MIFF deler ut fire kaktuser til medieinnslag den siste måneden. Juryen valgte ut saker som inneholdt ett eller flere av følgende kriterier: – Det inneholder faktafeil. – Det er ubalansert. – Man sitter igjen med ubesvarte spørsmål etter å ha lest, sett eller hørt innslage.
For kronikken Guds utvalgte folk. Trykket i Aftenposten lørdag 5. augus.
Bakgrunn I kronikken, som i følge forfatteren er skrevet på samme form som profeten Amos’ profetier i Bibelen, kommer han med flengende kritikk av Israel. Israel driver i følge Gaarder statsterror, og han hevder israelerne mener de har en spesiell rett til dette som "Guds utvalgte folk"
Vurdering Det er ingen grunn til å bestride Jostein Gaarders dyktighet i å formulere det han har på hjertet. Denne dyktigheten viser han også i kronikken Guds utvalgte folk. Men når det gjelder innholdet i denne kronikken er det under enhver kritikk. Spesielt har vi merket oss at Gaarder ikke har tatt bryet med å sette seg inn hvordan israelerne tenker omkring den krigen Hizbollah og Hamas har påtvunget dem. I stedet konstruerer han et sett med "israelske" argumenter som han argumenterer imot. Gaarders tankekonstruksjon går ut på at Israel tror de har rett til å oppføre seg annerledes enn andre folk siden de er utvalgt av Gud. "Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger," og "Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill", skriver han. Hvis Gaarders tankekonstruksjon var i nærheten av virkeligheten ville vi vært enige i at han har et poeng. Men i dette tilfellet er tankekonstruksjonen, nettopp, ikke mer enn en tankekonstruksjon. Israel strekker seg meget langt for å unngå tap av sivile liv. Mange av de sivile libaneserne som har mistet livet har vært brukt som sivile skjold av Hizbollah. På tross av at dette har satt det israelske flyvåpenet i en svært vanskelig situasjon, har de gjennomført hele ti bombetokt over Libanon for hver sivile libaneser som har mistet livet! Om Israel var den sadistiske djevelen som Gaarder portretterer landet som, ville de ikke latt over 8000 sjanser til å lemleste sivile gå fra seg på denne måten. Gaarders påstand om israelsk ufølsomhet er uholdbar: "Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen." I et intervju med Aftenposten samme dag hevder Gaarder at han ikke sier annet enn "det verdenssamfunnet sier gjennom FN-resolusjonene". Men selv om Gaarder hevder at FNs resolusjoner er basis for kritikken hans, bryr han seg ikke med å reflektere over hva som skal til for at disse resolusjonene kan settes ut i livet. De aller fleste resolusjonene stiller nemlig også krav til Israels motstandere som sjelden og aldri følges opp. Istedenfor å foreta slike dypere refleksjoner velger Gaarder å angripe tankekonstruksjonen sin. For det er jo mye enklere det. "Dette er det styggeste jeg har lest siden Mein Kampf," sier den norske sekulære jøden Mona Levin i en kommentar til kronikken. "Gaarder gjør det enkelt for seg selv, det er ikke den ting en ikke kan si om jøder i dag." Selv om hun ikke står inne for Israels politikk, sier hun at "Jeg føler meg og mine mer skadet og truet av Gaarder enn av noen som tilgriser synagogen." Juryen vil anbefale Jostein Gaarder å bestille et årsabonnement på en israelsk avis eller tidsskrift. Dette vil kunne gjøre det mulig for ham å trenge inn i israelernes måte å tenke på, noe som er avgjørende om han ønsker at kritikken hans skal rettes mot noe mer enn hans egen tankekonstruksjo.
print