Våren 1990 var en amerikansk organisasjon for jødene i Etiopia lei av å vente på at den israelske regjeringen skulle gjøre noe effektivt for å få de etiopiske jødene til Israel.
Den gjennomførte derfor et spesielt program, mot ønsket til den israelske regjeringen og andre jødiske ledere: Tusener av jøder fra landsbyer i det indre Etiopia ble flyttet til Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Tanken var at når de var like ved den israelske ambassaden, ville den israelske regjeringen føle seg presset til straks å bringe dem til Israel.
Men verden var ikke så enkel som disse amerikanerne tenkte. Den daværende diktatoren i Etiopia, Mengistu Haile Mariam, brukte disse jødene som et pressmiddel, og forlangte å få våpen fra Israel for å slippe dem fri. Våpnene skulle han ikke minst bruke i borgerkrigen som den gangen pågikk. Men USA var sterkt imot å sende våpen til ham, og Israel lot være.
Resultatet var at tusener av jøder tilbrakte et års tid i Addis Abeba i stor nød. Mange døde, særlig barn. Noen fikk HIV i løpet av denne tida.
Operasjon Salomo
I mai 1991 holdt Addis Abeba på å falle til opprørsstyrker. Israelerne fryktet at jødene ville bli slaktet ned. Under en pause i kampene fikk Israel anledning til å sende sin flåte av passasjerfly (El Al flyr ikke på sabbaten, og kunne bli borte uten at det ble kjent) og en del militære transportfly. I løpet av en helg ble 14.000 jøder fløyet til Israel. Dette ble kalt Operasjon Salomo.
Falash mura
Men noen ble igjen i Addis Abeba. Det var først og fremst falash mura. Det var tidligere jøder som var konvertert til kristendommen, visstnok under stort press fra omgivelsene, og deres etterkommere. Disse menneskene var i en vanskelig situasjon. Jødene godtok dem ikke som jøder, og de kristne godtok dem ikke som ordentlige kristne. Men Israel måtte bestemme seg for om de skulle få komme til Israel som jøder. Svaret ble i første omgang nei. Tilbakevendingsloven utelukker spesielt mennesker som har forlatt jødedommen frivillig.
Men ikke alle israelerne var enige i avgjørelsen. Flere falash mura ble hentet etter hvert. I 1998 møtte daværende statsminister Benjamin Netanyahu opp på flyplassen for å ta imot det man trodde var det siste flyet med falash mura.
Men så dukket tusener av nye falash mura opp. Det viste seg blant annet at det hadde vært konflikter innenfor falash mura-miljøet i Etiopia. Israel hadde bare hatt kontakt med en av partene, og de hadde ikke fortalt om motparten.
I 2002 erklærte rabbi Ovadia Yosef, den åndelige lederen for Shas-partiet, at Falash Mura hadde forlatt jødedommen ut fra frykt og forfølgelse og skulle bli regnet mer som jøder enn som kristne. Da hans parti siden fikk ministeren for innvandring, ble det gjort forsøk på å få fart på innvandringen.
Men innvandrerne fra Etiopia er dyre for Israel. De har større omstillingsproblemer enn mange andre innvandrere, fordi deres kultur og bakgrunn står fjernere fra det israelske samfunnet enn mange andre. Man regner at det koster 6-700.000 for hver innvandrer fra Etiopia. Da Shinui-partiet overtok innenriksdepartementet, bestemte ministeren at Israel ikke hadde råd til mer enn 250-300 falash mura i måneden.
Vedtak
Nå har statsminister Ariel Sharon bestemt at det skal settes fart på innvandringen av falash mura. Men foreløpig følger det ingen bevilgninger med vedtaket. Det er nedsatt en komite som i løpet av tre måneder skal finne fram til måter å skaffe penger på, mest mulig utenom staten Israels budsjett. Noen mistenker at det først og fremst er noe Sharon gjør for å forsøke å få Shas-partiet til å støtte hans regjering.
Så det gjenstår å se hvor mye det blir utav det. Og det gjenstår å se om det fremdeles finnes falash mura i Etiopia som Israel ikke kjenner til.
