Visestatsminister Ehud Olmert ser ikke for seg "hvetebrødsdager" i umiddelbar etterkant av tilbaketrekningen. Han er heller ikke optimistisk hva en omfattende fredsavtale med palestinerne angår, i hvert fall ikke i den nærmeste fremtid. Dette er i følge ham selv, hva som skiller ham fra venstresiden, som "tror at alle problemene kan løses på en enkel måte."

Samtidig er han også skeptisk til høyresiden, og anklager dem for å komme med "tomme slagord" når man står overfor spesielle situasjoner der man må være forberedt på å komme med innrømmelser. "Når det finnes muligheter for en eller annen avtale, går de alltid imot den", hevder Olmert.
Det han ikke stiller spørsmålstegn ved, er nødvendigheten av Israels tilbaketrekning fra Gaza, et område som ikke er av strategisk verdi, men heller "gjørme som har gitt oss mer problemer og hat," insisterer han.

I et timelangt intervju med Jerusalem Post i sitt Knesset-kontor avslører Olmert hvorfor han mener tilbaketrekningen skiller seg fra Oslo-prosessen, og uttrykker et forsiktig håp omkring palestinernes vilje til å hjelpe til med å få operasjonen til å gå "lettere og mer behersket for seg."

Hvordan bedømmer du møtet [21. juni] mellom statsminister Ariel Sharon og PA-formann Mahmoud Abbas?
Det ble annerledes enn det så ut til å bli. Sharon fremstod som om han var den mektigste mannen i verden. Som en statsleder med enorm politisk støtte, og ikke en som er mitt inne i et politisk opprør. Sharon fremstod som en leder som beveger seg fort fremover [i en politisk prosess]. Men virkeligheten er en annen.
Sharons objektive situasjon er veldig svak, om man tar i betraktning både motstanderne, mangelen på flertall i Knesset og de motstridende holdningene blant de fleste av hans viktigste ministere i regjeringen. Men i stedet for å spille svak, spiller Sharon sterk.
Abu Mazen [Mahmoud Abbas] er akkurat motsatt. Han har alle de arabiske landenes solidaritet i ryggen. Han har flertallet av den palestinske befolkningen i ryggen. Alle de mektigste mennene i PA støtter ham: Muhammad Dahlan, Jibril Rajoub og alle sikkerhetsorganisasjonene. Men han elsker sitt image, som svak, fordi han tror at dette hjelper ham til å mobilisere internasjonalt press på Israel slik at de må gi flere innrømmelser.

Har Abbas rett når han tror det at han er svak?
Han tar ikke helt feil. Når alt kommer til alt så sier alle til oss at vi må hjelpe ham. "Den stakkars mannen! Han kommer ikke til å overleve!" Og hvem sier de dette til? De sier det til en statsminister som ikke har flertallet av parlamentet bak seg. Og dette er et demokratisk system. Heller ikke har han flertallet i partiet bak seg. Noen av de viktigste ministrene i hans regjering er totalt imot ham.

Så oppfattelsen stemmer ikke med virkeligheten. Derfor ble møtet mye mer seriøst og fruktbart enn det så ut til. Sharon var svært fleksibel og imøtekommende. Abu Mazens agenda tvang ham til å overbevise alle om at Sharon ikke ettergav ham noen ting.
Men sannheten er at Sharon foreslo å oppgi kontrollen over enda to byer [Betlehem og Kalkilya] til PA. Han sa også at han skulle sette seg ned og ta en seriøs vurdering på om det var mulig å frigi flere fanger. Og han er forberedt på å fjerne flere veisperringer.

Den palestinske reaksjonen på dette fikk Sharon til å virke mye mer ubøyelig enn det han virkelig var. Så ingen trenger å la seg rive med av retorikken.

Jeg tror det finnes håp for at palestinerne vil gjøre en ekstra innsats for å hjelpe til med å få tilbaketrekningsperioden til å gå lettere og mer behersket for seg. Men om palestinerne ikke avstår fra terror, så vil ikke forhåpningene om et stort gjennombrudd etter tilbaketrekningen bli til virkelighet.

Om palestinerne bremser terroren etter tilbaketrekningen, vil vi da se mer tilbaketrekning fra Israels side?
Så langt har tilbaketrekningen ikke blitt basert på en avtale med palestinerne, men den er et ensidig tiltak. Rekkevidden, stedene, omfanget, antallet bosetninger og tidstabellen ble diktert og bestemt av Israel alene. Nå er dette det store spørsmålet: Vil det komme relevant dialog mellom partene etter tilbaketrekningen?

Hvordan skal vi kunne håpe på "relevant dialog"?
Det vi må gjøre nå er å legge fundamenter som kan hjelpe til med å stanse terroren totalt. Det er ikke tvil om at dette er av interesse for begge parter som er involvert.

Hvorfor skulle det være i palestinernes interesse å stanse terror, dersom tilbaketrekningen kom som et direkte resultat av terroren?
Tilbaketrekningen er ikke et direkte resultat av terroren. Det er et direkte resultat av manglende politisk fremgang, så vel som det er i Israels interesse å redusere konfliktnivået i områder som ikke er av strategisk verdi, som vi tidligere trodde de var.

Hvilke områder?
Gaza er ikke av strategisk verdi. Det er "gjørme" som bare har skapt problemer og hat. Det finnes ingen fremtid for Israel der. Dette er basisen jeg la til grunn i min avgjørelse om å jobbe videre med tilbaketrekningen før noen andre gjorde det. Jeg vet at det er mange andre som tar på seg æren for å ha funnet opp ideen, men jeg vil ikke krangle med noen om det.

