias okkupasjon av Libanon ikke
kritiseres (enda den er folkerettstridig).
Konklusjonen fra (a) og (b) må være at en kritisk holdning til
folkeretten og til de som tolker denne for oss er på sin plass. Dermed
er også mye av fundamentet for å bruke folkeretten alene til å
avgjøre om for eksempel Irak-krigen var rett eller gal borte. Det kan
med andre ord være moralsk forsvarlig og legitimt å fjerne en
diktator, selv om det ikke finnes direkte hjemmel i folkeretten for dette.
I dette spørsmålet må man ta et selvstendig standpunkt,
tenke selv, og ikke gjemme seg bak foreldet folkerett.
Selvsagt bestrider vi ikke at felles regler for alle stater noen ganger kan
være et mål i seg selv. I trafikken er det ikke et verdivalg hvorvidt
man skal kjøre på høyre eller venstre side av veien, men
reglen er like fullt nødvendig for å hindre kaos. Vårt
poeng er imidlertid at vi ikke kan la slike "kjøreregler"
være soveputer, slik tilfellet langt på vei er i dag. Vi mener
derfor legitimitet bør defineres mer som rettferdiggjøring på
grunnlag av verdier og moral, enn som legalitet. Spesielt viktig blir kritisk
og selvstendig tenkning rundt disse begrepene fordi enkelte europeiske ledere
i beste fall helt ukritisk har benyttet folkeretten som hinder mot at Saddams
grusomme regime ble styrtet. Vårt utgangspunkt er at hensynet til demokrati
og menneskerettigheter er tilstrekkelig grunnlag for å gi invasjonen
av Irak legitimitet. På samme måte vil kostnadene forbundet med
metodene Israel bruker til å forsvare seg, som for eksempel beslaglegging
av land til sikkerhetsgjerdet, måtte veies mot retten til liv, og ikke
mot kjørereglene i folkeretten. Med dette som nytt utgangspunkt blir
det klart at dersom vi i Norge kan beslaglegge land til å bygge motorveier,
bør Israel kunne beslaglegge land til å redde liv. I tillegg
mener vi selvsagt at Israel har hjemmel i folkeretten til å foreta et
slikt inngrep.
FN
På samme måte som ukritisk bruk av folkeretten er skadelig, er
også et ukritisk syn på FN skadelig. Intensjonen bak FN er å
fremme fundamentale menneskerettigheter og enkeltmenneskers verdi.
I dag blir dessverre organisasjonen ofte brukt med omvendt effekt. Vi ser
her nærmere på noen få eksempler. FN var ikke et effektivt
instrument for forandring i Irak og organisasjonen ga ikke legitimitet til
maktbruk mot den etniske rensningen av Kosovo. Dette skyldes både FNs
oppbygning og FNs ukritiske opphøyelse av folkeretten. FNs generalsekretær
Kofi Annan tok selv dette opp i en tale ved Nobelprisutdelingen i 2001 og
uttalte at et lands suverenitet ikke lenger burde kunne brukes som dekke for
grove brudd på menneskerettighetene. Annan har også ved senere
anledninger snakket om behovet for dramatiske endringer i FN, senest i en
lengre artikkel i The Economist. Det er skremmende at vi i Norge må
ty til utenlandske medier for å få høre FNs leder kritisere
organisasjonen langt kraftigere enn den kritikken vi hører fra norske
medier! Skandalene rundt "olje for mat"-programmet gis liten eller
ingen dekning, til tross for at Norge hadde en sentral rolle som leder for
sanksjonskomiteen for Irak, og til tross for at dette var et av FNs viktigste
og i hvert fall mest omtalte programmer. Like skandaløst er det at
FNs flyktningprogram i Gaza åpent innrømmer at de har flere ansatte
som også jobber for den rasistiske og svært intolerante terroristorganisasjonen
Hamas, uten at noe gjøres. Et annet grotesk eksempel er FNs menneskerettighetskommisjon.
Navnene på flere av medlemslandene her utgjør hva Human Rights
Watch kaller "en liste over kjeltringer" med massive menneskerettighetsbrudd.
Det skal lite fantasi til for å forstå at despotier har andre
mål ved å sitte i denne kommisjonen enn demokratiske land. Enda
et eksempel er FNs behandling av Israel. Mens Generalforsamlingen med nærmest
automatisk stemme fra alle muslimske, og ofte ikke-demokratiske land, har
vedtatt hundrevis av resolusjoner mot det eneste demokratiet i Midtøsten
og hindret Israel fra å sitte i Sikkerhetsrådet eller ha andre
ledende stillinger, ser forsamlingen ikke ut til å legge merke til overgrep
som skjer mot religiøse, etniske, politiske eller seksuelle minoriteter
i de fleste araberlandene. Heller ikke bryr man seg om at de fleste av disse
landene ikke anerkjenner et av medlemslandenes rett til å eksistere.