Hovedkilde: En artikkel av Stephen Spector i Jerusalem Post 13. februar 2005.
Relaterte artikler:
Jødene fra Etiopia
Falash Mura
Etiopiske jøder og operasjon Salomo
Det følgende er fra et manuskript til et program i nærradio i Stavanger 7. juni 1991:
Jødenes historie i Etiopia
Når den jødiske historien i Etiopia begynte, er ikke klart. En vanlig oppfatning er at den begynte med kong Salomo. Han var, som vi husker fra bibelhistorien, sønn av kong David. Og tidsmessig er kong David lett å huske, for han var konge i Jerusalem i år 1.000 før Kristus, altså for 3.000 år siden. Da var det bronsealder her i Norge, og folk flest levde som i steinalderen.
Men det var kong Salomo, Davids sønn, vi skulle si noe om. Han stod for byggingen av det første templet i Jerusalem. Og ellers er han kjent for å ha vært en vis mann, og for å ha hatt hundrevis av koner – om nå det kan gå i hop. Bibelen forteller at han fikk besøk av dronningen av Saba. Saba er antakelig det nåværende Jemen, som den gangen hørte sammen med Etiopia. Det er nemlig bare et smalt sund mellom Jemen på den arabiske halvøya og Etiopia i Afrika. Dronningen av Saba hadde med seg store mengder gull, edelsteiner og krydderier i gave til Salomo. Til gjengjeld står det at han gav henne alt hun hadde lyst på og bad om. Hva det var, står ikke. Men ifølge etiopisk tradisjon var hun i hvert fall gravid da hun dro hjem igjen. Fra hennes og kong Salomos sønn mente den gamle keiserfamilien i Etiopia at den stammet. Noen har ment at det gjelder de etiopiske jødene også. Men andre sier at de stammer fra kong Salomo og en kvinnelig tjener dronningen hadde.
Men det er flere teorier også. Noen går enda lenger tilbake, til Moses. Vi husker fra Bibelen historien om hvordan egypterne ville drepe alle jødiske guttebarn, og Moses ble satt ut på Nilen i ei sivkorg. Han ble funnet av datteren til Egypts konge, farao. Han bodde på slottet som en prins. Ifølge gamle historier ledet han egyptiske hærer i Etiopia og styrte over dette landet i noen år. 4. Mosebok, kapittel 12, vers 1, forteller at Moses giftet seg med en mørkhudet kvinne, en kvinne fra Etiopia. Mange etiopiske jøder mener at de fikk kontakt med jødenes Gud gjennom Moses. Moses inntar en spesiell stilling i de etiopiske jødenes forestillinger.
Blant religiøse ledere i Israel har det vært en vanlig oppfatning at de etiopiske jødene utgjør en av de ti jødiske stammene som forsvant da den nordlige delen av landet ble erobret av assyrerne i år 722 før Kristus, nemlig Dans stamme. Men de fleste moderne forskerne mener at de etiopiske jødene stammer fra mennesker som omvendte seg til jødedommen en gang på 500-tallet etter Kristus.
I århundrer trodde de etiopiske jødene at de var de eneste jødene i verden. Lenge hadde de en større eller mindre grad av selvstendighet i deler av landet. Siden de var isolert fra jødene i verden ellers, har deres jødiske tro utviklet seg noe forskjellig fra den som var vanlig ellers i verden. Det har ført til at noen jøder har dradd i tvil om de etiopiske jødene virkelig var ekte jøder. Det var ikke noen rasemessige overlegninger inne i bildet i denne sammenhengen. Det eneste spørsmålet var om religionen var så lik den vanlige jødiske at den kunne godkjennes som ekte jødisk. I dag er det praktisk talt full enighet blant verdens jøder om at også jødene fra Etiopia er ekte jøder, til tross for at de rasemessig er helt svarte.
Jødene i Etiopia har beholdt sin egenart gjennom århundrene til tross for sterkt press fra omgivelsene, med mange forsøk særlig fra kristne på å få dem til å oppgi sin tro. De har, som alle andre jøder, hele tiden vært båret oppe av en tro på at en dag – i Guds tid – skulle jødene igjen samles i Israel. Ellers har jødene i Etiopia stort sett levd som andre folk i området. De har vært bønder som ofte bodde i stråhytter.