Det jeg la til grunn var at jeg ikke kunne forstå hvorfor vi måtte bruke 10.000 soldater til å forsvare 10.000 mennesker i et område uten noen fremtid foruten krig og konfrontasjon og terror for alltid. Det kan likevel hende at det fortsatt vil bli terror fra Gaza når vi trekker oss ut. Og vi må bekjempe denne terroren. Men jeg tror det vil bli enklere å bekjempe slik terror uten bosetterne der, enn om vi hadde måttet beskytte den sivile befolkningen på samme tid.

Med andre ord er tilbaketrekningen ikke et resultat av terror, og vi vil heller ikke slutte å bekjempe terror fra Gaza om den fortsetter.

Hva er det som skiller denne situasjonen fra Oslo-prosessen, foruten timingen og graden av håp om en avtale med palestinerne?
Forskjellen ligger i forståelsen av at det ikke finnes noen partner. Oslo var basert på det falske og forpurrende bildet av at det var en partner. Tilbaketrekningen er basert på forståelsen av at det ikke finnes noen partner. Så utgangspunktet er annerledes, og det faktum at dette er et ensidig tiltak.

Hvem synes du bør bli den neste statsministeren i Israel? Deg selv?
Min kandidat som neste statsminister er Ariel Sharon. Spørsmålet om hvem som vil kunne beseire ham [i Likud], er åpent. Jeg vil definitivt vurdere det nærmere når tiden kommer, men jeg synes det er for tidlig å prate om det i det hele tatt.

Hva med Benjamin Netanyahu?
Jeg er uenig med hans politikk, jeg er uenig med hans taktikk og jeg er uenig med hans troverdighet.

Hvordan ser du på hans økonomiske reformer?
Jeg er imot noen av dem, men ikke alle. Med Bibi får jeg alltid følelsen av at først kommer det en uttalelse og en pressekonferanse med masse PR, men når du ser etter "godsakene" er de sjelden lett å finne.

Det mest ambisiøse av hans reformer, handlet om havnene. Det kostet oss milliarder i nåtid, men vil likevel ikke bli implementert før om mange år til.
Han har gjort noen veldig bra ting som han fortjener å bli anerkjent for, men jeg synes ikke det er nok balanse mellom landets sosiale behov og de politiske linjer som han har gjennomført. Man kan ikke ignorere at dette er et land hvor mer enn 30 prosent av barna lever under fattigdomsgrensen. Netanyahu har ikke satt i gang raske tiltak for å hanskes med dette problemet fordi han er en forsvarer av ortodoks markedsøkonomi. Jeg er langt fra så ortodoks i mitt syn.

Burde Netanyahu sparkes?
Nei. Jeg vil ikke at en allerede ustabil regjering skal rystes enda mer.

Selv om han stemmer for forslaget om å utsette tilbaketrekningen i Knesset om to uker?
Om det ikke er regjeringens politikk, så er det et problem. For et regjeringsmedlem kan ikke stemme mot regjeringen i Knesset.

Ble du skuffet over de siste uttalelsene fra USAs utenriksminister Condoleezza Rice? Har Bush-administrasjonen gått tilbake på sin støtte til Sharon-regjeringen?
Nei. Alle uttalelsene som ble gitt av president Bush og utenriksminister Rice var innenfor rammene av deres tradisjonelle Midtøsten-politikk. Noen ganger, når de prater med Abu Mazen, fremhever de delene av politikken som er mer til fordel for palestinerne, og når de prater med oss, fremhever de delene av politikken som er mer til fordel for oss, men jeg ser ikke noen avvik i politikken deres. De snakker om nødvendigheten av å bekjempe terror, de snakker om nødvendigheten av demokrati og de snakker om veien til en avtale. De har alltid vært imot utvidelsen av bosetninger og støtter fjerningen av uautoriserte utposter.

Hva med USAs reprimande overfor Israel for militærsalget til Kina?
Dette er et helt annet tema. Det var like sensitivt under Clintons administrasjon. Den egentlige tvisten om kineserne skjedde under Clinton, ikke under Bush.

Hva med ryktene om at du og Ehud Barak har planlagt å forme et parti sammen?
Grunnløst. Jeg har vært venn med Barak i 30 år, og det har vært stunder der vi har kjempet mot hverandre, og nesten ikke pratet med hverandre. Siden fortsatte vi vennskapet. Men å konkludere med at vi skal danne et parti sammen er latterlig.

Hva med [høyesterettspresident] Aharon Barak? Som en jurist av yrke, hva mener du om høyesterettsdomstolen?
Jeg er ikke alltid enig med høyesteretten. Men det finnes veldig få mennesker i vårt offentlige liv som jeg respekterer mer enn Aharon Barak. Han er virkelig et ekstraordinært menneske. Kanskje den beste dommeren i hele verden. Jeg er stolt over å ha han som president i Den israelske høyesterett.
Det finnes ting jeg ikke mener høyesterett burde hanskes med i det hele tatt, men jeg ville vært veldig forsiktig med å komme med kritikk. Dessverre har slik kritikk blitt manipulert til å angripe høyesterett og til å utfordre dens legitimitet i enkelte av sine beslutninger, de siste årene. Dette er mye farligere enn noen av de uenighetene jeg har med høyesterett, tror jeg.

Er du bekymret over at Sharons liv er i fare?
Sharon er veldig godt beskyttet. Men jeg er definitivt bekymret over de gjentatte ytringene om personlig raseri mot ham. Dette kan bidra til å skape et miljø der uansvarlige mennesker kan bli overkjørt av sine følelser, avslutter visestatsminister Olmert.