Israel har vært skyteskive for flere resolusjoner enn noen andre land,
til tross for at for eksempel kommunist-Kinas okkupasjon av Tibet er langt
mer brutal og ikke legitim på verken folkerettslig eller moralsk grunnlag.
Til tross for dette og flere andre eksempler på korrupsjon og grunnleggende
svakheter ved FN, har mange europeiske land vært svært lite kritisk
innstilt til FN.
Den første årsaken til dette er (som vi har sagt under avsnittet
om folkeretten over) at folkeretten har utviklet seg fra kun å være
nyttige kjøreregler, til å bli soveputer. Denne utviklingen har
funnet sted parallelt med at folkeretten i europeeres øyne har blitt
den eneste kilde til legitimitet. Dette skyldes utviklingen av menneskerettighetene,
som er en del av folkeretten. Men det er en stor feil å sette likhetstegn
mellom "soveputefolkeretten" og menneskerettighetene. Bare de siste
har en sterk verdimessig og moralsk forankring. FN blir feilaktig oppfattet
som den eneste kilden til folkeretten, og får derfor stadig større
betydning.
Den andre årsaken til dette er fiksjonen om at alle stater er moralsk
og formelt likeverdige. I dagens FN har alle stater samme rett til å
sitte i Generalforsamlingen og bli valgt inn som midlertidig medlem av Sikkerhetsrådet
(bortsett fra Israel). Denne retten har statene helt uavhengig av styreform,
minoriteters rettigheter, og så videre. Dette er skadelig. Ikke bare
har diktaturene i FN oftest andre mål enn demokratiene når disse
kommer sammen for å vedta internasjonale spilleregler. I tillegg vil
demokratiske land med tiden miste respekt for fora der deres stemme teller
like mye som et diktaturs stemme.
Vi bør ikke ha illusjoner om at FN er noe annet enn et virkemiddel
der medlemslandene forsøker å nå ulike mål: Mange
av FNs medlemsland styres av despoter med mål som ikke kan utgjøre
noen målestokk for hva som er legitimt eller ikke legitimt.
Konklusjon
Hva kan gjøres for å bygge opp FNs troverdighet og fremme demokrati
og menneskerettigheter? Her tenker vi oss flere tiltak. For det første
må fiksjonen om statenes likeverd konfronteres, for eksempel gjennom
å danne egne samarbeidsgrupper i FN der diktaturer ikke har anledning
til å delta. Når Det britiske samveldet, en svært heterogen
gruppe land, makter å ta beslutningen om å suspendere Zimbabwe
på grunn av brudd på demokratiske spilleregler, da kan også
FN klare noe tilsvarende. Problemet med denne fremgangsmåten er imidlertid
at gamle konflikter settes på spissen. Slike samarbeidsgrupper vil trolig
få flertall av sekulære land fra den nordlige halvkule, hvilket
vil være en rød klut for mange.
Et annet tiltak kan være å opprette en institusjon på linje
med Verdensbanken med hovedoppgave å fremme demokrati gjennom ulike
kanaler. USAs Middle East Partnership Initiative er et steg i denne retningen.
Et tredje tiltak er å anerkjenne staters rett til å gripe inn
i andre staters indre anliggende med den hensikt å fjerne usedvanlig
brutale regimer. Dette kan delvis bygge på at menneskerettighetene,
som er en del av folkeretten og som i tillegg har en meget sterk verdimessig
og moralsk forankring, bør vektlegges tyngre enn de folkerettslige
"trafikkreglene", også ved direkte motstrid. Poenget er at
folkerettens system ikke lenger burde tillate at "trafikkreglene"
muliggjør grove brudd på menneskerettighetene. Hovedregelen må
imidlertid fremdeles være at suverene stater har monopol på maktbruk
på sitt territorium. Det er klart at fremmede staters bruk av makt mot
et demokrati ikke kan aksepteres, fordi slik maktbruk innebærer at den
som griper inn ikke anerkjenner folkets selvbestemmelsesrett. Argumentet gjelder
imidlertid ikke for et diktatur, demokratisk legitimitet finnes nettopp ikke.