Operasjon Salomo
Operasjon Salomo var ei luftbru som i løpet av ett eneste døgn brakte over 14.000 jøder fra Etiopia til Israel. Det skjedde 24. og 25. mai 1991. Jødenes daglige forventning og bønn gjennom hundrevis av år var oppfylt, drømmen som har gitt det jødiske folket kraft til å bevare sin egenart tross diskriminering og forfølgelse, drømmen om at de skulle bli samlet i Israel.
Disse jødene er ikke de første som er kommet til Israel fra Etiopia. Noen få kom allerede tidlig på 1900-tallet.
Mange flere kom i 1984-85 under operasjon Moses, en hemmelig operasjon hvor jøder måtte gå på sin bein lange strekninger og ble hentet i Sudan. Ca. 20.000 jøder kom seg ut. Men dessverre var noen amerikanske jøder løsmunnede, slik at det ble kjent hva som foregikk, og myndighetene i Sudan stanset operasjonen. Siden har 15-20.000 i Etiopia ventet på å komme ut. De fleste av dem hadde nære slektninger i Israel. For siden fluktruten i 84-85 krevde store fysiske anstrengelser, var det mest de unge og spreke som kom seg ut. De etterlot sine foreldre, besteforeldre og yngre søsken i Etiopia.
Mange av de 14.000 jødene som kom til Israel nå, har oppholdt seg i nærheten av den israelske ambassaden i Etiopias hovedstad Addis Abeba i et år eller mer. De flyktet dit fra kampene nord i landet og fra den generelle nøden i landet, til en viss grad også fra diskriminering. De har bodd i telt. Stort sett har Israel sørget for at de ikke sultet. Men de hygieniske forholdene har til dels vært så dårlige at mange barn har strøket med.
Redningen nå var dramatisk. Den etiopiske regjeringen har nektet å slippe jødene ut. Den har brukt dem som gisler for å presse Israel til å gi militær hjelp. Israel har stort sett avslått det, men har fått ut noen få ved å gi andre typer hjelp. Det som åpnet muligheten nå, var at diktatoren i Etiopia flyktet fra landet. Det har forresten vært meldinger om at han ikke flyktet, men at USA og Israel simpelthen kidnappet ham. Han trodde han skulle reise og inspisere noen tropper, men ble i stedet fløyet ut av landet. Det er rimelig til å anta at dette i så fall var et ledd i en avtale med opprørerne hvor sistnevnte også lovte fri utreise for jødene. Mens redningen av jødene pågikk, var fronten bare 18 kilometer unna.
Jødene ble fraktet i busser og biler fra ambassade-området til flyplassen. De fikk nesten ikke lov til å ta med seg eiendeler. Og i flyene var alle setene tatt ut, folk satt stuet på madrasser på golvet. De etiopiske jødene er lette, og tillegg altså nesten uten eiendeler. Så man stuet inn langt flere mennesker enn vanlig. Rekorden var 1080 mennesker i en jumbo-jet. Det vil si: Da flyet kom fram, var det 1081 – en var født underveis. Grunnen til at man stuet flyene slik, var at operasjonen måtte gå raskt. Ingen kunne vite når den ville bli avbrutt. Da skulle helst alle være ute.
Mange israelere var med på operasjonen. De delte ut mat, vann og andre nødvendighetsartikler til jødene. Leger og annet medisinsk personell var også med. I Israel stod hundrevis av busser klar til å frakte de nye innbyggerne til ulike sentra rundt om i landet. Nesten hele regjeringen, med statsministeren i spissen, var på flyplassen. Det var en mektig opplevelse for mange. Israelerne hadde fryktet at jødene ville bli drept i Etiopia. Nå ble de reddet ut på dramatisk vis i en operasjon som vel nærmest må kalles en kommando-operasjon, med bruk av militære og sivile fly hvor alle kjennemerker var overmalt. Selv boligminister Ariel Sharon, en tidligere general og super-hauk som står en religiøs livsstil fjernt, siterte fra profeten Esekiel om at Gud vil samle jødene fra alle kanter og bringe dem til Israel. Men israelere flest fikk først høre om dette da operasjonen var avsluttet. Mens den pågikk, var alle israelske medier underlagt full sensur. Ellers kunne det hele ha gått i vasken. Men mange reportere var med flyene som hentet jødene, og kunne etterpå fortelle i detalj hva som var skjedd.
