Kjære venner og kolleger, ledere og representanter for andre medlemsstater i FN;

Jeg kom hit fra Jerusalem, hovedstaden til det jødiske folk gjennom 3.000 år, og den udelte og evige hovedstad for Staten Israel.

Til å begynne med ønsker jeg å utrykke det israelske folks dypeste medfølelse med Amerika, og gi våre kondolanser til familiene som har mistet sine kjære. Jeg ønsker å oppmuntre min venn, president George W. Bush, og det amerikanske folk, i deres iherdige innsats for å hjelpe orkanofrene og gjenoppbygge ruinene etter ødeleggelsen. Israel, som USA har stått ved siden av i prøvens time, er klar til å gi enhver hjelp vi kan tilby i denne store humanitære innsatsen.

Damer og Herrer;

Jeg står foran dere her hvor nasjonene samles som en jøde og som en innbygger av den demokratiske, frie og suverene staten Israel. Jeg er en stolt representant for et gammelt folk. Vi er få, men vårt bidrag til sivilisasjonen og til etiske verdier, til rettferdighet og tro, går over hele verden og omslutter historien. Det jødiske folk har god hukommelse - en hukommelse som forente jødene i landflyktighet med Israel gjennom tusenvis av år. Minnet går tilbake til da Gud gav sitt bud til vår forfar Abraham: "Dra ut!" og fortsatte da vi mottok Torahen ved foten av Sinai-fjellet og vandringen Israels barn gjorde i ørkenen på vei mot det lovede land, ledet av Moses.

Jeg ble født i Israels land, som en sønn av pionerer - av folk som dyrket landet og ikke søkte strid - som ikke kom til Israel for å ta noe ifra innbyggerne. Hvis omstendighetene hadde tillatt det, vil jeg ikke blitt en soldat, men en bonde og gårdbruker. Min første kjærlighet var, og er, kroppsarbeid; såing og høsting, gressganger, saueflokken og storfeet.

Min livskurs ledet meg til å bli en kriger og kommandant i alle Israels kriger. I dag rekker jeg ut en hånd til våre palestinske naboer og ber om forlikelse og kompromiss for å få slutt på den blodige konflikten. La oss starte på veien som leder til fred og forståelse mellom våre to folk. Jeg ser på dette som mitt kall og min hovedoppgave for de neste årene.

Israels land er dyrebart for meg og dyrebart for oss, det jødiske folk, mer enn noe annet. Det er hjerteskjærende og oppgi noe av vår fedres arv - like vanskelig som å dele Rødehavet. Hver tomme land, hver høyde og dal, hver bekk og sten er gjennomsyret med jødisk historie, mettet av minner. Kontinuiteten med jødisk tilstedeværelse i Israels land tok aldri slutt. Selv de av oss som ble forvist fra vårt land, mot vår vilje, til andre siden av jorden - deres sjel forble knyttet til hjemlandet gjennom alle generasjoner med tusenvis av skjulte tråder av lengsel og kjærlighet, uttrykt tre ganger daglig i bønn og lengselsfulle sanger.

Israels land er en åpen Bibel, det skriftlige vitnesbyrd, identiteten og retten til det jødiske folk. Under dets skyer forkynte Israels profeter deres budskap om sosial rettferdighet og deres evige visjon om fred mellom alle folk i en verden som ikke vil kjenne krig. Dets hebriaske navn på byer, landsbyer, utsiktspunkter, høydedrag, ørken og sletter er bevart som et trofast vitnesbyrd. På side etter side folder vårt unike land seg ut, og i dets hjerte er det forente Jerusalem, byen med Templet på Morias fjell. Dette er livskjernen til det jødiske folk gjennom alle generasjoner, og sentrum for dets lengsel og bønner i 3.000 år. Dette er byen som vi sverger en evig trofasthet mot, og som alltid slår i hvert jødisk hjerte: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!"

Jeg sier disse ting til dere fordi de er essensen i min jødiske samvittighet, og min tro på den evige og uangripelige retten Israels folk har til Israels land. Men, jeg sier dette også for å uttrykke den dype smerte jeg føler i mitt hjerte ved å erkjenne at vi må gjøre innrømmelser for å fremme freden mellom oss og våre palestinske naboer.

Det jødiske folks rett til Israels land betyr ikke at vi skal nedvurdere andres rett i landet. Palestinerne vil for alltid være våre naboer. Vi respekterer dem og har intet ønske om å herske over dem. De har også en rett til frihet og en nasjonal, suveren stat for seg selv.

Denne uken forlot den siste israelske soldat Gaza-stripen, og den militære loven der har tatt slutt. Israel har bevist at vi er klar til å gjøre smertefulle innrømmelser for å løse konflikten med palestinerne. Avgjørelsen om å trekke oss tilbake var veldig vanskelig for meg, og hadde en høy personlig pris. Men det er erkjennelsen av at dette er det rette for Israels fremtid som ledet meg. Det israelske samfunnet går gjennom en vanskelig krise som et resultat av Adskillelsen, og nå trenger vi å lindre sårene.

Nå er det palestinernes tur å bevise deres ønske for fred. Slutten på Israels kontroll og ansvar for Gaza-stripen gir palestinerne anledning til, hvis de ønsker, å utvikle en økonomi og bygge et fredssøkende samfunn som er utviklet, fritt, lovlydig, gjennomsiktig og som følger demokratiske prinsipper. Den viktigste prøven det palestinske lederskapet står overfor vil være å oppfylle deres løfter om å stanse terroren og fjerne infrastrukturen, eliminere anarkiet med væpnede gjenger og stanse oppvigleri og indoktrinering av hat mot Israel og jødene.