Det kan selvsagt stilles spørsmål ved hvem som skal bestemme
hva som er rett og galt. Er det ikke fare for at våre forslag fører
til en situasjon der den sterkeste bestemmer? Som svar påstår
vi for det første at det finnes sannheter og standpunkt som er objektivt
rette eller gale. Det er ikke noe relativt med usedvanlig brutale regimer
som Saddams Irak eller Kim Jong Ils Nord-Korea, eller ved Hamas sin rasisme!
For det andre er det faktisk i dag slik at den sterkeste bestemmer, og indirekte
beskyttes av FNs passivitet. Saddam drepte kurdere, Milosevic drepte albanere,
Nord-Koreas Kim Jong Il dreper befolkningen "sin" og regjeringen
i Khartoum løfter ikke en finger for å stanse nedslaktningen
i Darfur. Hvorfor? Nettopp fordi slike banditter er sterkest. FN er ikke selv
i stand til å handle og virker samtidig som et hinder for at andre aktører
handler. Den foreldete og moralsk rensede soveputefolkeretten går foran
innbyggernes liv. Vi mener dette er feil.
Mens det i tiden rett etter Kosovo-konflikten ble satt i gang en spennende
diskusjon rundt legitimiteten ved å gripe inn i et lands indre anliggende
for å beskytte sivilbefolkningen, altså uten hjemmel i den tradisjonelle
folkerett, og uten FNs velsignelse, virker det som denne debatten nå
er blitt lagt død. Den amerikanske samfunnskritikeren Robert Kagan
mener årsaken til dette er at europeerne har konkludert med at det er
viktigere å beholde innflytelse over USA ved å nekte å godta
et ensidig inngrep i Irak, enn å bekjempe trusselen fra terrorisme og
undertrykkelse. I kampen om rampelyset på verdensarenaen benytter derfor
Europa "legitimitet" definert som legalitet, for å forsøke
å kontrollere USA, gjennom opprettholdelse av dagens FN-system og gjennom
illusjonen om at selv det mest voldelige diktatur har like stor moralsk og
folkerettslig betydning som et demokrati. Europeiske diplomaters sinne over
at USA gikk til krig i Irak uten FNs velsignelse var et maskeradeball, og
hadde trolig sterkere røtter i fortvilelsen over at Europa ikke lenger
har innflytelse over verdenspolitikken gjennom USA, enn i respekten for FN
eller for Iraks befolkning under Saddam.
Den europeiske strategien er feil, først og fremst fordi den gjør
det vanskeligere å stanse statlige overgrep og å utføre
preventive angrep mot farlige regimer, men også fordi den ikke kan fungere.
USA vil og bør etter 11.september fortsette å handle i egen interesse,
med eller uten hjemmel i folkerettens "trafikkregler" eller støtte
i et handlingslammet FN.
Vi ser i dag et tilsvarende maskeradeball i Norges og andre europeiske lands
holdning til de palestinske selvstyremyndighetene. Til tross for at det er
gitt milliarder av kroner i støtte til disse "myndighetene",
har de oppnådd lite eller ingenting. I løpet av et halvt århundre
kan man greie mye, hvis man har viljen. På den ene siden har Tyskland
gjennomgått en utrolig utvikling: fra jødehatende nasjonalsosialistisk
despoti under Hitler, via utbombet ruinhaug under lovlig alliert okkupasjon,
til et sterkt demokrati, økonomisk velstand og gjenforening. På
den andre siden lever palestina-araberne fremdeles like undertrykket av sine
egne ledere, pengestøtte finner veien til hemmelige konti i Sveits
og israelere sprenges i filler, enten på slagmarken eller på fortauskafeer.
Det siste skjer kanskje i litt mindre omfang enn før, men det skyldes
utelukkende et milelangt nettinggjerde, betalt av Israel og fordømt
av verden.
Her er det bare å skjære i gjennom. Selvstyremyndighetene er i
ferd med å bli til en hellig ku, formen skygger for innholdet, slik
som for resten av verdens diktaturer. Diktaturer burde ikke beskyttes av folkeretten
eller av FN. Ikke selvstyremyndighetene heller.
Avslutningsvis vil vi vise til president Reagans tale i Det britiske parlamentet
i 1982, der han spådde at verdens diktatorer ville havne på historiens
søppeldynge. La oss gjøre FN til en nyttig søppelbil
i denne visjonens tjeneste, og ikke til en hellig ku som står i veien
for en positiv utvikling.
|
Copyright
© Med Israel for fred
Artikler kan fritt gjengis dersom man oppgir referanse til www.miff.no.
|
Krigen mot Hizbollah 2006
| Winograd
Holocaust
