Jerusalem Post ("Sharon speaks", 16. august 2005):
Den israelske statsministeren, mannen som alene har brakt Israel dit de er i dag, fikk sin store sjanse til å fortelle alle hvor han leder dem og hva han leder dem mot. Men han lyktes ikke med å beskrive det for folket. Likevel mener Jerusalem Post det stykkevis er mulig å forstå Sharons logikk bak denne historiske endringen som Israel nå opplever.

Hele talen er som et ekko av tidligere statsminister Ehud Baraks logikk da også han ensidig valgte å trekke Israel ut av Sør-Libanon. For da israelske soldater var utplassert der, nyttet det ikke for den daværende israelske regjeringen å gi Libanons regjering, Syria eller Iran ansvaret for de stadige konfliktene som var mellom partene, uten å bli anklagd for å "eskalere konfliktnivået". Ved å trekke ut styrkene, kunne Israel ene og alene legge ansvaret på fienden dersom flere angrep oppstod, uten at motparten på noen seriøs måte kunne legge skylden på den israelske regjeringen.

På samme måte har Israel i dag bare blitt mer og mer effektive i bekjempelsen av palestinsk terror, uten at de har hatt særlig suksess med å holde Yasser Arafat eller hans arvtakere ansvarlige for å kontrollere et terrorimperium. Nå er det altså Ariel Sharon som vil trekke ut både israelske soldater og bosettere fra Gaza-stripen, for på den måten å kunne få verden med seg i fordømmelsen av eventuelt fremtidige palestinske angrep, mener avisen.

Yedioth Aharonoth (Yair Lapid, "Sharon's frozen stare", 16. august 2005):
Om det er noe som var tydelig med Ariel Sharons tale, så var det at det var lite eller ingenting å bite seg merke i, mener Lapid. Sharon ba ikke bosetterne om tilgivelse, han kunngjorde ingen endringer i tilbaketrekningsplanen og prøvde ikke engang å "knuse høyresiden" for å forberede seg på valget, som trolig vil følge etter evakueringen.

Han insisterte på å fortelle det israelske folket hva de allerede visste. At tilbaketrekningen, etter hans syn, er et funksjonelt og fornuftig steg i lys av den demografiske situasjonen.
Rett etter talen ble Knesset-medlem Effie Eitam intervjuet av TV-kanalen Channel 1, og han pratet om "Sharons frosne blikk." Med dette refererte han til statsministerens medisinske problem, som gjør at hans høyre øye får et frossent blikk.

Dette mener Lapid hadde en uventet positiv virkning. For etter en dag med mye bråk og opprør kunne den israelske befolkningen sette seg rolig ned og se en erfaren, voksen mann fortelle om at han var lei seg (men ikke for lei seg), men at han har en jobb som krever at han gjør det rette.

Ha'aretz (Uzi Benziman, "It doesn't stop at orange", 16. august 2005):
Benziman velger å innlede artikkelen med å oppsummere ting statsministeren ikke nevnte i sin tale, som hvordan han i det hele tatt kom på tanken om en tilbaketrekning, eller hvorfor den er nødvendig.
Han sparer ikke på kruttet i sitt innlegg og avviser blankt at hans plutselige helomvending, fra å være bosetternes nærmeste allierte i Knesset, til å bli deres største fiende, betyr at han er en god leder. Snarere tvert imot. "Bare en kynisk og tøylesløs person vil være i stand til å snu ryggen til sitt livsverk og svikte sin armé av disipler," skriver han.

Ariel Sharon er likevel tilsynelatende den rette mannen til å gjennomføre denne omfattende manøveren. Han er velsignet med styrken som skal til for å inneha en lederrolle, han er en opportunist (en person som setter øyeblikkelig fordel over prinsipp), lider ikke av plutselige samvittighetssammenbrudd, er sta og arrogant, alt dette gjør ham til den rette mannen for øyeblikket, mener Benziman.