Inntil de gjør det, vil Israel vite hvordan vi skal forsvare oss selv mot terrorens herjinger. Derfor bygde vi sikkerhetsgjerdet, og vi vil fortsette å bygge det inntil det står ferdig. Det samme ville enhver annen nasjon ha gjort for å beskytte sine innbyggere. Sikkerhetsgjerdet forhindrer daglig terrorister og mordere i å komme inn i våre byer og angripe våre innbyggere på vei til jobb, barn på vei til skole og familier som sitter sammen på en restaurant. Gjerdet er i praksis uunnværlig. Gjerdet redder liv!

Den vellykkede gjennomføringen av Adskillelsesplanen åpner opp et mulighetens vindu for bevegelse mot fred etter tidsplanen som veikartet gir. Israel er forpliktet på veikartet og til innføring av hva vi ble enige om i Sharm El-Sheikh. Jeg håper det vil være mulig, gjennom dette, å fornye den politiske prosessen.

Jeg er blant dem som tror det er mulig å nå et rettferdig kompromiss og sameksistens i gode naboforhold mellom jøder og arabere. Men jeg må understreke et faktum: Det vil ikke bli noe kompromiss på Israels rett til å eksistere som en jødisk stat, med grenser som kan forsvares, i full sikkerhet og uten terrortrussel.

Jeg ber de palestinske lederne å vise fasthet og lederskap, til å utslette terror, vold og hatkulturen fra vårt innbyrdes forhold. Jeg er sikker på at vi er i stand til å presentere for våre folk en ny og løfterik horisont, en håpets horisont.

Ærede representanter;

Som jeg nevnte har det jødiske folk en god hukommelse. Vi husker hendelser som skjedde for tusenvis av år siden, og husker også hva som har skjedd i denne salen gjennom de siste 60 år. Det jødiske folk husker den dramatiske avstemningen i FNs generalforsamling 29. november 1947, da nasjonenes representanter anerkjente vår rett til å bygge en stat på vårt historiske hjemland. Men vi husker også titalls harde og urettferdige avgjørelser som er tatt av FN gjennom årene. Vi vet også, at selv i dag, er det dem som sitter her som representanter for land hvor lederne oppfordrer til å utslette Israel fra jordens overflate - og ingen sier noe imot dette.

Forsøkene fra dette landet [Iran] på å væpne seg selv med atomvåpen må forstyrre søvnen til alle som ønsker fred og stabilitet i Midtøsten og resten av verden. Kombinasjonen av skummel fundamentalisme og støtte til terrororganisasjoner skaper en alvorlig trussel som enhver medlemsnasjon i FN må stå imot.

Jeg håper de omfattende reformer som FN vil gå gjennom i sitt 60ende år vil inkludere en fundamental endring og forbedring i forholdet til Israel, både i FN som helhet, i dets organisasjoner og institusjoner.

Mine kolleger og representanter;

Fred er en overordnet verdi i den jødiske arv og det endelige mål for vår politikk. Etter en lang vandring og vanskeligheter for det jødiske folk, etter Holocaust som utslettet en tredjedel av vårt folk, etter den lange og besværlige kampen for gjenopplivning, etter mer enn 57 år i strekk med krig og terror som ikke stanset utviklingen av staten Israel - etter alt dette - er og var vårt hjertes ønske å nå frem til fred med våre naboer. Vårt ønske om fred er ikke alene sterkt nok til å sikre at vi vil nå dit, det skjer bare hvis våre naboer er genuine partnere i denne målsetningen. Hvis vi kan arbeide sammen for å omforme vårt land, som er kjært for begge folk, fra et land med strid til et fredens land - for våre barn og barnebarn.

Om noen dager blir det nytt år etter den hebraiske kalender, 5766 år etter skapelsen. I følge jødisk tro avgjør Skaperen skjebnen til folk og nasjoner ved nytt år - å bli frelst eller fordømt. Må Den Hellige, velsignet være Ham, avgjøre at dette år i vår skjebne og våre naboers skjebne blir fredelig, fullt av gjensidig respekt og gode naboforhold.

Fra dette ærefulle podium, på vegne av Israels folk, ønsker jeg alle folk i verden et godt nytt år!

Shana Tova!

Talen er oversatt fra den engelske oversettelsen som er publisert på nettsiden til Statsministeren kontor.



REAKSJONER FRA POLITIKERE:
Netanyahu: - Sharon har gått til venstre
Statsminister Ariel Sharons tale i FNs generalforsamling høster ros fra venstresiden og sentrum av israelsk politikk. Fra høyresiden kommer kritikk, også fra hans rival om Likud-lederskapet, Benjamin Netanyahu.
- I sin tale gjorde Sharon det endelig klart at han har gått til venstre og vil fortsette å gjøre innrømmelser, sier Netanyahu.
Arbeiderparti-politikeren Ophir Paz-Pines mener Sharon "fortalte verden at han har slått seg sammen med fredsbevegelsen".
- Med den politikken han presenterte i talen kan Arbeiderpartiet fortsette å støtte regjeringen, så lenge som det blir budsjettendringer, sa Paz-Pines.
- Selv om jeg er leder for opposisjonen må jeg gratulere Sharon med en enestående tale, sier Shinui-leder Yosef Lapid. Lederen for Israels tredje største parti sier Shinui deler Sharons politikk når det gjelder diplomati.
Likud-politiker Ehud Yatom er skuffet over Sharons tale. Han savnet at bosetningene på Vestbredden og Golan ble nevnt, og mener Sharon har forlatt sine velgere.
Yahad-leder Yossi Beilin mener Sharon holdt talen for "medlemmene av Likuds sentralkomité".