Det som forsinket operasjonen litt, var at tusenvis av ikke-jødiske etiopiere prøvde å lure seg med på ferden. Men ved hjelp av spesielle identitets-kort gikk det nokså greit å få med bare jødene og visstnok noen få andre venner av Israel.
De etiopiske jødene er populære i Israel. De er kjent som mennesker som lærer fort og arbeider hardt. De klager sjelden, men heller gjør en innsats for å bedre situasjonen for seg selv og andre. Også det som skjedde nå under operasjon Salomo har styrket israelernes respekt for sine nye landsmenn. En israeler sa det slik: «Jeg tror ikke vi kunne ha fått til en slik operasjon med noen annen gruppe jøder i verden. Den disiplinen og verdigheten de viser, deres sterke tro, overgår alt vi har sett i Israel.»
Falash Mura
Det følgende er fra et manuskript til et program i nærradio i Stavanger 11. september 1992. Nyere artikler vil fortelle noe om utviklingen siden.
24. og 25. mai i fjor ble ca. 14.000 jøder fløyet fra Addis Abeba i Etiopia og til Israel i en dramatisk redningsaksjon. Fronten i den etiopiske borgerkrigen var bare 18 km unna. Noen få jøder ble av ulike grunner igjen, men de er stort sett blitt brakt til Israel i mellomtida. Jødene bodde mest i Gondar-provinsen i Etiopia.
Jødene ble kalt falasha i Etiopia. Ordet betyr fremmede, og er typisk for hvordan jøder er blitt behandlet både i Europa, i den arabiske verden og altså i Etiopia. De var fremmede selv om de hadde bodd i et område i hundrevis av år, noen ganger lenger enn flertallsbefolkningen. Det gjelder Sør-Tyskland, hvor jødene kom til området mens det var keltisk. Germanerne kom først senere. Tross det er jødene alltid blitt behandlet som fremmede, og til slutt kom Hitler og drepte alle han kom over.
Men tilbake til Etiopia, i tida da jødene bodde der. Der var presset på jødene sterkt, særlig fra kristent hold. En stor del av den etiopiske befolkningen tilhører nemlig den koptiske kirken. Ordet betyr egentlig egyptisk. Den koptiske kirken er særlig utbredt i Egypt og Etiopia. I lære og praksis står den meget nær de ortodokse kirkene i Øst-Europa. Presset artet seg som diskriminering og forfølgelse. Det førte til at mange jøder oppgav sin tro, og meldte seg inn i den koptiske kirken. De ble altså kristne, i hvert fall formelt. Og siden jødedommen har en nær sammenheng mellom religionen og folket, meldte de seg dermed også ut av det jødiske folket.
Disse kristne jødene, om vi kan kalle dem det, bor fremdeles i Gondar-provinsen i Etiopia. Anslagene for hvor mange de er, varierer fra 24.000 til 60.000. I dag blir disse kristne jødene, som kalles falasha mura, i stor grad forfulgt av sine kristne naboer. De kaller dem forrædere. Det er stadig voldsbruk mot dem, og noen blir også drept.
Det er delte meninger i Israel om hva man skal gjøre for disse jødene som har sviktet sin tro. Noen mener at de ikke angår Israel i det hele tatt. Andre siterer gamle lover som påbyr barmhjertighet med jøder som har sviktet sin tro under press, men egentlig har beholdt fedrenes tro. Noen mener at Israel skal gi disse menneskene anledning til å gå tilbake til den jødiske tro, særlig de som virkelig var presset og truet da de forlot den. Foreløpig er det, så langt vi kjenner til, ingen avklaring om dette i Israel. Men eventuelle tiltak fra israelsk side må nok holdes hemmelige.
